#fail

Jeg har lenge tenkt på at jeg burde skrive noe fornuftig om stipendiat-tilværelsen etter ett år med eget kontor, lønnslipper, kaffekopper, møter, forelesninger, seminarer, konferanser, kurs, SiB Catering, diskusjoner, digresjoner, følese av mestring og – ikke minst – feiling. Jeg har tatt meg selv i å være ekstremt redd for å feile, noe som kanskje ikke er så rart når man befinner seg i et yrke hvor målet er å tilnærme seg mest mulig det som er mest mulig rett, objektivt[1] og sannsynlig. Dette kommer ikke bare til utrykk i det ensome forskningsarbeidet mange av oss sitter med, men også i sosiale sammenhenger hvor man føler forventninger om å ikke ta feil. Jeg kan vedde en høvding med mine tre lesere at dette også forklarer hvorfor en del studenter foretrekker å holde kjeft på seminarer og kollokvier. Mye tyder også på at denne frykten ligger langt tilbake i øglehjernen. Dersom man tenker (langsomt[2]) på det, er det jo åpenbart at det som oftest er grunnløst, teit og kontraproduktivt å være redd for å feile. Allikevel, meg selv inkludert, unnviker man hele tiden situasjoner og er uærlig ovenfor seg selv nettopp ut fra en frykt for feiling. Men det er ikke mindre frusterende bare fordi det er menneskelig.

Dette er selvhjelpsbokstoff, men en av de temaene jeg tror det er verdt å repetere til det uendelige fordi de fleste av oss er ekstremt dårlige på å feile. Hemmeligheten er at i feiling ligger det potensiale[3] for utvikling, lærdom og verdifull erfaring. Men det må læres.

Dersom jeg husker riktig (noe som er lite sannsynlig) var det boingboing og MAKE gründeren Mark Frauenfelders bok Made by Hand som først ledet meg inn på sporet om at det å feile kanskje ikke er så dumt allikevel. Frauenfelder ser på dette fra et DIY-perspektiv[4], men det meste lar seg oversette til andre felt også. Her er det spesielt to aspekter som er viktige. For det første bør ikke det å feile legges til grunn til å ikke prøve noe nytt; for det andre bør man enten vurdere hva man kan lære eller har lært dersom man ender opp med å feile. For oss priviligerte førsteverdensmennesker har vi gode forutsetninger til å omfavne dette. Vi har et fordømt godt sikkerhetsnett under oss og når alt kommer til alt er risken ved feiling ekstremt lav (husk «lav» rimer på «NAV»).

Så. Hvordan har jeg feilet dette året? Det er nok å plukke av, men den viktigste feilen jeg har gjort er å skrive artikkelen «John Batchelors gudebegrep i The Ainu and Their Folk-lore». Rettere sagt, begynne å skrive artikkelen. Den ble aldri ferdig (og kommer antagelivis ikke til å bli det heller). Grunnen til at jeg i utgangspunktet begynte å arbeide med denne artikkelen – som er helt urelatert til doktorgradsavhandlingen – var at jeg trodde jeg endelig kunne få et konkret utbytte av å ha lest meg opp på ainuenes kulturhistorie, noe jeg gjorde i forbindelse med en masteravhandling som det heller ikke ble noe ut av.[5] Jeg leste mye primær- og sekundærlitteratur på nytt samt et par ganger gjennom den sekshundresiders etnografien fra 1901 hvor jeg også digitalt transkriberte alle passasjer som handlet om gude-relaterte tema (139 oppføringer). Jeg gjorde en del preliminær innholdsanalyse og endte opp med 2500 ord på selve artikkelen i tillegg til en hel del utkast og løse avsnitt. Etter noen diskusjoner med veilederen min og stipendiatkolleger begynte det å demre for meg at for at det skulle bli en interessant artikkel ut av det måtte jeg bruke mye mer tid enn hadde på å få tak i flere kilder, eller komme med en fiffig teoretisk vinkling på hva mitt materiale kunne fortelle oss om gudebegrepet som en analytisk kategori (som var de gitte rammene for artikkelen). Jeg satt bøkene på hylla og mappen med alle filene har stått urørt i flere måneder. Oppsummert: Artikkelprosjektet endte opp som en stor feil som jeg brukte fordømt mye tid på å gjøre.

Før dere begynner å skrive sinte e-poster til min arbeidsgiver om alle skattepengene som har gått til Hades fordi overambisøse stipendiater ikke fullfører hva de startet på, vil jeg forsøke å overbevise om at dette har vært en verdifull og nødvendig feil å gjøre. For det første har jeg blitt litt mindre dårlig på å beregne hvor lite tid slike prosjekter tar (jeg suger fortsatt på dette, men har begynt å kalkulere at ting tar minst tre ganger så mye tid som du først tror det tar). For det andre vet jeg hvordan jeg ikke bør begynne et artikkelprosjekt (begynne å jobbe med kilder og innholdsanalyser før jeg har en god ide om hvor det kommer til å ende). For det tredje, og dette gikk egentlig opp for meg etter å ha hørt episoden «Digging Yourself Out of a Hole» av podcasten Let’s Make Mistakes, dersom man sitter fast må man gjøre to ting: (1) Stoppe det man gjør og prøve noe annet; og (2) spørre om hjelp. Gjerne i motsatt rekkefølge. Selv om dette innlegget oppfordrer til å gjøre feil, kan man spare seg mye frustasjon dersom man tar motet til seg å spør andre om hjelp eller tar i mot den når den tilbys.

«Knowing is half the battle»

EDIT: Jeg hadde ikke fått med meg at NRKbeta publiserte et innlegg med samme tema for et par uker siden.

  1. Postmodernistiske epistemologspirer kan ta en liten pustepause her, lage seg en kopp te og derpå hoppe ut av sjette etasje og prøve å tolke møtet med bakken som en kulturell konstruksjon.  ↩

  2. Les Thinking, Fast and Slow av Daniel Kahneman (2011)  ↩

  3. Legg merke til dette ordet. Feiling kan også føre til depresjon, utestengelse, død og i verste fall inkasso-krav og/eller fengsel. (Jeg tar ikke ansvar for eventuelle forsøk på å feile som leder til noen av disse utfallene)  ↩

  4. Do It Yourself. Bevegelse / livsinnstilling og reaksjon på kommersialisme og konsumerisme som vektlegger det å produsere og lage ting selv.  ↩

  5. Historie gjentar ofte seg selv. Masteravhandlingen skulle lenge handle om hvordan ainu-religion ble representert i musélandsbyer på Hokkaido, men endte opp som en kritisk studie av religionsoperasjonaliseringer i store kryss-kulturelle surveyundersøkelser. Go figure.  ↩