Se ikke skogen for bare fjær

Hvitvasking av engler - Aftenposten:

Så er spørsmålet: hvorfor denne iveren etter å hvitvaske ethvert religiøst fenomen som ufarlig, naturlig og godt? For mye av denne type ukritisk apologetisk argumentasjon kan være med på å undergrave fagets troverdighet, og det er beklagelig. Selvsagt skal vi forskere møte religion med faglig alvor, men det har aldri vært ensbetydende med å overse de mer ubehagelige sidene.

Jeg tror det å bedrive store og feilaktige generaliseringer er mer farlig for «fagets troverdighet» enn argumentasjonen i kronikkene til Anne Kalvig, Siv Ellen Kraft og Dag Øistein Endsjø.

Religionshistoriker Alexandra Irene Larsen tar allikevel opp noen viktige og interessante utfordringer ved religionsforskniningen. Hun har observert at hele tre religionsvitere har forsøkt å nyansere diskusjonen om Engleskolen og den nyreligiøse kontekst. I følge Larsen tar ikke Anne Kalvig, Siv Ellen Kraft og Dag Øistein Endsjø det nødvendige steget og kritiserer Märtha og Elisabeth for å ta penger for åndelige helsetjenester som faller utenfor trygge sekulære og vitenskapelige rammer. Disse tre bidragene i Engleskole-debatten tar hun til inntekt for en større tendens. Slik jeg leser det mener hun at religionshistorikere/vitere har en «misforstått toleranse» som bunner ut i hykleri når man samtidig kritiserer andre religionsutøvere for å ha holdninger utenfor det politisk korrekte.

Selv om jeg kan være sympatisk til Larsens oppfatning om at nyreligiøsitetsforskningen mangler et kritisk perspektiv, så finner jeg argumentasjonen hennes en smule enkel og til dels historieløs.

Det sammenlignende kritiske premisset

Larsen, som tituleres som stipendiat i religonshistorie, ser ut til å ha glemt ut sin egen faglige kontekst. Dersom vi kan anta at Larsen og fagmiljøet i Agder identifiserer seg innenfor det som kalles religionsvitenskap/religionshistorie (evt. Religionswissenschaft) burde hun vite at hele faget bygger på et religionskritisk premiss: Vi hevder at religion og religioner kan forskes på i et sammenlignende perspektiv. Å hevde at kristendom, islam og Räel-bevegelsen kan settes i samme analytiske kategori, og at en Scientologi-tilhenger er minst like interessant som en pietistisk sørlending, er oppfatninger som langt på vei vil komme kort innenfor nevnte miljø. Jeg kjenner flere religionsvitere innenfor nyreligiøsitetsforskningen som møter på lite forståelse for hvorfor en religionsforsker skal studere det som skjer på alternativ messe eller andre kontekster: «Det er jo ikke religion». Det er den samme oppfatningen som preget faget da man for over tyve år siden begynte å interesse seg faglig for nyreligiøse bevegelser: «Det er jo ikke ‘skikkelig’ religion».

Som Siv Ellen Kraft viser i Hva er nyreligiøsitet (2011), ble man snart klar over hvordan mange av de nyreligiøse strømningene (re)aktualiserer tankegods formulert i den teosofiske bevegelsen startet på slutten av 1800-tallet, og alle som kjenner til teosofisk tankegods vet at det er en remix av den tids nye kunnskaper om religioner i øst og vest fra antikken til moderne tid. En av forskjellene mellom ‘de tradisjonelle’ religionene og nyreligiøse bevegelser er at sistnevnte hevder at å (re)aktualisere gamle religiøse tanker gir dem større legitimitet. Innenfor kristendommer kan man snakke om apostolisk suksesjon1, i nyreligiøse bevegelser om hemmelig kunnskap som er overlevert fra Mestere2 (som ofte inkluderer de påståtte grunnleggerene av verdensreligionene). Religionsvitenskapens generelle innstilling er også at alle religioner har vært ‘nyreligiøse bevegelser’ på et tidspunkt, og som nyreligiøse bevegelser flest var også kristendom og islam i sin tid inspirert, preget og satt sammen av forskjellige kulturelle strømninger i sin samtid. De er ikke gudegitte og statiske størrelser som mange autoriteter innenfor religionene kanskje vil ha det til. Fagets utgangspunkt er derfor i mange tilfeller ikke nøytralt ovenfor religiøse påstander og virkelighetsforståelser.

Jeg skriver innledningsvis at jeg er sympatisk til Larsens karakteristikk av nyreligiøsitetsforskningen som for lite kritisk. Det religionsvitenskapelige fagmiljøet i Norge er relativt lite, og det er derfor rart at Larsen glemmer at vi har flere religionsvitere som er ganske uttalt kritiske mot de oppfatningene og praksisene som man finner i nyreligiøse bevegelser. Man kan også lure på hvorfor ikke Larsen stiller det samme kritiske blikket til sitt eget universitet og forskningsprosjekter som konkluderer med at inntrykket av en streng sørlandskristendom er utdatert.3 Det er selvsagt spekulasjon, men én grunn kan være at hun ikke ønsker å skape anstrenge situasjoner på lunsjrommet. Dette er noe jeg skriver mest for å gjøre et poeng, ikke nødvendigvis fordi jeg tror det er slik.

Metodologisk innstilling

Grunnen til at religionsvitere ofte avventende til å kritisere handlingene til dem man forsker på har med en metodologisk innstilling å gjøre. Gode religionsvitere er ofte genuint interesserte i religion som et menneskelig fenomen. Vi ønsker å produsere kunnskap om hva mennesker tenker og gjør, hva som er viktig for dem, og hvordan tanker, ideer og handlinger kan forstås i en større historisk og sosial kontekst. Vi er fasinerte av de gjennomgående fellestrekkene og den store variasjonen innenfor det vi kaller religion og religiøsitet. Vi kjenner på irritasjonen når man i samfunnsdebatten kommer med feilaktige og misforståtte uttalelser om det vi forsker på. De fleste religionsviterene jeg kjenner til utrykker lite behov for å være ‘apologetikere’ for religiøse mennesker (dette klarer de flott selv). De fleste deler den samme skepsisen til religionsforskning på ‘egen religion’.

Mye av forskningen på nyreligiøse bevegelser er kontemporær og avhengig av informanter og god kontakt med feltet. Det å finne portvakter og komme innpå et felt er metodologiske forutsetninger som de fleste antropologer og sosiologer er kjent med. I tillegg har vi forskningsetiske retningslinjer i Norge som også begrenser hvor konfronterende man kan og bør være i forholdet til sine informanter. Skal man forske på individers religiøs oppfatninger i Norge, regnes dette som sensitive personsopplysninger som er meldepliktige. Det stilles særlige krav til anonymisering og gjennomsiktighet ovenfor informanten4. Til sist har man det faktum at de færreste vil ønske velkommen en person som er kjent for å være spesielt kritisk ovenfor det man driver med. Dette skaper spesielle krav til religionsvitere som går inn i miljø og observerer etisk problematiske aktiviterer, men svaret er aldri gitt på forhånd. Noen ganger må man overlate til andre å være kritikere, for å kunne opprettholde sin egen rolle som forsker.

Kritikere, ikke beskyttere

Nyreligiøsitetsforskningen må også forstås ut fra til sin egen forskningshistorie. Den er preget av den store hjernevask-kontroversen og sekt-diskursen som preget spesielt USA og UK på 80- og 90-tallet. Stigmatiseringen av nyreligiøse bevegelser gikk så langt at man i religionsfaget langt på vei sluttet å omtale slike som ‘sekter’ og ‘kulter’ fordi konnotasjonene overskygget det nyanserte bildet man ønsket å formidle. Religionsvitere var nødt til å møte kristne politiske krefter som framstilte slik religiøs utfoldelse som farlig og destruktivt. Noe vi også ser tendenser til i dagens Kristen-Norges forhold til Engleskolen. Det er her begreper som ‘folkereligion’ dukker opp, som stort sett er definert ut fra en idé om hva den religiøse eliten ser på som ikke-legitimt. Jeg er enig med Larsen om at det er problematisk å snakke om ‘folkereligion’ i Norge. Ikke fordi ‘nyreligiøsitet’ ikke er så utbredt som noen vil ha det til, men fordi den ér det, og tilsynelatende ikke bryr seg om den påståtte religionsstratifiseringen som gir Den norske kirke et religionshegemoni. Vi hører om statskirkeprester som er ute på spøkelsestokt eller klokkere som kan helbrede med hendene sine.

Nyreligiøsitetsfeltet er også preget av den mer generelle strømningen innenfor humaniora som ønsker å fremstille kultur som ekstremt fleksibel og mangfoldig. Man er interessert i det partikulære og det ensartede. Når jeg sier at religionsvitenskapen har et sammenlignende utgangspunkt er det med litt bitterhet, fordi viljen til å sammenligne har tilsynelatende blitt mindre i de siste tyve årene. En av de få store teoretiske generaliseringene innenfor nyreligiøsitetsforskningen er at nyreligiøsitet er (1) høyst individuell/indivualistisk og (2) er en motreaksjon på tidligere religiøse autoriteter. Ser man på hva mennesker innenfor disse strømningene sier, så stememr denne generaliseringen langt på vei. Mange er kritiske til f.eks kristendom (og vil derfor heller ikke kalle seg religiøse) og mange vektlegger sin egen individuelle åndelige vekst. Derfor ser jeg på en av utfordringene til nyreligiøsitetsforskningen å ta et steg videre og se hva som ligger under påstandene om individualistet og frihet. Da må vi begynne med forskning, og ikke kunnskapsløs kritikk mot merksnodige praksiser.

«Pick your fights»

Den metodologiske innstillingen er en faktor som kan sette lys på hvorfor mange religionsvitere foretrekker å holde seg tilbakeholden med skarp religionskritikk. Jeg mener ikke at det er en ansvarsfraskrivelse. Dersom kritikkverdige forhold kommer opp i religionsforskningen, så synes jeg at det i utgangspunktet bør formidles5. Når det er sagt, jeg mener også at det alltid må være opp til den individuelle religionsviteren å vurdere hvor, hvordan og hvorfor dette skal bli gjort. Et ovengående spørsmål er også hva man eventuelt ønsker å oppnå.

Felles for Anne Kalvig, Dag Øistein Endsjø og Siv Ellen Kraft i Engleskoledebatten er at de tilbyr en nyanserende og alternativ fremstilling av den allerede mye kritiserte Engleskolen. Det hadde selvsagt vært interessant med forskning som viste til hvilken grad Märthas «prinsessetittel» kunne forklare skolens oppslutning, eller hvor miserable/lykkelige Engleskolelever ender opp med å være. Vi aner nok at den påståtte implisitte autoriteten som ligger hos Märthas prinsessetittel er begrenset til å være effektiv markedsføring, og at graden av lykkelighet hos engelskoledeltakere ligger nærmere normalfordelingen enn det både tilhengere og kritikere liker å tro. Det er derfor det er mer interessant for religionsvitere å påpeke at Engleskolens verdenssyn verken er ny, særlig sensasjonell eller veldig autoritær. Samtidig er det kanskje viktigere å vise hvordan store religionsinstitusjoner med mye formell og uformell politisk makt, bryter med menneskerettigheter og utøve psykisk (og fysisk) vold mot mennesker med «feil» seksuell identitet.

De fleste religionsvitere har i kraft av sitt yrke akseptert opplysningsverdier om å tilstrebe seg et mest mulig sannferdig og sannsynlig bilde av virkeligheten, og er det noe religionsvitere vet, er det at dette idealet alltid vil være i konkuranse mot menneskers trang til å tro og handle ut fra til ideer som virker tiltrekkende, spennende, motiverende og meningsfulle. Og er det noe som religioner klarer, så er det skape rom hvor slike ideer forvaltes.

  1. Apostolic succession ↩

  2. The Hidden Masters ↩

  3. «Sørlandet forbindes gjerne med mye kristendom og streng kristendom. I denne boka setter sytten forskere søkelys på endringer i landsdelens kristenliv gjennom de siste 30–40 år. De har forsket på kristen oppdragelse og kristne skoler, på prester og pastorer, på fromhetslivet og sommerleirer – og på ungdom, eldre, idrettsfolk, nettsteder, aviser, banning og mye annet. Resultatet er en fascinerende reise gjennom Sørlandets religiøse landskap, som kjennetegnes av mange brytninger mellom tradisjon og modernisering. Sørlandet er fremdeles en landsdel preget av kristne vekkelsesbevegelser, men samtidig skjer det en stillferdig oppmyking av mange tradisjoner. Det er en oppmyking som er sterkere enn det som slås opp av massemediene, og som er mer gjennomgripende enn mange kristne ledere selv erkjenner.» Repstad og Henriksen. 2005. Mykere Kristendom? ↩

  4. Les mer om Informasjon og samtykke hos Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste. ↩

  5. Jeg er tilhenger av Bruce Lincolns trettende tese om religionsforsking: «13. When one permits those whom one studies to define the terms in which they will be understood, suspends one’s interest in the temporal and contingent, or fails to distinguish between “truths”, “truth-claims”, and “regimes of truth”, one has ceased to function as historian or scholar. In that moment, a variety of roles are available: some per- fectly respectable (amanuensis, collector, friend and advocate), and some less appealing (cheerleader, voyeur, retailer of import goods). None, however, should be confused with scholarship.» Lincoln. 2005. «Theses on Method» i Method and Theory in the Study of Religion ↩