Humaniora uten rang?

forskning.no > Den begredelige lista over humaniora-bragder i 2011:

Derimot kom alle tre med fornuftige forklaringer hvorfor en rangering av forskningsresultater innenfor humaniora ikke har noe for seg.

Gjert Kristoffersen, dekan ved Humanistisk fakultet på Universitetet i Bergen mente at det vil være som å sammenligne epler og appelsiner. Metodepluralismen innenfor fagene gjør slike rangeringer vanskelig. Han pekte på at Nobelprisutdelingene ofte begrunnes med nytteverdien av forskningen. Det er vanskeligere å vise direkte nytteverdi av humanistisk forskning.

Einar Lie ved HF i Oslo mente at fortolkningsfagene ikke er like universelle, at det er mer allmenne metoder og mål innenfor medisin og naturvitenskap. Humaniora redder ikke verden, ifølge Lie. I alle fall ikke på kort sikt. Løsninger forskere på humanistiske fag kommer opp med, får sjelden rask anerkjennelse. Forståelser sprer seg langsommere, først til andre forskningsmiljøer – og deretter til samfunnet utenfor og til menneskenes tankemåter.

Kathrine Skretting, HF-dekan ved NTNU mente også at det tar lenger tid før dristige, nye fortolkninger får fotfeste. Det hender nye paradigmer oppstår, som får oss til å tenke nytt og Skretting mente at det er kjempespennende når det skjer.

Man kan være enig i at en rangering av forskningsbragder i humaniora i form av en liste hvor 1. er den 'beste', 2. er den 'nest beste' osv., verken er lett eller fruktbart. Når det er sagt, disse uttalelsene fra tre av landets humaniorakapteiner er noe av det mest demotiverende jeg har lest på lenge. Kanskje mest fordi uttalelsene kun bekrefter hvilke utfordringer humaniora står ovenfor i dag.

Det er riktig at vi har et stort fagmangfold i humaniora som gjør det vanskelig å sammenligne hvor ‘vellykket’ forskningen er. Det hindrer allikevel ikke ledelsen for HF-fakultetene (og Universitetene) i praksis å sammenligne fag og deres ‘vellykkethet’ i økonomiske og universitetspolitiske spørsmål. Noe som er helt nødvendig. Man kan selvsagt hevde at det er noe annet å sammenligne fagmiljø i henhold til publikasjonspoeng, studentgjennomstrømning, nettverksbygging og profilering, men det betyr også at dersom det er nødvendig, så klarer man å finne måter å gjøre det på.

Rangeringslister er sjelden et resultat av objektive målinger. Det er subjektive meningsytringer som er ment til å skape videre diskusjon og oppmerksomhet. Bare se på albumlistene som alle i musikkjournalistikken lager hvert år. De er ikke ment å være objektive målestokker for hva som er bra, men å rette oppmerksomhet til musikkbidrag man mener det er verdt å legge merke til. At det ikke har vært noen forskningsprosjekter det har vært verdt å legge merke til i 2011 nekter jeg å tro. Man har her gitt fra seg en gylden mulighet til å trekke frem forskning som fortjener å bli trukket frem i søkelyset.

Det er også bekymringsverdig at ideen om to kulturer fremdeles er så gjennomgående og trekkes frem i enhver anlendning man problematiserer humaniora. Etter å ha både lest og snakket med medlemmer av de såkalte harde, objektive, universelle, almenne og nyttige vitenskapene som rommer alt fra medisin, biologi, nevropsykologi og nanoteknologi har det blitt tydelig for meg at vi deler mer enn vi liker å tro. Det er like mye mangfold, fortolkning, konseptuelle utfordringer, faghistoriske tolkningsrammer og usikkerhet i disse fagene, selv om forskningsspørsmålene er i større grad knyttet opp mot en materiell verden (men ikke engang det er tilfelle, spør f.eks matematikerne). Naturvitenskapene slipper stadig for billig unna, og det burde ikke være humanistenes oppgave å la dem gjøre det (og vice versa).

Dette leder oss til min siste oppfordring. Det som kjennetegner alle fag ved humaniora er viljen til å ta noe virker åpenbart og vise at det slettes ikke er så åpenbart gjennom vitenskapelig og kildekritisk forskning. Nå er det på tide at man innenfor humaniora gir påstanden «det er vanskelig å vise nyttverdien med humanistisk forskning» samme behandling.