Det flerkulturelle faget

I det postmoderne rommet møter vi på den andre i si underfulle annleisheit og vender merksemda frå den eine etter den andre av fargerike beretningar om levd liv, kulturelle uttrykk og unike erfaringar. Her er vi ikkje lenger underlagd ein tyngjande, trykkande rasjonalitet eller universelle sanningspretensjonar. Vi er frie til å fortelje, dyrka og konstruera, til å skapa og hylla, til å dvela i ein identitet og ein kultur som er vår eigen og - djupt - ingen andre sin.

Problemet med dette 'postmoderne feltet' er berre dét at vi ikkje eigentleg synest å nå kvarandre på anna vis enn som deltakarar i ei høfleg utveksling av interessante synspunkt. Bak dette opne rommet for møte og gjensidig respekt kviler ein mindre vennlegsinna pseudotoleranse av distinkt eurosentrisk kjennemerke.

Spot on

Øystein Brekke, som disputerte ved Teologisk Fakultet i Oslohar skrevet en strålende kronikk om religionsfaget i Morgenbladet. Han diskuterer for det meste religionsfagets funksjon som en inngangsport til økt flerkulturell forståelse. Det kan nok være en viktig og nødvendig funksjon for religionsfaget. 

Tanken om at kunnskap om religion også er kunnskap om den flerkulturelle verden er interessant. Den impliserer at andre kulturer, antagelivis alle, har 'religion'. Paradoksalt nok, flere som er opptatt av flerkulturell sensitivitet (aka post-kolonialisme) i religionsvitenskapen er kritiske til å bruke kategorien 'religion' i ikke-vestlige kulturer. Talad Asads Genealogies of Religion (1993), Timothy Fitzgeralds The Ideology of Religious Studies (2000), Tomoko Mazusawas The Invention of World Religions (2005) og Daniel Dubuissons The Western Construction of Religion (2007) er kanskje de mest kjente eksemplene i bokform. Inntar vi dette standpunktet vil eksempelvis det å omtale asiatisk buddhisme som en religion fort bli problematisk. Religionsfaget vil tilsvare det å se verden gjennom en Vestlig (sannsynligvis protestantisk) linse. Om man aksepterer et slikt standpunkt kan man argumentere med en lignende påstand som Brekke gir: Religionsfaget vil kun bidra til en økt pseudotoleranse («Vi ser hva Dere gjør, og det er jo interessant, så lenge det skjer der borte.»). 

Det hele hviler på hva vi egentlig mener med 'religion'. Dette er en utfordring som man jevnlig møter i religionsvitenskapen, og den omtales ofte som 'religionsdefinsjons-problematikken'. Skal religionsfaget virkelig være en nøkkel til 'flerkulturell forståelse', krever dette en fagplan som bygges rundt ideen om at religion er noe universelt (eller 'globalt' for de som rynker på nesen av U-ordet) og noe som kan studeres med vitenskapelige metoder. Dersom vi kan forvente å finne 'religion' i alle verdens diskurser (dvs. meningsutveksling gjennom kroppslig og muntlig språk/kommunikasjon), kan det bety at det er noe som bygger på fellesmennesklige egenskaper. Med andre ord, vi trenger ikke å redusere religionsfagets rolle til å kunne øke flerkulturell forståelse, men også kunnskap om menneskelige adferdsmønstre og verdensforståelser. Fordi religion ofte er engasjerende, også for oss 'sekulariserte', tror jeg religionsfaget har mye iboende potensiale for motivert læring i skolen. Det er opp til politikere, offentlige debattanter, og sist –men ikke minst– religionsvitere å gjenkjenne dette potensialet og gjøre religionsvitenskap til en relevant arena for å utvikle faget videre. 

En annen ting vi ofte glemmer, er at vi er de Andre for de andre, og at pseudotoleranse kan også noe som deles på tvers av kulturelle grenser.