Å bygge en kirke

Illustrasjon av kirken som vant arkitektkonkurransen. Hele bygget vil utgjøre rundt 1 825 kvm.

Den moderne kirken skal være for alle. Hva innebærer det, egentlig?

Av og til brenner kirker ned. En brennende kirke gir assosiasjoner til djeveldyrkere, satanister og andre som vil markere et budskap hvor kristenheten ikke står i høysete. Men av og til brenner kirker ned uten en eneste ideologisk baktanke, men ved et arbeidsuhell. Dette skjedde for fire år siden i byen jeg vokste opp i, med den nesten 150 år gamle sentrumskirken.

Sammenlignet med kirker som noen faktisk ønsket å brenne ned, fikk denne kirken ikke så mye oppmerksomhet i media. Det er kanskje ikke så rart. Uhell oppfyller ikke medienes behov særlig lenge, når tragedien er dokumentert, forlater de åstedet. Religion interesserer oss stort sett fra et konfliktperspektiv, og en nedbrent kirke uten en synder har ikke nyhetens interesse.

Ikke lenge etter asken hadde lagt seg, startet menigheten arbeidet med å lage en ny kirke. Kirkebygging er noe ekstraordinært for enhver menighet. Det er mange interesser og ønsker som skal møtes, og det skal lite til for at konflikter oppstår. Så langt ser det ikke ut til at dette har skjedd i min hjemby hvor mer en 90 prosent er medlemmer av Den norske kirke.

Å bygge en kirke i Norge 2014 viser at grensene mellom det sekulære og religiøse ofte er uklare. Miniatyrene fra arkitektkonkurransen ble stilt ut til allmenn skue på den fylkeskommunale videregående skolen. Der møtes også plankomiteer med sakspapir, entreprenører, arkitekter, budsjetter og reguleringsplaner.

Etter hvert involveres også håndverkere, ingeniører og konsulenter. Ser man gjennom referatene fra plan- og byggkomiteene er det parkeringsanlegg, toneklang på den nye kirkeklokken, bonitering (skogplanlegging), foldevegger og orgelpiper som står på agendaen. Ressursene og kompetansen som kreves for å bygge et gudshus strekker seg langt utenfor teologien og hellige tekster.

Én sak går imidlertid igjen, hovedmålene: «Kirken skal være en kirke for alle, hele livet. Den skal gi mennesker mulighet til å oppleve Guds nærvær og menighetens fellesskap.» Ser man nærmere på planene finner man den nye kirka ikke bare skal romme et sakristi, døpefont, orgel og kirkebenker, men også «ungdomskjøkken», dusj, et amfi («barn elsker å sitte i amfitrapper»), bandøvingsrom, undervisningslokaler, speiderlokaler og et eget bønnerom. Når det bygges en kirke på en øy som er kjent for å ha størst andel bedehus per innbygger, bygges den like fullt for «alle».

Hva forteller dette oss om kirken dag? Den nedbrente kirken bestod stort sett av et kirkeskip og et sakristi. Et bygg hvor Guds ord kom fra prekestolen. Nå skal kirken også være det som skjer resten av uken: korøvinger, eldretreff speideraktiviteter og konfirmasjonsundervisning. Dette er også en kirke som forbereder seg på å klare seg selv, uten hjelp fra staten. At denne kirken kunne klart det, ser man av de mangfoldige timene som brukes på dugnad- og frivillighetsarbeid i kirkebyggingen og menighetsarbeidet.

For oss som står utenfor kirken, men jobber med religion hver dag, kan dette utfordre innarbeida bilder av religion som noe konfliktskapende og uopplyst. Samtidig er det vanskelig å forstå kirkens «alle» som noe annet enn ønsket om et kristent fellesskap. At kirken nå er nødt til å tilpasse seg, er i seg selv et tegn på sekulariseringen. Det kan ikke lenger tas for gitt at det kristne fellesskapet overlapper med det norske fellesskapet.

Det vil koste om lag 75 millioner å bygge en kirke i 2015. En del av denne summen kommer fra staten og kommunen. Størrelsen på den usynlige investeringen i form av frivillighetstimer vil vi antagelig- vis aldri få vite, men den vil være betydelig.

Det er også den som vil gjøre at den nye kirken fortsatt vil spille en viktig rolle i lokalsamfunnet. Kirken forsvinner ikke nødvendigvis med brennende bygninger eller ved separasjon fra staten.

Som religion oppstår den gjennom ekte menneskers handlinger, med vanlige liv, motivasjoner og åndelige behov. Den forandrer arkitektur og innhold med tiden, men motivasjonen forblir den samme: «Guds nærvær og menighetens felleskap».