Guder, Kant og Skilpadder

- Hva ville Kant ha sagt til Stephen Hawking?
- Jeg tror han ville ha sagt: Du har ikke forstått hva vitenskap er.

Filosofen Toni Kannisto er intervjuet av forskning.no i forbindelse med hans ferske doktorgradsavhandling om Immanuel Kants mulighetsteori. I følge disputasteksten hevder Kannisto at Kants mulighetsfilosofi fortsatt er relevant og eksemplifiserer dette i intervjuet ved å vise til Stephen Hawkins gudsbenektelse:

Når Stephen Hawking på vegne av vitenskapen sier at Gud ikke eksisterer, gjør han noe umulig. Vitenskapen kan verken bevise eller motbevise Guds eksistens. Det er derfor rom for å ha tro på Gud, for kunnskapen har vi uansett ikke.

Jeg tror Kannisto har rett i at ‘Guds’ ontologiske status (a.k.a. om hans eksisterer) ligger utenfor vitenskapens rekkevidde[1]. Jeg er mer usikker på om jeg er enig i implikasjonen Kannisto drar fra dette. Han trekker dette videre til Kants idé om Gud som det ideele mennesket, og som nødvendig for «det moralske mennesket». Gud er nødvendig fordi mennesket må ha noe å strekke seg etter, et utopia.

Dette er kost nok til å få en hvilken som helst nyateist til å klø i fingrene og bli rød i ansiktet, men sett fra et religionsvitenskapelig perspektiv er Kant og Kannisto inne på noe. Som oftes representeres Gud og guder med menneskelige egenskaper, og som oftes er det som gjør dem til guddommelige nettopp idealiserte former av disse egenskapene: Allviten, allestedsomværelse, udødlighet, ubegrenset skaperevne og så videre. Når det er sagt, representer Gud og guder også med «idealiserte» former av dårlige egenskaper. Få er så sjalu som en sjalu Gud, og få er like destruktive når de først finner det nødvendig. Problemet er at man i filosofi sjelden – så vidt jeg vet – bruker en representativ forståelse Gud og guder, men en abstrakt og idealisert form som antagelivis er begrenset i relasjon til en protestantiske Gud. Folk er ikke så opptatt av en guds metafysiske status, som de er opptatt av hva guden gir, forteller og krever av dem. Gud og guder er også viktige som narrative og fascinerende figurer i en felles kulturell referanseramme – hvor spørsmålet om de finnes eller ikke, er urelevant.

Også derfor har vitenskap fremdeles en gyldig business med Gud og gudene, og også derfor kan vitenskapsmenn som Stephen Hawkin og Richard Dawkins[2] også uttale seg om Gud\ers funksjonelle «eksistens» i betydningen av hvor sannsynlig at Gud\er er og gjør det folk mener at de er og gjør. Dessuten mistenker jeg at for mange vitenskapsfolk er det nettopp det antatte fraværet av Gud\er som er med på å motivere søken etter en M-teori eller Gudsfordømte Bosoner.


  1. Om enn så lenge, vi skal jo være åpen for muligheten?  ↩

  2. På en måte er det litt underlig at det Hawkins som blir kritisert her, fordi Dawkins har – som vitenskapsmann – vært mye sterkere ute. Jeg tror også et ordskifte mellom Kant og Dawkins hadde vært mer spennende. Kanskje fordi Dawkins er mer filosof enn vitenskapsmann i The God Delusion? Jeg mistenker at filosofene kanskje er ute etter Hawkins etter han la filosofien død på Google’s Zeitgeist konferanse i 2011.  ↩

Source: http://www.forskning.no/artikler/2012/augu...