Humanioras image

Jeg er veldig takknemlig for at Ingrid Birce Müftüoglu og Simen Andersen Øyen stadig prøver å sette spørsmålet om humanioras rolle i ‘det nye utviklingstørste produksjonssamfunnet’ på agendaen. Til tross for at jeg mener at humanister og samfunnsvitere (aka sosiologene) hadde godt av å oppleve «Harald Eias vrede», og at jeg er veldig usikker på om at den mørke situasjonen de beskriver egentlig er reel. Etter å ha brukt en del tid på M&Ø skriverier tidligere har jeg ikke lengre så store problemer med å trekke ut hovedpåstandene i kronikken deres (i motsetning til andre i kommentarfeltet). Slik leser jeg kronikken:


  1. Kunnskapsarbeidere i humaniora og samfunnsvitenskapene har vanskelige arbeidsforhold.

  2. Samfunnet forventer at kunnskapsproduksjonen skal kunne bidra til økt markedsøkonomisk verdiskapning (aka «mer penger»)

  3. Det er en generell enighet i det offentlige at personer som soser rundt på humanistisk fakultet ikke bidrar til verdiskapning.

  4. Universitetene legger opp til mest mulig gjennomflytning av studenter og er nå nødt til å relatere utdannelsen til karrieremuligheter. Humaniora produserer konsulenter (aka «massearbeidere som er spesialister i å reprodusere kunnskap»).

  5. Arbeidsforholdene som skapes ut av disse prosessene gjør at ansvaret ovenfor samfunnet går fra institusjonene til individene.

  6. Karriereveiledning og arbeidsmarkedstiltak er med på å bekrefte denne forflyttningen av ansvar.

  7. Dette ansvaret får utslag i følelser av usikkerhet, angst og tidspress, personlig utilstrekkelighet og avpolitisering.

  8. Man burde heller spørre hvorfor høyere utdannelse i fortolkningsfag fører til at man er diskvalifisert (eller ‘overkvalifisert’ som andre liker å si) fra stillinger som gir god lønn og gode fordeler (aka «begeistert»).

  9. Humanioras rolle burde ikke (først og fremst) innlemmes i ideen om vekstsamfunnet, men ideen om samfunnet med mange utfordringer (f.eks miljøproblemer og stratifisering).

For meg virker det som at kritikken bunner ut i at humanister har et problem med sitt image (for å låne et markedsøkonomisk og «sexy» utrykk). Dette er noe man også har innsett på karrieresentré og andre arbeidsformidlings institusjoner. M&Ø vil vekk fra ideen om humanister som «konsulenter» og etablere dem som reflekterte og kritiske kunnskapsspesialister. Noe det er vanskelig å være veldig uenig i.

Problemet er at M&Ø i denne kronikken framstår som litt stakkarslige misforståtte stipendiater som ikke har noen klar jobbfremtid 1 og er snurt for at ikke samfunnet selv gjenkjenner deres nytteverdi (igjen, kommentarfeltet –om man leser dem resepsjonsanalytisk– bekrefter dette). Ja, det er kjipt som stipendiat å vite at det finnes ingen garantier for å få fortsette i samme spor etter disputas. Samtidig, man er i motsetning til mange andre arbeidsgrupper, priviligert som får en god lønn for å gjøre stort sett ting man liker å gjøre, om enn det er i tre/fire år. Etter et år som lagermedarbeider (ja, der bekrefter jeg stereotypien) finner jeg det vanskelig å klage.

Jeg tror humanister har mer å vinne på å være selvkritiske og stadig prøve å (re)formulere hva ens plass i samfunnet er, og det på en måte som kan forstått av det offentlige og de som sitter på midlene. Igjen, mange humanister er allerede ute i offentligheten og påvirker diskurser og institusjoner og gjør det bra.

Videre tror jeg humanister må blir flinkere til å ikke akseptere den stadige motsetningen mellom humaniora og naturvitenskapen(e). Vitenskapelige metoder og tenkemåter som knyttes til forståelse, forklaring, kvalitative og kvantitative perspektiver lar seg ikke fordele ut på disse institusjonelle konstruksjonene. Det er ikke sånn at all naturvitenskapelig forskning står på epistemologisk trygg grunn (kanskje heller tvert i mot?) og at humanister kun kan befatte seg med hermenutiske fortolkningsprosjekter. Dette burde ikke være kontroversielt, men jeg har flere ganger opplevd at humanister (og naturvitere) ønsker å opprettholde dette påståtte skillet (f.eks «vi holder kun på med kvalitative metoder!»).

I fare for å motsi meg selv. Det er selvfølgelig forskjeller i hvordan man driver kunnskapsproduksjon i humaniora og i naturvitenskapene. Og i denne saken tror jeg forskjellen kommer humaniora til gode. Nettopp fordi så mange humanistiske fag baserer seg på å forstå andres diskurser, så har vi et godt utgangspunkt for å forstå og formidle hvorfor kunnskap om dialektendringer i Sogn er et like legitimt prosjekter som utforsker Lie-algebraer. Dette er egentlig den samme oppfordringen som Tone Hellesund gav i paneldebatten om «Humaniora og søknadsveldet»

Dersom det virkelig er slik at humanister har et image-problem, så må første steg være å ikke fremmedgjøre ikke-humanister med et vanskelig språk i den offentlige debatten. Det er en utfordring jeg alltid gir meg selv, og denne gang, også retter mot Müftüoglu & Øyen.




  1. Når det er sagt, med den imponerende mengden tekstproduksjon de har hatt det siste året, hvor blant annet Humanioras Fremtid angivelig ble skrevet og gitt ut på under et halvt år, så tror jeg ikke de skal bekymre seg så mye.  ↩