Man finner ikke monografier i skyttergropene

Skyttergravskrig ved forskningsfronten - Kronikk - forskerforum.no:

Jeg har neppe klart å skjule at jeg mener skrivekursene oppfordrer til en reduksjonistisk forståelse av forskning og akademisk skriving. Etter min erfaring stenger skrivekursene ethvert rom for kreativitet og originalitet i skrivingen og gjør sjangeren «vitenskapelig artikkel» langt snevrere enn den trenger å være. Videre legger skrivekursene opp til en spesialisering og standardisering som jeg tror gjør forskningsformidling vanskeligere og forskningens relevans for samfunnet mer usynlig. Veien fra akademisk språk og interesser til legfolks tilsvarende vokser; det allmenne publikum føler avstand til forskere, og forskere føler seg misforstått – og stundom «misbrukt» – av journalister og andre utenfor akademia.

Jeg og Kristian Bjørkdahl befinner oss på hver vår kant av phd-løpet. Han er snart ferdig, jeg har så vidt begynt. I «Skyttergravskrig ved forskningsfronten» peker han elegant på visse trender innenfor de som lever av å fortelle unge forskere om hvordan de skal overleve i forskningsfronten (shoot first, ask later). I følge Bjørkdahl legges det opp til formaliserte strategier fra planleggingsfasen (identifiser forskningsfronten, og finn brister i protagonistenes argumentasjonsrekker) til hvilke sjangre man bør satse på (svaret er et rungende "ARTIKKEL"!). Disse trendene, skriver Bjørkdahl, passer hånd i hanske med tellekantsystemet som utelukkende baserer seg på publisering i poenggivene tidsskrifter. I tillegg til de mange utfordringene som dette fører med seg (burde det ikke legges opp til at bøker gir poeng?), mener Bjørkdahl at dette også fører til en forflatning av akademisk skrivning. Vi ender rett og slett opp med å bli kjedelige.

Jeg skal, ustrategisk nok, ikke lete etter brister i Bjørkdahls resonnement. Først og fremst fordi jeg er enig i kritikken. Jeg vil på en annen side hevde at slike skrivekurs også er et symtom av en annen ting. Det å fortelle folk hvordan de skal skrive er nemlig big business. Utallige forfattere har gitt ut bøker om skriveprosessen hvor man kommer med alt fra kjerringråd til A-B-C-oppskrifter. Jeg vil tørre å påstå at man i alle universitetsbyer finner forfatterverksteder og freelance konsulenter med bakgrunn fra litteraturvitenskap. Og når man praktisk talt har valgt seg en tilværelse der skriving er den mest sentrale arbeidsmetoden, hvem vil da ikke søke hjelp til å bli bedre til det?

Selv om jeg har hatt stor glede av slike bøker om skriving – Stephen Kings On Writing (2010 [1990]) og Arne Johannesens Skriv! (2009) er to gode eksempler – har jeg alltid vært skeptisk hvor blindt man stole på alle rådene og oppskriftene til skrivingen. Hovedsakelig fordi mange disse rådene kommer fra personer som faktisk skriver regelmessig og har gjort det i mange år. Mange av rådene handler om hvilken setting man foretrekker å skrive i, eller hvilke verktøy man bruker. Mye kan skrives om skriving, men det er åpenbart at det er kun én ting som egentlig gjelder: Man må faktisk skrive for å bli bedre til å skrive. Og man må gjøre det hver dag.

For å returnere til Bjørkdahls kronikk. Det å ensidig fokusere på artikkelskriving i phd-perioden virker kontra-produktivt dersom man er ute etter å utdanne fagpersoner som også er gode formidlere. Jeg har selv dilemmaet hvorvidt jeg skal gå for en artikkel- eller monografi-basert avhandling. I og med at jeg uansett kommer til å skrive tidsskriftsartikler, heller jeg mot å skrive monografibasert. Og hovedgrunnen til det er at jeg ønsker å tilegne meg de erfaringene som den prosessen vil gi, og phd-tilværelsen gir en unik mulighet til å gjøre nettopp det.