Skrivebehandling vs. tekstbehandling

Underwood Typewriter, CC-BY-SA-3.0

Jeg har ofte lurt på hvorfor ikke flere studenter og akademikere i humaniora tilsynelatende bryr seg særlig mye om datautstyr og programvare. Enkelt sagt, vi lever av å gjøre hovedsakelig fire oppgaver:

  • Finne
  • Lese
  • Tenke
  • Skrive

I minst tre av disse fire oppgavene[1] brukes en datamaskin. Den har blitt det viktigste[2] verktøyet vi har som forskere. Det er så åpenbart at det egentlig er overflødig å skrive. Jeg velger å gjøre nettopp det fordi jeg synes det er underlig at ikke flere har høyere forventninger til både seg selv og til utstyret de benytter. Mange snakker om «metodologi» i vitenskapen (ja, humaniora inngår også i «vitenskapen»), men for alle verktøykasse-metaforer man velger å hoste opp, er det sjelden vi finner en Mac, en applikasjon[3] eller en arbeidsflyt i den. Det er derfor programmer som Microsoft Word™, EndNote™ og Adobe™® Acrobat™ fremdeles er de facto standard i akademia. Oppblåste[4], ustabile og uvennlige applikasjoner som er designet til spesifikke arbeidsflyter som slett ikke passer alle.

Et av de beste eksemplene på dette er funksjonen stiler i Microsoft Word™. Jeg kommer veldig sjelden over noen som faktisk benytter stiler[5] i Microsoft Word. Tenk hvor mye tid man sparer dersom man finner ut at man ville ha mindre innrykk på blokksitatene sine eller vil bruke en sans serif skrifttype i underoverskrifter ved å bare endre dette i den tilhørende stilen. Den tiden kunne blitt brukt på å lese bøker, svare på e-post eller tenke lure tanker.

Det er lett for meg å legge ut om «hvor mye bedre det er å skrive i Byword for å så lime teksten inn i Scrivener hvor den redigeres; og til slutt fikse layout og formalia i Pages». Det kan være en arbeidsflyt som faller naturlig for meg i noen sammenhenger for visse formål fordi jeg har nerdet rundt på en datamaskin mer en halvparten av mitt levde liv. Vi har vært nødt til å bruke tekstbehandlere[6] som Microsoft Word™ i mange år fordi det aldri var noen reelle alternativer[7]. I dag har vi ikke lengre noen unnskyldninger. Etter Apple fikk sin renessanse med Macen, og i kjølvannet av utviklermiljøet rundt iPhone\Pad apps, har vi i dag mange gode alternativer til hvordan få tanker i fingrene til å dukke opp på en skjerm eller et papir en helt annen plass i verden. Jeg tenker spesielt på såkalte «distraksjonsfrie skriveverktøy» og profesjonelle skriveapplikasjoner. Felles for disse er at de designet for å løse utfordringer for skriving og ikke for tekstutforming. Du skal slippe å tenke på om margene er store nok, om Calibri egentlig er penere enn Times New Roman (* kremt *), eller hvor universitetslogoen bør stå på forsiden. Apper som Byword, iA Writer og OmmWriter har begrenset funksjonalitet og ‘tvinger’ deg til å fokusere på selve skrivingen - og det gjør ikke noe at det på skjermen ser bedre ut.

Programmer som Scrivener[8] har minst like mye funksjonalitet som Microsoft Word™, men er fokusert på hvordan en tekst kan organiseres og brytes opp i mindre deler og lar deg samle all research (artikler, bilder, tabeller, nettsider) på en plass hvor det er umiddelbart tilgjengelig. Scrivener kan virke overveldende først, men det er noe veldig attraktivt med å ha de fleste ressursene man har samlet inn for å skrive en tekst på en plass. For en skribent gir det en kontekst til det du har skrevet om kan være ekstremt nyttig selv etter teksten er ferdig («Hvordan fant jeg ut det igjen? Se der ja, her ligger jo en kopi av det nettstedet som nå ikke finnes lengre»).

Da akademia ble min dagjobb for omtrent akkurat ett år siden, bestemte jeg meg for å ikke installere Microsoft Office™ på min nye Macbook Air. I dag må jeg innrømme at både Microsoft Word™ og Microsoft Excel™ ligger i Applications-mappa, men brukes svært skjelden. Det er ikke til å komme utenom at noen ganger er man nødt til å bruke disse fordi noen andre krever å få tekst levert i .docx (og selv man kan eksportere til .doc i Pages er det ikke alt som vil fungere), eller fordi disse applikasjonene -tross alt- har en funksjonalitet som ikke finnes eller fungerer tilfredstillende andre steder. Når alt kommer til alt, det har vært grensetilfeller, og jeg kan telle på én hånd de gangene jeg har vært nødt å ty til disse.

Dette kan virke som nok en «Hei, se på meg! Jeg har Mac, drikker espresso fra Blom, skriver i MultiMarkdown og er ganske fancy», men målet mitt er å vise at det er verdt å reflektere over de vektøyene vi faktisk ender opp med å tilbringe masse tid med. Hindrer de oss eller hjelper de oss til å få gjort det vi ønsker å gjøre?

Jeg håper å komme tilbake til mer om hvordan jeg bruker Macen til akademisk arbeid, men i mellomtiden kan dere sjekke Knut Vikørs Mac-manor og Aleh Cherps Academic workflows on a Mac.

  1. Etterhvert som flere og flere skaffer seg et «digitalt lesebrett» (les: iPad eller Kindle) vil også lesingen gå fra papiret til skjermen.  ↩

  2. En professor på instituttet hevder det viktigste verktøyet er bøker. Det er et poeng, men jeg vil påstå at vi ville få gjort fint lite om vi kun hadde sittet med bøker.  ↩

  3. Unntaket er kanskje de i humaniora som jobber med kvantitative metoder og store strukturerte datasett, men til og med de kan beskyldes for å ikke sette høye nok krav til programvaren de bruker. Jeg mener, det er en signifikant forskjell i antall grå hår for de som har brukt SPSS eller R, sammenlignet med de som ikke har det.  ↩

  4. Eller bloated som man sier på nynorsk.  ↩

  5. Når det er sagt, jeg kan ikke bereide dem. Jeg har aldri fullstendig forstått hvordan stiler oppfører seg og har møtt på problemer som må løses med noe som ligner alkemi og magiske formularer.  ↩

  6. At det heter tekstbehandler er avslørende. Den er subtil, men det er en viktig forskjell mellom å skrive og å behandle tekst.  ↩

  7. Når det er sagt, Word 5.1 var faktisk ikke så aller verst, men det er tjue år siden (gisp).  ↩

  8. Jeg vet ikke om noe som ligner egentlig, kanskje Ulysses 3 vil.  ↩