«Asklepiosisme er den nye religionen»: En (ny) terapautisk vending?

Klassekampen : Du har tatt Guds plass:


–Begreper som velvære, selvrealisering og personlig autonomi har blitt sentrale størrelser for statskirken. Psykologi er blitt den nye religionen, og vår søken har gått fra frelse til helse, sier Ole-Jacob Madsen.

Før var jeg negativt innstilt til å omtale ‘religionsvitenskap’ som ‘religionshistorie’. Grunnen var at jeg mente ‘vitenskap’ reflekterte den store bredden i faget bedre enn ‘historie’. Religionshistorie gir også assosiasjoner til å være begrenset til å kun se seg tilbake på det som skjedde, og ikke se rundt seg på det som skjer nå.

Etter at jeg for fullt alvor har returnert til studiet av nyreligiøsitet, som er et felt som absolutt ser ‘rundt seg’, begynner jeg å ane behovet for å dyrke et historisk og komparativt perspektiv. Nyreligiøstitetsfeltet er selvsagt også mangfoldig, og det finnes nok av eksempler på gode forskere som har et historisk perspektiv og redegjør for forbindelsene mellom dagens nyreligiøse tankesett til de som fantes i hellenistisk tid.

‘Ny’ i nyreligiøsitet røper at fagfeltet bygger på en historisk tese. Det er studiet av religiøsitet og religiøse felleskap som dukket opp i løpet av 1900-tallet og frem til i dag. Startpunktet for ‘ny’ varierer, Siv Ellen Kraft (UiT) setter for eksempel punktet på 1970-tallet i sin ferske bok Hva er nyreligiøsitet. I mye av faglitteraturen finner man en mer og mindre uttalt erkjennelse av at eksemplene på nyreligiøsitet identifiserer noe ‘nytt’, noe historien ikke har sett før. Paul Heelas og Linda Woodhead har satt et dypt preg på feltet med sin bok The Spiritual Revolution hvor de foreslår at tradisjonell organisert religion er på vei til å bli utfaset til fordel for individuell åndelig søken (mye av det samme som Madsen uttaler i Klassekampen intervjuet). Denne distinksjonen mellom de tradisjonelle etablert religiøse organisasjonene og laissez-faire åndelig liv er også utbredt i feltet. Og med den stadig økende individualismen, hevder man også at ny\religøsitet/spiritualitet/åndelighet har tatt fokuset vekk fra synd og etter-døden frelse, til selvrealisering og helsemessig velvære. Som psykolog Ole-Jacob Madsen sier i sitatet over: Psykologi er den nye religionen.

Denne «terapautiske vendingen» som Madsen beskriver dukker også jevnlig opp i nyreligiøsitetsstudiet. Fra stående fot virker det som en sannsynlig og rimelig hypotese. Selv om disse perspektivene stort sett begrenser seg til den vestlige kultursfæren (noe som også kan problematiseres) kan det underbygges med helsemessige tendenser på et globalt nivå. Tar vi økt levealder som et uttrykk for bedre helse er det liten tvil om at vi i de siste to hundre årene har blitt kollektivt friskere1 (den kan jo nesten virke som et paradoks at samtidig som vi blir friskere, så blir vi mer opptatt av å være friske).

Jeg tror det er et godt vitenskapelig forebehold å alltid være skeptisk til «X er den nye Y» hypoteser. Spesielt når de handler om historiske endringer i menneskers mentalitet/sinn/motivasjon/handlingshorisonter/rasjonalitet. Selv om Madsens ressonement er mer vellutviklet enn det som kommer fram i artikkelen i Klassekampen, er det å postulere at folk stort sett søkte kirken for å svar på eksistensielle spørsmål noe snevert. Dersom vi skal gå på individ-nivå for å se på hva folk er opptatt av, og hvordan religiøst liv er organisert bør man ta utgangspunkt i hvordan folk levde sine religiøse liv også utenfor kirkerommet, og ikke ta utgangspunkt i teologiske idealiserte oppfattninger («religion skjer kun innenfor kirkerommet») som en historisk modell. Religionshistorien inneholder veldig mange eksempler på at folk stadig har levd religiøse dobbeltliv som deltakere i en offentlig (ofte statlig) religion og samtidig brukere av lokal folkereligion. Skillet har vært mer og mindre tydelig. Det er for eksempel ikke ukjent at bibelvers har blitt konsumert og brukt i forbindelse med helseritualer og andre produkter.

Jeg prøver ikke å argumentere for en motsatt posisjon, at ingenting forandrer seg. Jeg stiller meg heller spørrende til hva egentlig det er som har forandret seg. At folk skal være mer opptatt av seg selv og sin egen helse nå enn før passer ikke helt inn med mitt inntrykk av (religions)historien. For eksempel har religionsosiolog Martin Riesebrodt har klart å formulere en religionsteori bygget på en globalt historisk perspektiv der han hevder at dersom man ser på religiøse diskurser gjennom tidene, så har de stort sett kokt ned til å handle om hva man skal gjøre for å oppnå verdslig og åndelig frelse. Vi kan også stille oss spørrende om hvor mye religiøst hegemoni kirken har hatt, og for hva dette hegemoniet gjaldt. Selv om innføringen Konventikkelplakaten i Norge viser at statskirken har hatt en særegen maktposisjon, hadde den ikke blitt vedtatt om det ikke var for at folk søkte alternative religiøse areaner utenfor søndagsgudstjenesten. Fra et maktperspetiv er kirkelig religiøs sanksjonering noe som oppstår fordi folk er religiøse individualister og gjør ting som ikke er kosher innenfor normative teologiske rammerverk.

Det er ikke urimelig å hevde at folk stort sett alltid, over alt, har vært opptatt av helse og individuell velstand innenfor de rammene de befinner seg i. Terapautiske og individualistiske vendinger må derfor ses på som kvantitative påstander om hvor mye av hverdagen som går til å fokusere på disse delene av livet. Dersom påstanden ikke handler om en vending fra for eksempel en kollektiv dimensjon til en individuell dimensjon, men hvor det er man søker bedre helse, må man fremdeles underbygge det med en kvantitativ påstand der handlinger og fokus reduseres i en sfære og økes i en annen sfære. Og det er ikke så enkelt som at folk går mindre i kirken og mer til psykolog. Religion, som Jonathan Z. Smith har sagt, er både her, der og hvor som helst. Med andre ord, i hjemmet, i tempelet og på markedsplassen.