Humaniora og yrkesrelevans

Fordummende debatt om utdanning - kultur - Dagbladet.no:

Det må gå an å si at man har lært mye utenfor Blindern uten å bli stemplet som uvitenheten selv. Jeg har alltid vært en flittig gjest på biblioteket, og ny teknologi gjør bøker og kunnskap mer tilgjengelig enn noensinne. Dermed er det også lettere å se hva universitetet mangler. Heretter håper jeg debatten vil dreie seg om det vesentlige: Hvor mange trenger vi med samme teoriutdanning fra fag som sosiologi og medievitenskap? Hvordan kan universitetet oppdatere seg for å møte arbeidslivets behov?

Kari Bu hevder at det ligger et forbedringspotensiale hos de samfunnsvitenskapelige og humanistiske faktultene i å bedre gjøre studentene klare for «arbeidslivet». Hun stiller spørsmålstegn bak fagenes teorifokus og hvilken kompetanse denne utdannelsen til syvende og sist får som er relevant for det studenter må gjøre når de ikke er studenter lengre. Bu vedkjenner at det nok alltid er fint å vite litt om hvilke ideer som ligger bak «samfunn, religioner og vitenskapelige normer», men at denne type kunnskap ikke utelukkende finnes på pensumlister, forelesninger og eksamener. Hun bruker sin erfaring med at ingen av hennes «arbeidsgivere har bedt om å se vitnemål fra øvre Blindern» generalisererende for å utrykke at formell kompetanse fra høyere utdannelse ikke blir sett på som relevant i «arbeidslivet»1. Så hva tilbyr egentlig en samfunnsvitenskapelige eller humanistisk utdannelse?

Bu fikk et ganske skarpt tilsvar fra Inger Merete Hobbelstad. For meg virker det som at Hobbelstad foreslår at Bus innledene kritikk er så ureflektert at den kan egentlig leses som et svar på seg selv. Dersom man tar en slik utdannelse på alvor så ender man ikke opp med å stille så ugjennomtenkte spørsmål. Mer spesifikt peker Hobbelstad på flere situasjoner der humanistisk kunnskap er direkte relevant og hvilke personlige egenskaper man (kan) utvikler i tilegnelsen av dem. En akademisk utdannelse gjør en mer intellektuell, den gjør deg selvstendig, den gir deg en større referanseramme. Det er ikke alltid snakk om umiddelbar pay-off, direkte nytteverdi, men en mer subtil, langsiktig og indirekte nytteverdi (a.k.a. Dannelse).

I Bus tilsvar er hun misfornøyd med det hun kaller Hobbelstads «personuthengig». Det satt til side, hun reformulerer noen av hovedpoengene og foreslår at akademisk kunnskap er i ferd med å bli så tilgjengelig at man egentlig ikke trenger å være ‘student’ på Blindern for å finne den. Bu peker på en interessant utvikling som går på en større tilgjengelighet, ikke bare av informasjon generelt, men også akademisk kunnskap. Det er spesielt tydelig når ‘Ivy Leauge’ universitetene begynner å legge ut hele forelesningsrekker på iTunes U og at flere forskere vil publisere i Open Access tidskrifter. Akademisk utdannelse er i ferd med å bli ytterligere demokratisert. Når kunnskapen likevel er der ute, spør Bu, hva skal egentlig da universitetet gjøre for å tilpasse seg tiden?

Svaret til Bu er at man må tilpasse seg arbeidslivet. Implisitt i denne påstanden finner vi en rekke premisser: (1) Universitetet (les: samfunnsvitenskapelige og humanstiske utdannelser) er ikke allerede tilpasset arbeidslivets behov; (2) Vi skal ha mange studenter, men ikke alle har bruk for den kunnskapen som formidles per i dag. (3) Yrker i «dagens arbeidsliv» forutsetter mer spesifikk kunnskap; (4) Denne spesifikke kunnskapen finnes ikke i fagtradisjonenes (klassiske) teoretiske bagasje.

For min del har min utdannelse i både humanistiske og samfunnvitenskapelige fag vært helt ideell, men det er nettopp fordi jeg (i hvert fall de fire neste årene) jobber som forsker. Jeg bruker døde menns teorier, jeg forventes å ha en bred og samtidig spesialisert teoretisk oversikt (så vel som empirisk om vi skal skille på disse kunnskapsdimensjonene). Gjennom metodefag, semesteroppgaver og seminarbasert undervisning har jeg fått kompetanse i både skrivning, formidling og i mer ‘tekniske’ ferdigheter som intervju og statistikk (det virker ikke som at Bu tar høyde for slike utviklinger i utdannelsesmetoder). Sommerjobber som butikkmedarbeider har fortont seg mer som antropologiske feltstudier enn som rene serviceyrker (noe som gjør det lettere å være blidere på jobb). Men ikke alle vil eller blir forskere i tradisjonell forstand. Selv ikke journalister forventes å gjøre skikkelig research fordi de er underlagt det tidspresset som Bu nå ønsker for universitetsutdannelsen. Det skal ha umiddelbar nytte og det skal ikke kreves noe tankearbeid i å se hvorfor. Men hva skal vi egentlig gjøre her da?

Man skal ikke nødvendigvis forventes å ha den ideele løsningen for å kunne kritisere noe. Jeg savner konkrete forslag fra Bu om hva det egentlig er vi skal gjøre i stedet for å lære om –i mitt fag– alt fra hvordan Durkheim forstod religion som ‘lim i felleskapet’ til Fitzgeralds kritikk av religionsbegrepet som vestlig intellektuell kolonisering. Hva skal man gjøre på japansk om man ikke skal lære språket og dets kulturelle kontekst? Hva skal man lære om på sosiologi i stedet for teorier som viser at økonomiske strukturer i samfunnet har sosiale begrensninger og ikke (kun) markedsrasjonalistiske? Hvilke yrker skal prioriteres når vi skal legge om den religionsvitenskapelige utdannelsen, for vi kan umulig rekke over alle?

Jeg synes Bu illusterer en viktig utfordring med dagens universiteter. Som en del av markedsføringen av høyere utdannelse velger man å appellere til ‘nyttighetsgraden’ av fagene. Man studerer for å «bli noe». I noen fagdisipliner er dette «noe» mer åpenbart, i andre mindre. Dissonansen oppstår når man prøver å representere spesielt teoretiske fag som profesjonsutdannelser, i stedet for å være tydelig på at dette er fag som krever at man selv rettferdigjør og vurderer nytten ovenfor egne ambisjoner og interesser. Og som fagmiljø bør man være flinkere til å markere at man formidler en viss type kunnskap som ikke alltid vil føles direkte relevant der-og-da, men som kan i møte med problemstillinger i «arbeidslivet» føre til andre innsikter og perspektiver en det man vanligvis ville endt opp med. Det er noe som vil gjøre unik og interessant for framtidige arbeidsgivere. Er det noe universitetene burde blitt flinkere på, så er det å vise ovenfor samfunnet og journalister som Bu at et vitnemål med gode karakterer representerer en fremtidig arbeidstaker som kan tilføre noe mer til en bedrift eller en arbeidsplass. Som Steve Jobs en gang sa, fritt fra hukommelsen: «Hvorfor ansette smarte folk for å få fortelle dem hva de skal gjøre? Du ansetter dem for at de skal fortelle deg hva du skal gjøre.» Som arbeidsgiver ville jeg uten tvil satset på en kandidat som ønsket å fortelle meg hvordan Goffmans teori om interaksjonsritualer kunne brukes for å gjøre dialogen i møterommene bedre.

Og dessuten, om universitetet (les: humaniora og samfunnsvitenskap) trapper ned den teoretiske utdannelsen, hvem skal da skrive bøkene og artiklene som Bu konsumerer på bibliotekene og på Wikipedia? Fra mitt perspektiv er det heller fristende å si at er det noe samfunnsvitenskapene og humaniorafagene burde gjort, så er det å sørge for at utdannelsene tar vare på forskerspirene og sørge for å gjøre deres fremtidsutsikter mer forutsigbar, og slutter å bruke energien opp på å motivere teori-trøtte journalister som kun møter opp på obligatoriske forelesninger.

(Jada, jeg vet at gode karaterer på et vitnemål ikke er ensbetydende eller en forutsetning for å kunne være ‘smart’. Jeg er heller ikke hundre prosent sikker på om en forståelse av Goffmans interaksjonsritualer kunne operasjonaliseres til bedre møtepraksis, men poenget er at den intellektuelle øvelsen i å gjøre ‘døde menns teorier’ relevante i en ny kontekst er noe man ofte ønsker at arbeidstakere skal være i stand til å gjøre.)


  1. Man kan jo være fristet til å påpeke at det at vitnemål ikke synes å være viktig for landets største journalistiske bedrifter er ganske tydelig. ↩