Kunnskapsløst om religionshistorie

Espen «Tversoversløyfe» Andersen – teknolog, forsker, foreleser, skribent, blogger, foredragsholder og strategisk rådgiver – om religionsfaget i Aftenposten:

Dette ville også klargjort at skolen i dag er fundamentert på vitenskapelighet, om at beslutninger skal fattes og verdensbilder formes på grunnlag av fakta, helst vitenskapelige sådanne. RLE slik faget ser ut i dag representerer ikke noen sentral forskningstradisjon (utenom teologi) og har blitt redusert til en merkelig blanding av diskret misjonering (når Kr.F. har regjeringsplass) til en slags antropologisk anbudsrunde for skolebarn, der religionene kappes om å presentere seg om tolerante og fremsynte.

Flere i min fagkrets reagerte tilsynelatende negativt på Andersens kronikk som stod i gårsdagens (8. jan 2010) Aftenposten. Det ble pekt ut at Andersen her hadde tatt sine egne råd til følge («Problemet med fagfolk er at de vet for mye.»), og generaliserer utover det han gir dekning for i selve teksten. Som medlem av den sentrale forskningstradisjonen som i følge Andersen ikke finnes (over), var også min første reaksjon kritisk mysing og intens tromming med fingrene på skrivebordet. Grunnen til det er selvsagt at her er det noen som kommer inn å mener noe om «vårt domene», religionsfaget. Men det er jo egentlig bra.

Argumentasjonen til Andersen kan brytes ned slik:

  • Familiemedlemmets eksamen brukes som et anekdotisk bevis for at religionsfaget forvalter irrelevant kunnskap.
  • Faget har en brokete historie; Fra misjonerende kristendomskunnskap, til pluralistisk religionslekestue.
  • De fleste i Norge er egentlig sekulære, bortsett fra lærere, de har ofte en egen religiøs agenda.
  • Sekulariseringsteoriene hadde rett, og religion (dersom man ser vekk fra FEM og Dagbladets forsider) har utspilt sin rolle.
  • Ingar Gleditch har laget en lang liste med ting som burde vært i skolen, religion virker ikke like viktig som disse kategoriene.
  • Religionsfaget bør utgå og integreres inn i historie- og samfunnsfaget. Fordi det er skikkelig vitenskapelige disipliner som forvalter metoder som kildekritikk og kritisk-analytiske perspektiver. (a.k.a. «dannelse»)
  • I alle skolefag studeres fakta, og som alle vet, ‹fakta› står i et motstridig forhold til ‹religion›, ergo religion kan ikke studeres i et skolefag.

Tenkt så flott det hadde vært en forskningstradisjon som forsøkte å belyse alle disse punktene?

Det sterkeste argumentet til Andersen er det som ligger nærmest en målbar virkelighet, nemlig eksamensspørsmålene. Dersom vi går ut fra at dette var i videregående, er jeg enig at spørsmålene virket upassende. Ikke fordi de er «like relevante som Harry Potter eller Tolkien»1, men fordi religionsfaget også bør legge opp til kritisk refleksjon. Å ha innholdskunnskap om mytologi, ritualer, organiseringer, hieraki, historie og verdensforståelse er forutsetninger. Med tanke på hvor mye referanser det er til religiøse verdener i (populær)kultur bør også tale for et religionsfag.

Andersen problematiserer også religionsfagets historie i et forsøk på å aktualisere dens arvesynd. Hadde det bare vært en sentral forskningstradisjon som hadde studert dette2. Problemet er at historien om religionsfaget nettopp viser en progresjon i retning av det Andersen etterlyser. Ser vi på nyere lærebøker, samt de diskusjonene som går i fagmilljøene til religionslærerne, finner vi at det snakkes om historisk kildekritikk, religionskritikk, utfordringer forbundet med religionsmangfold i klasserommet osv. Selvsagt finner man teologer i disse diskusjonene, men også religionsvitere. Historikere og sosiologer er ikke nødvendigvis kjent for den samme teoretiske teften når det kommer til religionshistorien. Risikerer man ikke å miste en viktig didaktisk utvikling om man bare forkaster faget?

En rød linje i Andersens kronikk er at religion har utspilt sin rolle (det er historie) og dette gjør faget utdatert. Religionsvitere føler nok en forpliktelse til å påpeke at religion fremdeles er like relevant, og vi må nok være enige om at religionenes rolle i dagens samfunnet er forskjellig fra det den hadde bare for femti år siden. Dersom Andersen hadde hatt mer fagkunnskap om religion, hadde han for eksempel visst at nyreligiøsitet, spiritualitet og til-og-med tradisjonell religion fremdeles dukker opp i alle mulige sammenhenger både i det private, kommersielle og i det offentlige. Man kan ikke avskrive kanal FEM og Dagbladet som viktig indikatorer på hva folk er opptatt av, bare fordi man misliker innholdet. Oppblomstringen av den såkalte ny-ateismen er også noe som kan studeres fra et religionsvitenskapelig perspektiv, ikke minst fordi denne samtalen (eller diskursen om du vil) må forstås i kontekst av religiøse tradisjoner. Man er ikke historisk kildekritisk om man kun leser The God Delusion (en bok man selvsagt bør lese). Det er heller ikke opplest og vedtatt at fordi tradisjonelle religioner langt på vei har blitt skilt ut fra det offentlige, så vil det være slik for alltid. Bare spør opplysningsoptimistene på 1700-tallet om hvordan det prosjektet gikk. Dessuten, ser man i dag trender også innenfor ‘naturvitenskapene’ med klare koblinger til – nettopp – religion. Mindfullness, som de siste årene har gjort et inntog i psykologien og medisinen, er kanskje det mest åpenbare eksempelet.  Kunnskap om religion, ikke bare som enkeltstående tradisjoner, men også som et kulturelt og menneskelig utrykk er viktig også fra et demokratisk ståpunkt. Hadde for eksempel den svenske offentligheten hatt mer kunnskap om vitenskapelige religionsdefinisjoner, hadde man tenkt seg om to ganger til før Kopimisme ble offentlig annerkjent som religion3.

Jeg vil ikke kalle meg en «poststrukturalistisk postmodernist», men jeg har nok et mer problematisk forhold til ideen om å «studere fakta» enn det Andersen har. Paradoksalt nok av samme grunn som at Andersen er kritisk til religionsfaget. Man kan studere så mye ‘fakta’ man vil, men det er verdt nada uten å ha konseptuelle teoretiske rammeverk å sette ‘faktaen’ i. Det er evnen til å sette ting i sammenheng, se mulige forklarende relasjoner og identifisere usannsynlige sammenhenger som gjør man i stand til å være den kritiske og opplyste samfunnsborgeren som kan bære sine tversoversløyfer med en smule stolthet. Dette er et mål vi religionsvitere – etter mitt inntrykk – streber mot.

Selv om argumentasjonen i Andersens kronikk ikke er særlig overbevisende, vil jeg heller ta det som et tegn på at vi religionsvitere kan bli flinkere til å profilere den akademiske og vitenskapelige kapitalen vi sitter på. Til tross for at religionsvitere stadig gir ut populærvitenskapelige bøker, blogger, skriver kronikker og uttaler seg i media, møter man stadig på folk som enten ikke har hørt om fagfeltet eller forveksler det med teologi. Utfordringen er tatt.

Merk: Jeg har ikke kommet med argumentet at man religiøse tradisjoner også forvalter nyttig og reflektert kunnskap om hva det er å være menneske og det å leve sammen i fred og harmoni og at det er mer til religion enn det å tro og være ukritisk. Ei heller at religionsfaget kan være motiverende fordi det er gøy å lære om alle de rare historiene og spektakulære ritualene man har befattet seg med gjennom historien. Jeg vil jo nødig bli tatt for å være ukritisk.


  1. Merkelig premiss. Det må jo være viktig å ha kunnskaper om to av den moderne historiens mest leste litterære verk? ↩

  2. Det har blitt, og gjøres, en del forskning på religionsdidaktikk. For eksempel har Wanda Alberts (UiB) ut fra sin forskning skrevet en artikkel hvor hun oppfordrer til en religiondidaktikk fundert på religionsvitenskap. ↩

  3. Jeg anbefaler å lese Per-Arne Larsens blogginnlegg om temaet. Jeg er ikke nødvendigvis mot at Kopimisme er sett på som religion, men jeg mener man burde tenkt seg om to ganger for det.  ↩