Hvilken bibel?

FØRST PUBLISERT I KLASSEKAMPEN, 07/08/14, S. 3

Kong James bibel fra 1612-1613.

Kong James bibel fra 1612-1613.

For en uke siden fratok Norsk Luthersk Lekmannsmisjon kvinner stemmerett i lærespørsmål i organisasjonen. Begrunnelsen kom delvis fram i presten Konrad Fjells uttalelse til NRK: «I Bibelen står det at en kvinne ikke skal være sin manns herre.» Noen dager før kunne vi lese infoleder i Misjonssambandet Espen Ottosens kritikk av Menighetsfakultetet, som han hevder ikke lengre setter Bibelen som «øverste autoritet for kristent liv og lære». «Så langt jeg kan forstå», skriver han, «har klassisk kristen tekning fasthold at Bibelen er øverste autoritet i alle spørsmål som angår lære og liv».

Det er nok riktig at kristne tenkere opp gjennom tidene har hevdet at Bibelen skal brukes som en levemessig rettesnor, men det er ikke alltid like selvsagt hvilken bibel de mener. «Bibelen» er først og fremst en idé om en tekstsamling som representerer den kristne guds ord. Mange kristne vil i verdispørsmål hevde hva de forstår som meningen i bibelteksten de viser til.

I kjønns- og samlivsspørsmål brukes gjerne Paulus’ første brev til menigheten i Korint. Hans fordringer om ekteskap, samliv og levemåte blir presentert som tidløse føringer for hvordan alle kristne bør innrette seg, og ikke kun én historisk kilde til hvordan en teltmaker og jødisk-messiansk endetidsprofet følte at menigheten i den akaiske handelsbyen burde oppføre seg.

Selv om kristne tenkere alltid, i hvert fall siden det andre århundret, har hevdet bibelen som livsmessig rettesnor, har ikke alltid det som har blitt oppfattet som «Bibelen» vært entydig. De eldste kildene til tekstene i Det nye testamentet dateres til tidligst 40 år etter Jesus fra Nasaret skal ha levd, og vi har altså med menneskelige overleveringer å gjøre. Siden den tid tok det et par hundre år før Hieronymus fikk oppdraget i å utbredde den latinske oversettelsen som på fagspråket kalles Vulgata. Det er denne oversettelsen kirkemøtet i Trento i 1546 vedtok skulle være kanonisk for den katolske kirke.

Under reformasjonen fikk vi nye diskusjoner og konflikter om Bibelen, og en rekke oversettelser var i omløp. Den berømte Kong James-bibelen ble fullført i 1611. Religionshistorikeren Gina Dahl skriver i boka «Religion i skrift» (2013) at James la strenge føringer på oversettelsen for å hindre alt som kunne føre tilopprør og uenigheter. Hun nevner også forskeren Dr. F. Scrivener som fant over 24.000 variasjoner i de forskjellige opptrykkene av Kong James-bibelen.

Misjonærer har i århundrer reist ut i verden og oversatt bibelen til andre språk, til og med i skriftløse kulturer – utvilsomt med mye tolkning og mange kulturelle bomskudd. I dag finnes det over 1200 oversettelser av Det nye testamentet.

Dersom man aksepterer at det finnes forskjeller mellom språk og kulturer, må man også akseptere at biblene leses, tolkes og forstås ulikt i de forskjellige sammenhengene.

Nesten hver uke i vår satt jeg og en kollega oss ned med en liten gruppe studenter for å nærlese Paulusbrevene. Vi endte vi opp med å lese fra omtrent alle de norske oversettelsene fra og med 1930, både nynorsk og bokmål, samt den greske tekstkritiske utgaven. Vi kom over overraskende forskjeller mellom oversettelsene. Paulus’ idé om den kjødelige og sjelelige kropp (til forskjell fra den åndelige) kokes for eksempel flere steder i 2011-oversettelsen ned til kun «kropp». Det er heller ikke klart når angelos skal oversettes til en hvilken som helst budbringer, eller den typen som seinere tenkes å ha vinger og kommuniserer med prinsesser. «Brødre» har blitt til «søsken». Slike oversettelsesforskjeller rokker kanskje ikke ved hovedbudskapene i tekstene, men de viser at enhver bibeloversettelse er et resultat av fortolking.

Dette er kanskje åpenbart når jeg skriver det her, men ikke der hvor man appellerer til «Bibelen som øverste autoritet». I Paulusbrevene vises det også til autoriteten til hellig skrift. Interessant nok, her blir skriftens autoritet ovenfor de kristne også utfordret. Kirkefedrene stilte seg svært kritisk til andres hellige skrifter: Skrifter med Jesuord som må ha vært vel så gamle som desom etter hvert endte opp i de kanoniserte biblene. Det å hevde at bibelen skal være øverste autoritet viser ikke bare det som måtte stå i tekstene, men også til autoriteten til alle de som har vært involvert i dens lange historie. En historie som er så mangfoldig, komplisert og hullete at den kan livnære teologer og religionshistorikere i lang tid framover.