Imidlertidighet

Mens studentene nettopp har gått i gang med sine valg til studentparlamentet og universitetstyret, kan vi som er midlertidig ansatte ved Universitetet i Bergen sette oss rolig tilbake i kontorstolene som vi har på lånt tid og slå oss til ro med at Katharina Wollf kommer til å representere oss i ett år til, med Martin Paulsen som førstevara. Begge vet godt hva det innebærer å være midlertidig ansatt ved UiB med sine 14 og (nesten) 10 år i nevnte valggruppe.

Ut fra det man kan lese ut fra presentasjonene og innleggene i valgkampen, har begge gjort seg konkrete tanker om hva som skal til for å gjøre midlertidigheten, spesielt etter ph.d.-graden, mer håndterbar; kanskje spesielt med tanke på oss som arbeidstakere med familier, forpliktelser, ambisjoner og menneskelige egenskaper som følelser og psyker. Det er ingen tvil om at det å leve i en rekke av midlertidig stillinger hvor ens eget dype ønske om å bringe inn ny kunnskap i verden ofte kommer i konflikt med sitt eget og sine nærmestes behov for å være sikker på at man kan betene boliglån også til neste år. Det kan være lett å glemme når man sitter i styremøtene med sine professortitler, budsjett-tabeller, abstrakte forkortelser og andre voksne som først og fremst tenker på UiBs «prestisje» og plassering på diverse rankinger. Midlertidighet er synonymt med usikkerhet; usikkerhet er synonymt med stress; stress kan gå på bekostning over hvor god jobb man er i stand til å gjøre. Om man går og er stressa, går det også ut over de nærmeste.

Jeg har selv kun vært midlertidig ansatt i tre år etter jeg sa opp min faste stilling som lagermedarbeider for REMA1000. Fra begynnelsen av har jeg vært innstilt på at en fast stilling som akademiker i Bergen nærmest er en utopi, og selv om jeg genuint elsker å jobbe med forskning og undervisning, må jeg ha en plan B (og en plan C). Etter å ha jobbet ved siden av studiene som freelancer i ti år føler jeg meg rimelig sikker på at jeg alltids får til noe som vil betale regningene og gi meg nok utfordringene til å holde meg kognitivt flytende. Men det er jo ikke der ambisjonene ligger. Jeg skal være ærlig: Jeg har lite lyst til å stille til valg for midlertidig ansatte om ti år.

Selv om det selvsagt svir litt i selvtilliten å bli andre-vara etter å ha lagt en del innsats[1] i å bli valgt, så er jeg samtidig glad for at vi endte opp med hele fire kandidater som stilte i år, at Martin fant tid til å lage litt valgkamp i På Høyden, og at det tross alt var en del som satset sin stemme på at jeg kunne gjøre en god jobb. Jeg er også en etternøler som først stilte etter nomineringsfristen hadde gått ut første gang; fordi jeg håpte på at en del andre skulle føle kallet. Det var kun én kandidat som var nominert.

Nå som jeg ikke trenger være redd for å fremmedgjøre potensielle velgere, la meg være en smule polemisk: Det er ikke antall midlertidige stillinger som er den største utfordringen for gruppe B ved Universitetet i Bergen, det er den manglende viljen/evnen til å engasjere seg i sin egen arbeidsplass. Forstå meg rett, stort sett alle forskere jeg treffer ved UiB er veldig hyggelige og ekstremt dyktige folk. Allikevel faller det nesten alltid på noen få å ta på seg verv i styrer og komiteer. Selv om det arrangeres valg, så er det ofte ikke et valg. De som tar på seg verv får kompensasjon for det, men det stilles omtrent ingen forventninger til jobben de skal gjøre. Det er sjelden vi ser noen diskuterer gruppe B-relaterte forhold på UiB utover de gangene noen får et hardt møte med arbeidsløsheten eller havner opp i kinkige forskningsetiske saker.

Det er samtidig paradoksalt at det ikke skulle mer til enn en liten e-post til de som representerer gruppe B rundt på fakultetene for å fange opp en liste med utfordringer og saker som kan bli tatt opp i universitetsstyret og hvor det er forholdvis enkelt å komme med konkrete og gjennomførbare løsninger som vil gagne alle. STIP-HF har nettopp gjennomført en spørreundersøkelse om veiledning hvor vi fikk en responsrate på hele 52 %[2]. Som dere snart vil kunne se selv, så er resultatet stort sett veldig bra, men det avdekker samtidig også noen urrovekkende tilfeller. En slik undersøkelse kan brukes til å undersøke videre hvorfor ph.d.-kandidater er fornøyde med veiledningen sin, som igjen ph.d.-kandidater ved andre fakultet kan dra nytte av. Da jeg i går fikk møte Julie Riise og Peter Lango som representerer gruppe B i fakultetsstyret til SV, hadde vi etter en liten time kommet frem til flere saker som kunne vært interessant å prøve ut både for stipendiater og postdoktorer ved UiB: Økt bevissthet om «Job market papers», et reelt kurstilbud i pedagogikk for alle, mentorordning, og gode kurs i overførbare ferdigheter. I tillegg til å redusere midlertidige stillinger etter ph.d. og postdoktor, er det mye UiB kan gjør for å gjøre sine arbeidstakere enda mer attraktive på jobbmarkedet i og utenfor organisasjonen. Dette kommer ikke av seg selv. Det er forventninger som må komme fra oss.


  1. Vel, alt er relativt. Det er ikke i nærheten så mye som det studentene gjør.  ↩

  2. Det er kanskje ikke så mye som det burde vært med tanke på at alle ph.d.-kandidater burde være opptatt av veiledningen sin, men stor oppslutning med tanke på hva man vanligvis får på slike spørreundersøkelser på nett.  ↩