Hva skal vi med humaniorakrisen?

Hva skal vi med humaniora? (2014)

Hva skal vi med humaniora? (2014)

«Europa, Noreg og krisa til universitetet» stod som tittel i til dagens møte i Forum for demokrati og vitenskap. Invitert var innlederne Kristine Asdal (UiO) og fra Dublin City University, Ronnie Munck. Førstnevnte er med i arbeidsgruppen bak rapporten Hva skal vi med humaniora?. Sistnevnte er primus motor bak aksjonen Defend the University. Selv om tittelen ga lovnader om å snakke om universitetets rolle ovenfor samfunnet, dreide samtalen seg stort sett om diskursen «humaniora i krise». De fleste som leser aviser har stort sett fått med seg hva krisen går ut på: De humanistiske fakultetene står ovenfor en rekke forventninger som ikke åpenbart støtter den egenforståelsen som råder. Forskningsmidler blir knyttet opp mot verdiskapning og innovasjon. Småfag er ikke lengre kult, spesielt ikke dersom de tilbys mer enn en plass. Flere disipliner blir i praksis bygget ned ved at årsverk forsvinner med pensjonistene. Studentene svikter tilsynelatende også. Og det er ikke nok humanister i avisene som forklarer hvorfor skattebetalernes penger skal brukes til å lønne deres forskningsinnsats. Hørt det før?

Jeg har.

Åpenbart, man finner mange utfordringer i landets humanistiske fakulteter, men om det kvalifiserer som en krise er jeg ikke overbevist om. I hvert fall ikke sammenlignet med situasjonen andre steder i verden. Dessuten, krisen virker å være postulert på idealtilstanden om at ting var bedre før. Ting blir ikke som før, og det er på tide at vi tar det innover oss. Noe som blir gjort veldig rett i den nye humaniorarapporten er at man prøvde å se for seg hva humaniora kan og bør være. Ikke alle er like fornøyd med forslagene, men det er i det minste forslag. Alt for mye av humaniorakrisedebatten har til nå handlet om hva humaniora ikke skal være.

Jeg fikk nylig et oppdrag i å skrive en tekst om hvordan man forsker i humaniora til bruk i videgående skole. Oppdragsgiveren kunne fortelle meg hun hadde blitt møtt med skepsis når hun hadde forespurt andre forskere. «—Humaniora kan ikke defineres», hadde hun blitt fortalt. At «humaniora ikke kan defineres» er en misforstått relativisme som verken bidrar til kritisk tekning, rekruttering, eller politisk overbevisning. Utfordringen humanister møter når de bes om å forsvare humaniora er ikke at det ikke kan defineres, men at det kan defineres på veldig mange forskjellige måter. Man kan ha forståelse for at man ikke vil utheve en av disse måtene som gjeldene, men et sted må man begynne.

Tillat meg å være polemisk: En del av forestillingen om humaniora i krise kommer av at forskere på universitetene opplever avmakt, og at for mye av universitetsdiskursen lar seg begrense av et byråkratisert språk.[1]. Vi makter ikke å formulere og stille klare forventninger i et språk som de fleste kan forstå. Det er for meg et paradoks at vi går fra å være kritiske hermeneutikere som makter å identifisere diskursive maktstrukturer på kontorene våre, kommer inn på et fag-, instituttråd-, fakultets- eller universitetsstyremøte diskutere hvordan endringer i fag kan føre til mindre studiepoengsproduksjon eller gå ut over publiseringspoengene. Som jeg har sagt tidligere, de to kulturer ved universitetet er ikke lengre natur- og humanvitenskapene. Det er vitenskapen og administrasjonen.

På møtet ble det hevdet, fra en selverklært ikke-humanist, at spørsmålet om humanioras relevans var «ridiculous» fordi svaret er åpenbart (humaniora er relevant). Det er på sett og vis et godt poeng; ingen[2] politikere, om de får mulighet til å tenke seg om, vil hevde at Norge blir et bedre land dersom ingen forsker på historie, språk, religion, litteratur eller kunst. Det er ikke det den politiske diskusjonen handler om heller. Det er snarere hvor mye penger man skal bruke på denne type forskning og utdanning, satt opp mot forskning på mineraler, helse og anvendbare sammensetninger av nuller og ett-tall.

Diskursen om humaniora i krise har blitt for gjentakende, kjedelig og lite engasjerende. Det er på tide at vi snakker om hva humaniora burde være. Som det ble poengtert på møtet, vi burde ikke spørre hvorfor, men hvordan humaniora er relevant.

La meg komme med et definitorisk utgangspunkt og et innledende spørsmål: I humaniora forsker vi på det på hva det innebærer å være et menneske. Hva trengs av ressurser for å gjøre dette på en best mulig måte?


  1. Forum for vitenskap og demokrati er (ofte) et unntak. ↩

  2. Vel, nesten ingen.  ↩