Å være religionsviter

Først publisert i Klassekampen, 22/05/2014, s. 3

«Das Aufgebot» av Adolf Werner (1827–1904)

«Das Aufgebot» av Adolf Werner (1827–1904)

«Lat som du sitter i frisørstolen og skal forklare forskningsprosjektet ditt. Hva ville du sagt da?» Dette spørsmålet ble stilt under intervjuet til den stipendiatstillingen jeg nå innehar ved Universitet i Bergen. Jeg mistenker at ingen i intervjukomiteen noen gang hadde jobbet som frisør, og dermed ikke var kvalifisert til å vurdere svaret mitt. Det er lett å gjennomskue hensikten bak et slik spørsmål i denne jobbintervjusituasjonen. På en side er det en enkel måte å finne ut om kandidaten har en klar idé om hva forskningsprosjektet går ut på. På en annen side skjuler det også en idé om at det er en spesiell utfordring å snakke med noen man antar ikke har forhåndskunnskaper om faget ditt.

Derfor, når jeg nå trer inn I god tro som spaltens religionsviter, vil jeg starte med å skrive kort om nettopp hva det innebærer å bære tittelen «religionsviter».

«Skal du bli prest?» Spørsmålet kommer overraskende ofte når jeg forteller folk at jeg holder på med religionsvitenskap. Assosiasjonen mellom presteskap og religionsvitenskap kommer antakeligvis av inntrykket av at teologer primært er de som tilnærmer seg religion fra akademisk hold. Ser man etter i den norske offentligheten, finner man imidlertid ut at landets, ifølge henne selv og Atekst, mest profilerte religionshistoriker er Hanne Nabintu Herland. Flere har vært kritiske til hennes bruk av denne tittelen, fordi hun ikke er tilknyttet et universitet og ikke forsker på religion. De synonyme titlene «religionsviter» og «religionshistoriker» er ikke beskyttet. Hvem som helst kan i prinsippet bruke dem om de føler for det, noe som også gjelder Herland, som har mastergrad i faget fra Universitetet i Oslo.

Når likevel noen lar seg provosere, kommer det gjerne av at man forbinder det å være religionsviter med å være religionsforsker, og at man som forsker gis en viss autoritet når det kommer til det som har med religion å gjøre.

I Norge er det minst fem religionsvitenskapelige forskningsmiljø rundt på universitetene. Der forskes det på alt fra antikkens religioner til nyreligiøsitet i både øst og vest. Du finner også de som trives i den offentlige debatten, og de som foretrekker å stille seg utenfor; de som stiller seg sympatisk til religion, og de som er skeptiske; de som identifiserer seg som troende, og de som personlig ikke tar stilling til hvorvidt det guddommelige finnes eller ei. Under dette mangfoldet er fellestrekket at religionsvitere tilnærmer seg religion som et kulturelt fenomen. Religion er for oss først og fremst noe mennesker driver på med, og kan derfor forstås og forklares fra et humanistisk og vitenskapelig perspektiv.

I akademia gjør denne tematiske avgrensingen det mulig for oss å forske på religion fra mange forskjellige teoretiske og metodologiske perspektiv samtidig. Noen av oss er filologer, noen gjør feltarbeid, andre studerer religion på internett, og de fleste kombinerer metoder og innfallsvinkler. For en religionsviter er aldri religion én ting.

Religion finner man i tro, praksis, myter, holdninger, kunnskap, på steder og i gjenstander. Selv om det har blitt færre i Norge som rapporterer at de tror på Gud, er denne spalten ett bevis på at religion stadig er noe folk bryr seg om.

Noen ganger bekrefter religionsvitenskapelige innsikter religiøse selvforståelser, og noen ganger strider de imot dem. Jeg må derfor innrømme at jeg tiltrer denne spalten med en viss nervøsitet. Religion, religiøsitet og religioner er tross alt noe mange har sterke meninger om, meninger som ofte ligger tett opptil hvordan folk velger å leve livene sine, som kan få utslag i harde ord og handlinger.

Når jeg gjør feltarbeid på alternativmessa, er jeg skeptisk til mange av påstandene som selges der, samtidig ser jeg at det er et sted hvor folk øker mening, trøst, moro og åndelige opplevelser. I den norske offentligheten forventes du å være «for» eller «imot». Som forsker er det først og fremst min plikt og privilegium å gjøre det faglige perspektivet tilgjengelig for andre. Og stort sett er det givende.

Jeg blir innledningsvis møtt med forundring når jeg forteller dem som klipper håret mitt hva jeg holder på med, men det tar ikke lang tid før jeg får et bekreftende «aha!» med en del påfølgende historier om husånder, Jesus og sånn.