Humanioras fremtid i søknadsveldet

Oversikt over hvilke jobber religionsvitere har hatt etter endt utdanning (fra kartlegging av religionsvitenskapelig alumni ved UiB, 2011).

I går (02.09.2011) var det duket for paneldebatt og slippfest for nyutgivelsen Humanioras Fremtid (2011). Kulturviter Nils Gilje og sosiolog Tone Hellesund1 var invitert til å diskutere «Humaniora og søknadsveldet». Nils Gilje, som sitter i FRIHUM2 og har skrevet en artikkel i boken, fortalte hvordan søknader ble behandlet i komiteen, og hevdet at humanister kunne bli flinkere til å treffe ‘generalistene’ i søknadene sine. Med andre ord, man må bli flinkere til å formidle hvorfor ens prosjekt har samfunnsmessig relevans og betydning. I FRIPRO, hevdet Gilje, er det evidensbasert forskning, det vil si forskning som benytter kvantitative metoder (les: statistiske metoder) i kunnskapsproduksjonen. Metoder som vanligvis blir forbundet med naturvitenskapene og realfagene. Utfordringen til forskere innenfor humaniora, i følge Gilje, er ikke å gå over til å kun benytte seg av mer kvantitativ metode, men å påvirke premissene for hva som er ‘evidensbasert forskning’. Historikere, kulturvitere og lingvister som forsker med et kvalitativt fokus har også metodologiske utgangspunkt som kan hevdes å handle om ‘reel kunnskap’.

Det er vanskelig å være uenig med Gilje. På en annen side er det ofte vanskelig å argumentere for hvilken samfunnsmessig nytte prosjekter innenfor humaniora har. Spesielt fordi argumentet om at ‘kunnskap er interessant for kunnskapens skyld’ ikke synes å falle i god jord blant de som holder på pengesekkene. Det virker som at samfunnet ikke er så velvillig til å ta seg råd til ‘profesjonell nysgjerrighet’, i hvert fall når det handler om kultur (og ikke om galakser, mikroorganismer eller rare stoffer). På en annen side, jeg tror de fleste vil mene at et samfunn uten noen som har peiling på gamle egyptiske tekster, dialekt-forandringer i indre Sogn, eller dødsritualer blant persere i India, er mindre spennende samfunn.

Og her tror jeg vi finner en dimensjon som manglet i gårsdagens debatt, som (naturlig nok) var fokusert på prosjektene i humanistisk forskning. Det finnes nemlig et annet insentiv for å finansiere humanistiske forskningsprosjekter, og det er for å bygge opp kompetanse som er nyttig utenfor den kunnskapen som produseres i de spesifikke prosjektene. De fleste forskningsprosjekter i humaniora krever mye reflektert kunnskap, enten det er om kompliserte diskurser, store historiske forløp, fremmede språk, etisk betente felt eller tekniske ferdigheter om utgraving og bevaring av gamle gjenstander. Forskere i humaniora viser seg også å ofte bli strålende formidlere som klarer å vekke interesse og kunnskapstørst i samfunnet generelt. Det er hovedsakelig fordi de får lov og handlingsrom til å forske på saker som interesserer dem intenst.

Jeg synes det er vanskelig å ta pulsen på humanioras plass i samfunnet. På den ene siden finner vi de som kaller det en identitetskrise, men på en annen side er det Det humanistiske fakultet som produserer mest formidlingsbidrag blant de andre fakultetene på UiB.

  1. Tone Hellesund oppfordret humanister til å ‘lære språket’ til de tre instansene som bevilger EU-midler: Fagkomiteene, Forskningskomiteene(?) og Byråkratene. Hun mente det var gode muligheter for humanister å få bevilgninger i EU.  ↩
  2. Fagkomiteen for humaniora under Forskningsrådets fri prosjektstøtte (FRIPRO) ↩