Er i et forhold og det er komplisert

Dette er en revidert utgave av en spalte først publisert i Morgenbladet, 21/08/2014

Dette er en revidert utgave av en spalte først publisert i Morgenbladet, 21/08/2014

Når vi diskuterer forholdet mellom religion og vitenskap, bør vi se lengre enn vår egen idéhistoriske nese.

Hva: Artikkelen «The Scientization and Academization of Jainism», i Journal of the American Academy of Religion.
Hvem: Knut Aukland, stipendiat ved UiB.
Betydning: Forholdet mellom religion og vitenskap er mer komplisert enn mange skal ha det til.

Mange forstår religion og vitenskap som sterke motsetninger. Går man dette nærmere i sømmene finner man fort ut, som man ofte gjør, at motsetningen er mindre og mer ullent enn de fleste vil ha det til. Vitenskap og religion er kulturelle og sosiale størrelser viss grenseoppgang forhandles med begreper og praksiser. Det er noe folk holder på med. Vitenskapens historie tilskrives som oftest Vesten, en sannhet med modifikasjoner. Om vi skal diskutere forholdet mellom religion og vitenskap, kan det være nyttig å se lengre enn vår egen idéhistoriske nese.

Knut Aukland, stipendiat i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen, har nylig publisert en artikkel om det han kaller «vitenskapeliggjøringen og akademiseringen av jainismen». Den indiske religionen, på rundt fem millioner tilhørere, antas å ha oppstått rundt 500 f.v.t., og er kjent for å forby vold mot alle slags levende vesener. Aukland viser systematisk ut fra et bredt kildemateriale hvordan Jainismen ikke bare legitimerer seg selv ved henvisninger til vitenskap og akademia, men at dens praksiser, doktriner og myter utfordres og forandres i disse møtene.

I følge Aukland appellerer religiøse bevegelser, her jainismen, til vitenskap på hovedsakelig fire måter: generelt (jainisme er en vitenskapelig religion); disiplin-spesifikt (jainismen har mange paralleller med kvantefysikk); metodologisk (de gamle jain-mesterne var proto-vitenskapsmenn); og alternativt (aurafotografi og homeopati). Hvor vitenskapeliggjøring ofte trekker på naturvitenskap, trekker akademisering på humaniora og samfunnsvitenskap. Religioner begynner å utforske seg selv som historie og filosofi, i rammen av egne forsknings- og utdanningsinstitusjoner. Jainer har egne universitet hvor man kan ta bachelor- og mastergrader. Disse institusjonene samarbeider også med sekulære universiteter i Vesten. Dette brukes også for å få politisk legitimitet.

Vitenskapliggjøringen av jainismen ligger selvfølgelig på bakteppet av indisk kolonihistorie, og har hatt ulike konsekvenser: Generelle appeller forsterker tradisjonelle syn; disiplin-spesifikke appeller til refortolkninger; metodologiske appeller til rituell innovasjon; og alternative appeller kobler jainisme til new age-strømninger. Disse prosessene fører også til at flere jainer får kontakt med sine kanoniske tekster, som også skaper en ny historisk selvbevissthet. Refortolkninger kobler DNA til karma («karmasomes»), og tradisjonelle religiøse autoriteter blir utfordret.

Møtet med vitenskap blir spennende med det jainistiske verdensbildet. Dens kosmografi er svært detaljert og postulerer med avanserte matematiske formler at jorda er flat og i universets sentrum. Selv om ikke alle jainer godtar dette eller tar det veldig bokstavelig, finner man flere bøker og filmer av jainer som prøver å tilbakevise månelandingene og moderne geografi.

Vi trenger ikke tenke oss mye om før vi kan kjenne igjen mange av disse prosessene i vår egen bakgård. Samtidig minner det oss på at forholdet mellom religion og vitenskap ikke er så enkelt som kommentarfelt-skribenter og Richard Dawkins-er skal ha det til. Og ikke minst, det er et forhold vi kan og bør forske vitenskapelig på. Det er virkelig skilpadder hele veien ned.