We are the 10%! Occupying Auditorium C.

Jeg har tatt steget fra å være student på en benk til å være foreleser foran tavlen. Det er kanskje noe av det mest utfordrende og mest givende jeg foreløbig har gjort i kraft av å være stipendiat på universitetet (og sånn øvrig i arbeidslivet også). Utfordrende fordi man er nødt til å presentere fag på en mest mulig engasjerende og oversiktlig måte. Givende fordi man i forberedelse og utførelse må/bør/skal tenke på faget på en annen måte.

I de siste ukene har den pågående debatten om universitetsutdannelse handlet om undersøkelsene12 som foreslår at bare 10% får med seg stoffet som formidles under «den tradisjonelle forelesningen i form av at man presenterer fagstoff gjennom monolog»3. Nå vet vi altså det de fleste har visst lenge: Å sitte i 2x45min fullt konsentrert for å få med seg det én (ofte mindre spennende) fagperson sier, er –for å si det på nynorsk– tough shit. Jeg sov selv gjennom 67% av ex.phil forelesningene (som av en eller annen grunn begynte kl. 08:15).

Som aspirerende foreleser har jeg altså hatt dette i bakhodet, i tillegg til den samtalen som har dreid seg om Power-Point misbruk4, Døde menns teorier5 og «ten ways to improve your presentation skills».6 Samtidig har jeg brukt mange timer på www.ted.com hvor det er uttalige eksempler på fengende, gjennomførte og [sett inn superlativ her] presentasjoner. Jeg har til og med gått til innkjøp av Presentation Zen: Simple Ideas on Presentation Design and Delivery7, en bok jeg ble tipset om av Merlin Mann (som sier/skriver mye smart om å det å si og skrive ting). Og sist, men ikke minst, jeg jobber nå på et universitet, institutt og i en faggruppe som kan skilte med særdeles flinke og engasjerende formidlere.

Samtidig snakkes det om at humaniora er i en krise. Noen mener det er fordi vi har innført en idé om «umiddelbar nytte» og «kortsiktighet»8 som ikke helt kommer i overensetemmelse med den type kunnskap som forvaltes på HF-byggene rundt i landet. Dersom vi aksepterer påstanden, kanskje den gjelder for relasjonen mellom studenter og utdannelsesuniversitetet også? For Studenten er forelesninger tilbud (i alle fall når de ikke er obligatoriske) og studenter betaler med sin tilstedeværelse. For Læreren er forelesningen et Privilegium og tilstedeværelse er en form for respekt og annerkjennelse. Dersom tilbudet utarter seg for dårlig, gidder Studenten ikke å komme. Eller enda verre, Studenten går i pausen. Respektløst, men «Det har ingenting med ‘lærerens’ undervisning å gjøre»9. Sorry Mr. Watterson.
Educational Purposes.

Men for all del, legg den middelmådige forelesningen ut på podcast, slik at man kan bygge karakter(ene) mens man finansierer sentrumsleiligheten som lagermedarbeider.10

Det finnes sikkert, men jeg har ikke blitt tilbudt et kurs i pedagogikk eller opplæring i faglig didaktikk. Selv om jeg er omgitt av mennesker med tilsammen generasjoner av forelesningserfaring, så trenger jeg ikke spørre dem om råd, hjelp eller tips. Det får ingen særlige konsekvenser om jeg stiller opp på Auditorium C, Dragefjellet, og leser opp et sammendrag av pensumtekstene med løst formulerte refleksjoner i 2x45min. De timene jeg bruker på forelesningen og forberedelse av den kalles i systemet ‘pliktarbeid’ og inngår formelt sett ikke i tidsrammene for selve doktorgradsarbeidet. Praktisk sett viser det seg at forelesningsforberedelser stimulerer en måte å tenke på som gir direkte avkastning på prosjektet: Jeg får et større overblikk over faget og ser nye sammenhenger. Det er derfor vi prøver å legge opp til at studenter selv presenterer stoffet på litt alternative måter på teoriseminarer. En ting er å lese noe, en annen ting er å presentere det til andre.

Fordi jeg ikke har så mye erfaring å lose en gjeng studenter på 100-nivå gjennom 2x45min bestående av religionsvitenskapelig teori, må jeg ty til billige triks som Monty Python-snutter11 og bilderike lysark (a.k.a. slides). Noen føler seg kanskje snytt, fordi jeg ikke får like mye tid til å dukke lengre ned i Elanor Rosch prototype-teori eller forklare utfyllende om den vitenskapshistoriske bakgrunnen for Ludwig Wittgensteins graderte kategorier. Når man kritiserer utdannelsesuniversitetet for å sette forelesere uten opplæring (sic) på podiet, glemmer man en viktig dimensjon. Forelesningen er også en utdannelsessituasjon for foreleseren. Når jeg holdt mine første forelesninger om religionsdefinisjoner inneholdt Audiotorium C. ikke bare studenter i «Innføring i religionsvitenskap» (RELV101) der, men også én student i «Innføring i ‘Å innføre religionsvitenskap’». Jeg tror jeg får en umiddelbar og mye større nytte av å forelese enn å ta fem studiepoeng i «pedagogikk for doktorgradsstipendiater». Prisen betales i form av en god del nervøsitet, en del opplesning og bruk av vitenskapelig totem-språk som ikke alle RELV101-studenter kjenner til (ennå).

Når det viser seg at de færreste faktisk får med seg stoffet på tradisjonelle forelesninger, betyr det for meg to ting: (1) Som foreleser må jeg spille på flere sanser og flere kognitive modus i løpet av forelesningen; (2) Vi må som studenter og forelesere stille med andre forventinger til oss selv: Forelesningen er et rom for gjensidig læring, og ikke et betalt show med publikum og en entertainer.

 

Var det ikke ett eller annet med Sokrates (eller var det Platon) og dialektikk. Eller var det noe jeg drømte? 


  1. Carl Wieman: «Why not try a Scientific Approach to Science Education», (Hentet: 13.02.2012)  ↩

  2. Hrepic, Zollman, Rebello: «Comparing Students’ and Experts’ Understanding of the Content of a Lecture». (Hentet. 13.02.2012) ↩

  3. Aftenposten, «Bare 10 prosent får med seg stoffet under forelesninger» (Hentet: 13.02.2012) ↩

  4. Edward Tufe: «PowerPoint Does Rocket Science–and Better Techniques for Technical Reports» ↩

  5. Kari Bu: «Døde menns teorier» ↩

  6. Det finnes mange artikler med slike overskrifter ↩

  7. Presentation Zen på Amazon ↩

  8. Paradokset om at humaniora-institusjonene nå handler innenfor markedsøkonomiske rammer, samtidig som man forvalter en annen type kunnskap er tatt opp mange ganger. Se for eksempel «Humanioras Fremtid» Simen Øyen gjøre det her: «Dette krever umiddelbart diskusjon» (Hentet: 13.02.2012) ↩

  9. Fordommene og samtalene om Studenten som kan høres rundt på instituttene lunsjrom er oppsumert elegang av Ingrid Foss Ballo i Studentvest: Den ufine Historien om Studenten (Hentet: 13.02.2012) ↩

  10. Misforstå meg rett, jeg er faktisk veldig for å legge ut forelesninger og lignende på podcast. ↩

  11. Jeg brukte Monty Pythons «Blessed are the Cheesemakers» fra Life of Brian for å illustrere hva religionssoiologen Martin Riesebrodt mener med at religiøsitet er den subjektive approprieringen og tolkingen av religioners liturgiske innhold, og hvorfor det ikke alltid lønner seg å basere seg på slike subjektive tolkninger når man skal lage religionsteorier.  ↩