Hva er religion?

Hva er religion? Dette spørsmålet stilles av den tyske religionsviteren Michael Bergunder i det seneste nummeret av tidsskriftet Method & Theory in the Study of Religion. Bergunder påpeker at det er problematisk at religionsvitenskapen ikke har klart å bli enige om én felles definisjon av religion. Dersom vi ikke har en slik konsensus, spør Bergunder, hvordan kan vi da legitimere oss som en uavhengig disiplin?

Fakta

Hva: Vi er nødt til å skille mellom faglige og hverdagslige forståelser av religion.
Hvem: Michael Bergunder, professor ved institutt for religionsstudier og interkulturell teologi, Universität Heidelberg.
Betydning: Dersom vi slutter å anta at religion er en naturgitt størrelse, blir vi bedre i stand til å se maktdimensjonene som ligger i å kalle noe religion og noe ikke.

Forsøkene på å nå konsensus kan oppsummeres i tre strategier: Den første er å finne en definisjon som samler alle. Den andre strategien er å gå vekk fra kravet om at en slik definisjon trengs. Den tredje er å skrinlegge hele religionsbegrepet en gang for alle og bytte det ut med et annet begrep, for eksempel «kultur».

For Bergunder er ingen av disse strategiene tilfredsstillende. Den siste bygger på påstanden om at religionsbegrepet er eurosentrisk og imperialistisk, men underkjenner dermed at det i dag er blitt et globalt begrep. Den andre strategien er ifølge Bergunder «intellektuelt utilfredsstillende».

Den første – og mest utbredte – tar som oftest utgangspunkt i hva som antas å være typiske eksempler på religioner, for eksempel kristendom, islam, hinduisme og buddhisme. Kritikk til tross er det ikke blitt forklart hvorfor disse forstås som typiske eksempler.

Det er her Bergunders bidrag til diskusjonen kommer inn. Med utgangspunkt i poststrukturalistiske diskusjoner i faget hevder han at vi må skille mellom Religion 1 og Religion 2: Religion 1 er fenomenet som blir forklart i de forskjellige religionsdefinisjonene. Religion 2 er hverdagsforståelser av religion som ofte brukes til å legitimere disse definisjonene.

For eksempel har religionsdefinisjoner som inkluderer guder blitt kritisert fordi buddhisme påstås å være en gudløs religion, men man forklarer ikke hvorfor buddhisme er en religion i utgangspunktet. Dersom hverdagsforståelser av religion skal legitimere definisjoner, må vi forklare hvordan slike hverdagsforståelser oppstår.

Obligatorisk «relevant stripe fra Tommy & Tigern».

Obligatorisk «relevant stripe fra Tommy & Tigern».

Dette er ikke bare et interessant perspektiv for religionsvitere, men også i samtaler om religion i det offentlige og i andre forskningsdisipliner. Ved å forske på hvordan noe gis navnet «religion» og hvorfor noe forstås som religiøst (og noe som ikke-religiøst), vil vi ikke bare finne et mangfold, men også kunne avdekke visse maktforhold.

Bergunder henter her inn teoretiske perspektiver fra Ernesto Laclaus politiske teori, Judith Butlers idé om det performative og Michel Foucaults genealogiske perspektiv. Det føles derfor urimelig å oppsummere hans utlegning i én setning, men enkelt sagt: Det å navngi noe som «religion» er en sosial handling. Den inngår i skapelsen av identitet, som igjen er en måte å utøve makt på, og som etter gjentatte ganger sedimenteres og tilskrives en egen historie. Dette åpner for en hel rekke nye studier og interessante innfallsvinkler.

Dette perspektivet gjelder ikke bare for religion, men også for religioner. Aktuell er for eksempel den pågående diskusjonen om hvorvidt «Den islamske staten» (IS) har noe med religion å gjøre. Det å navngi volden som «religiøs» er en sosial handling som knytter til det Islam som «en religion», og dermed alle som identifiserer seg med den.

I påstanden om at IS «ikke har noe med religion å gjøre, men er politisk motivert», skapes ikke bare et (kunstig) skille mellom religion og politikk, men man ekskluderer også muligheten for at de involverte har motiver som kan tilskrives alt det som gjennom historien er blitt kalt «islam».