Humanioras fremtid?

To say that the humanities are in trouble is a bit like saying that the Black Knight in Monty Python and the Holy Grail had, indeed, only suffered a flesh wound. The last time that liberal arts majors (i.e., humanities, literature, classics, philosophy, religion) constituted at least 50 percent of all graduating seniors in the United States was the 1969-1970 academic year.

Matthew Day (editor). 2010. "The Educator Must Be Educated: The Study of Religion at the End of the Humanities" in Method & Theory in the Study of Religion 22(1)

Mange hevder at humanioras fremtid står på spill. Noen hevder det er på grunn av fortolkningsvitenskapenes manglende evne til å gjøre seg relevante ovenfor samfunnet. Det er ofte vanskelig å oversette forskning i humaniora inn i ideer om "nytteverdi". Andre mener at det er på grunn av en grunnleggende epistemologisk og ideologisk vending i samfunnet som går mot et (ny)biologisk og tekno-optimistisk verdensyn. Det skal kvantifiseres, måles og rasjonaliseres. Det som ikke profitterer dette samfunnet mister sin leverett. Et tredje argument, som Matthew Day foreslår i sin artikkel, er et gjennomgående fokus på profesjonalisering. Studenter vil gjerne jobbe etter endt utdannelse, og fag som ikke klarer å vise til en arbeidsfremtid mister gjerne populariteten sin. Hva utfallet blir, og hva som eventuelt må være løsningen dersom vi vil bevare ideen om 'åndsvitenskapene', er et spennende og utfordrende spørmål.

Det var derfor med en viss skrekk-blandet fryd jeg leste Müftüoglu & Øyens (heretter M&Ø) «Solnedgang over akademia» på oppslagstavlen til Kulturvitenskap, rett før jeg skulle på intervju for en stipendiatstilling i religionsvitenskap. M&Ø er sammen med Finn I. Birkeland redaktører for den kommende antologien Humanioras Fremtid (Cappelen), og la fram en kort-versjon av sine synspunkter i en kronikk i Bergens Tidene (BT). Her diagnostisterer de problemet til å være en «oppblomstrende biologisk vitenskap om mennesket» og «teknologisk optimisme». Man kan ane ideen om 'two cultures' i bakgrunnen. I kronikken kommer de med påstander som enten grenser til, eller er feilaktige. Jeg synes at de har et poeng når de hevder at det finnes en blind tro på at teknologi kan, og vil, komme med løsninger på alle verdens problemer, og at det er grunner til å være skeptisk mot en slik verdensforståelse. Men er det teknologien selv som er problemet, eller er det den stadige distansen mellom de som utvikler teknologien og de som bruker dem? Er ikke teknologi bare nok et utrykk for hva det vil si å være et menneske?

I mitt svar fokuserer jeg på M&Øs påstander om vitenskap og trender innenfor humaniora. Innlegget mitt provoserte til et svar, som jeg igjen responderte på. Siden kulturdebatten i BT ikke blir lansert på nett før i høst, har jeg sanket inn .pdf filer av debatten for de som måtte være interessert