"Kart er ikke landskap, men kart er alt vi har"

Dette innlegget er delvis inspirert av Benedicte Irgens «Hjernevask, men med stikk motsatt fortegn», hvor hun gir en slags ‘context of discovery’ (se Reichenbach 1951) for hvordan hun kom fra Chomskys «Universal Grammar» til Lakoffs «metaforer». Det er også et forsøk på å gjøre rede for hvordan man som student i humaniora/samfunnsvitenskapen kan forholde seg til den store offentlige diskusjonen om "arv og/eller miljø" som har blomstret opp i forbindelse med tv-programmet "Hjernevask". 

Det er omtrent tre år siden jeg ble skikkelig interessert i det som kalles «det kognitivistiske studiet av religion». Dette segner egentlig om flere metodiske og teoretiske innfallsvinkler, hvor det kanskje hadde vært mer korrekt å referere til "det evolusjonsteoretiske og kognitivistiske studiet av religion" (evo-kog). Grunnen til nyanseringen er at det finnes ulike epistemologiske synspunkt: Man trenger ikke å legge en evousjonær tilnærming til grunn for et kognitivistisk studie av religion og vice versa. Når det er sagt, det kan omtales som én akademisk diskurs fordi forskerne i høy grad forholder seg til hverandre (i form av tekstuelle referanser og deltakelse på konferanser o.l.), lignende jargon, og felles holdninger til hva vitenskap er og bør dreie seg om.

Produktiviteten i dette feltet de siste årene har vært så signifikant at alle bachelor- og masterstudenter som er innom religionsvitenskap i Bergen får en grunnleggende introduksjon til en slik tilnærming. Jeg skal ikke påberope meg særlig kunnskap om introduksjonsmoduler i andre fag, men jeg tør påstå at dette er en særegenhet for religionsvitenskap som et fag plassert på humanistisk fakultet. Som religioner bidrar dette også til det teorimangfoldet som alltid har preget religionsvitenskapen, tiltross for sterke paradigmatiske mønstre (som religionsfenomenologien og den påfølgende kulturrelativismen). Religionsstudenter må raskt innfinne seg i en verden der religion kan defineres på mange ulike måter og hvor man må ta stilling til det at man ikke skal ta stilling til religiøse sannheter. (God) religionsvitenskap (som mange andre fag) krever derfor en helt spesiell analytisk sensitivitet og innsikt i mange forskjellige teorier og metoder.

Mer enn kun en hyllest til feltet, prøver jeg å representere religionsvitenskapn som et fag som virkelig "hjernevasker" studentene sine. I det første møtet med religionssystematikken vil de fleste oppleve at ‘religionsbegrepet’ blir dekonstruert. Religion er noe som nok mange mener det er lett å mene noe om, og derfor føles det nok traumatisk for mange å lære at ‘religion’ ikke nødvendigvis betyr er ensbetydende med ’forklaringsmodell’ eller ‘maktinstrument’. Som fersk religionsstudent befant jeg meg fort i den leiren som mener at religion er en sosial konstruksjon og at det ikke er mulig å finne religion som en egen autonom størrelse der ute i verden. Map is not territory…

…but maps are all we possess

Dersom man først har svelget det sosialkonstruktivistiske standpunktet, bør man ta stilling til følgende: Hva nå? Dersom framstillingen av det vi studerer først og fremst er et resultat av historien til og de umiddelbare omgivelsene vi måtte befinne oss i, hvordan skal vi som akademikere i en institusjon som er tuftet på vitenskaps- og opplysningsidealer best gå frem?

At det vi gjør er å konstruere narrativ, kategorier, sammenhenger, eller bilder av hva enn det vi studerer betyr ikke at konstruksjonen ikke har relasjoner til studieobjektet, eller ikke er “gyldige generaliseringer” av det vi studerer. Det betyr heller ikke at vi “kun studerer oss selv”. Kun med gode tolkningsnøkler (les: teorier) er man i stand til å tilnærme seg kulturer fra fjerne og nære strøk og komme hjem med en bedre idé om deres motivasjoner, meninger og ambisjoner. Det er mer enn naivt å tro at man kan studere noe som helst med en teoretisk “blank slate”. I mange tilfeller har jeg opplevd at nettopp sosialkonstruktivsme blir brukt for å avfeie teorier som fruktbare, eller behovet for en eksplisitt teoretisk tilnærming. 

Derfor føles evo-kog tilnærmelser til religion så tiltrekkende. Fra postmodernistiske prosjekter som i utgangspunktet prøver å dekonstruere hva-enn-de-nå-er-opptatt med bruk av obskure referanser og vanskelige konsepter, prøver evo-kog teoretikere å lage et kart med klar retorikk og sterke påstander. Det handler ikke så mye om at man forsøker å være “naturvitenskap”, eller “avdekke sannhet”, som at man faktisk prøver å si noe utover utvalget man har studert. Det er viljen til å foreslå vitenskapelige generaliseringer, og på en slik måte at de kan utfordres. En sentral figur innenfor dette studiet, Harvey Whitehouse, stiller selv to kapitler til disposisjon der han skisserer hvilke scenarier som vil utfordre hans egen teori og hva som trengs for å underbygge den ytterligere (se Whitehouse 2004).

Jeg har nå argumentert for at det ikke nødvendigvis er det teoretiske innholdet i evo-kog som er tiltalende, men holdningene de representerer. Thomas H. Eriksen, som på mange måter også representerer disse holdingene, foreslår i en kronikk i Dagbladet at evolusjonsteorier kommer til kort når det gjelder å forklare historisk, sosial og kulturell variasjon. Han viser “til og med” til nevnte utvikling i religionsstudiet. Selv om disse argumentene nok kan utfordres, er det et godt poeng, som også er representativt for manges skepsis mot evo-kog tilnærminger. Det er en grunnleggende innstilling til at man søker å finne menneskelige universaliser. 

Evo-kog tilnærmelser har kommet for å bli, og jeg tror de vil bli mer og mer tilstede i flere og flere fagfelt. Det vil derfor bli nødvendig å se for seg en dialektisk relasjon mellom sosialkonstruktivistiske og evo-kog tilnærmelser. Dette er “både og” posisjonen som Eriksen bruker som overskrift, men ikke utdyper.

Måten jeg har valgt å behandle disse posisjonene på er foreløbig følgende: Evo-kog tilnærmelser foreslår universelle begrensninger (f.eks Dunbar-number) og mønstre (f.eks “altruisme”) for menneskelig kognisjon (og emosjon). Disse kan man bruke som teoretiske og metodiske kart når man skal påvise, forklare og forstå kulturell variasjon; hvor postmodernistisk og sosialkonstruktivistisk kritikk brukes for å skjerpe metodologiske instrumenter.

 

Eriksen, Thomas H.: http://www.dagbladet.no/2010/03/20/kultur/debatt/kronikk/hjernevask/vitenskap/10912289/,20.03.10

Irgens, Benedicte: http://benedicte-go.blogspot.com/2010/03/hjernevask-men-med-stikk-motsatt.html, 20.03.10

Reichenbach, H: The rise of scientific philosophy, 1951

Whitehouse H: Modes of Religiosity, 2004