«Humanoia» i Humaniora?

Fra Eystein Halle bokanmeldelse av Humanioras FramtidOh, the Humanities! « minerva:

Spørsmålet da er om de humanistiske vitenskapene nødvendigvis må kaste seg inn i kampen mot klimakrisen, det pågående euronomiske Armageddon, eller andre store utfordringer. Kanskje er disse fagene i stor grad «eksessobjekter» i kunnskapsuniverset, kanskje bør de få hvile i seg selv, slik Veiden uttrykker det? Ligger humanvitenskapenes legitimitet i at de gir oss et rikere liv, rett og slett?

Halles hovedkritikk av artikkelsamlingen er mangelen på et tydelig skille mellom humaniora og samfunnsvitenskapene: «Et humaniorabegrep som omfatter alt fra den klassiske rollesosiologien til Arendts verdensfravendte retorikk, er så utvannet at det blir helt meningsløst». Det virker som at man skal operere med idealtypiske (for å låne et begrep fra 'samfunnsvitenskapen') størrelser her. Problemet med slike dikotomier er fint lite beskrivende for hvordan mye av aktiviteten innenfor humaniora (og samfunnsvitenskapene ) faktisk er.

Det kan hende jeg som religionsviter er i en spesiel posisjon siden vår disiplin (og ja, det er legitimit å beskrive religionsvitenskap som én disiplin), utarter seg som en herlig miks av sosiologi, etnologi, psykologi, historie, antropologi, filologi, filosofi, og i senere tid, evolusjonær psykologi og kognitivist vitenskap. Helt konkret utarter dette seg i en hetereogen bruk av teorier, metoder, og perspektiver. Til tross for at religionsvitere kan arbeide på forskjellige måter og med forskjellige ting, skriver man til de samme tidskriftene, jobber sammen på de samme instituttene og underviser de samme studentene. Noe som er mulig fordi man har et felles fokuspunkt (religion og religiøsitet) og fordi man har etablert en felles diskurs. Men nok selvprisning. Jeg mistenker at religionsvitenskap ikke er alene om en viss forskningsmangfold. Jeg tror det er symptomatisk for store deler av humaniora, vi leser og bruker kunnskap og teorier som har sitt utgangspunkt i andre vitenskapsfelt. Noe annet ville vært rart.

Jeg tror ikke Halle egentlig hevder at vi i humaniora skal slutte å forholde oss til samfunnsvitenskapen i kunnskapsproduksjon, men det handler om hvordan man skal representere og legitimere de fagene som gjennom institusjonaliseringen av universitetet befinner seg på Humanistisk fakultet. Og her er jeg enig. Selv om også forskere i humaniora også bør komme på banen i diskusjoner om samtidige politiske og kulturelle utfordringer, så er det ikke dette som bør definere forskningshverdagen. Ei heller er det å bli en "metavitenskap"/"supplerende vitenskap" tilfredstillende, fordi det impliserer en slags overflødighet og indirekte nytteverdi. Dette er argumenter som kanskje passer dersom man likestiller humaniora med filosofi, men begrepet rommer jo mange flere fag enn det: Språk, lingvistikk, digital kultur, historie, arkeologi, litteraturvitenskap, kunstvitenskap, klassisk filologi, kulturvitenskap, listen kunne vært mye lengre.

For meg koker det ned til et enkelt spørsmål: Vil vi ha et samfunn der ingen har inngående og gode kunnskaper om tysk grammatikk, dialekters utvikling, opphavsrettigheter på nettet, prosesser forutliggende nasjonsdanninger, oldtidens artifakter, litterær kulturarv, utdødde språk, eller kunnskap om konteksten for Bibelens tilblivelse? Det er kanskje morsomt å tegne humanistisk forskning som nisjépreget, kompleks og innadvendt, men jeg har sett for mange eksempler på det motsatte til å kunne godta at karikaturen er representativ. Det er også grunnen til at jeg føler at humanioras legitimeringskrise er konstruert og selvoppfyllende.