Levende skrevet om døde språk

I høst skal Ph.d.-kandidat kollega Christian H. Bull forelese i det ‘døde’ språket (sahidisk) koptisk og jeg – om gudene vil – skal om et par måneder være i stand til å lire av meg koptiske linjer fra apokryfe tekster. Jeg forventer ikke å møte på et kløyva ord på koptisk i min egen doktorgradsavhandling om spiritualitetsbegrepet i Norge ≈1930–2010, men rettferdiggjør å bruke tid på dette delvis fordi jeg omgås noen[1] av de få i verden som behersker og bruker tid på dette språket jevnlig og fordi det virker interessant, lærerikt og spennende å selv kunne lese veldig gamle tekster. Jeg har nok aldri vært et utpreget ‘språkmenneske’, men hadde stor glede av mitt lille opphold på japansk, til tross for at jeg ikke sto på språkeksamen. Jeg lærte alikevel nok til å kunne fonetisk lese hirgana og katakana, slå opp kanji i en jisho og lire av meg banale setninger som boku wa nihongo wo benkyōshimashita.

Transient

Selv om kurset ikke begynner før om to uker har jeg gått i gang med å lære inn det koptiske alfabetet. Jeg bestemte meg også for å plukke opp boka I døde språks selskap[2] (2009) til den svenske religions- og språkviteren og Ola Wikander (1981–)[3] som har stått i bokhylla en stund. Boka tar deg kapittelvis gjennom litt av bakgrunnen, oppbyggingen, kildene (ofte religiøse tekster) og studiene av sumerisk, akkadisk, hebraisk, koptisk, hettittisk[4], sanskrit, gammelpersisk, oskisk, etruskisk, gotisk og angelsaksisk. For noen kan dette kanskje høres litt tørt ut, men Wikander har et konstruktivt utgangspunkt som skinner i måten han skriver om språkene på:

Meningen med denne boken er altså ikke å gjøre leseren til et bedre menneske; hvis den likevel gjør det, er det vel ikke noe å sørge over, men det er ikke hovedmålet. Den vil heller ikke love noen raske fremskritt i skolefransken. Se den snarere som et oppslått vindu, et utkikkstårn mot en verden som for de fleste er ukjent, de utdøde språkenes fantastiske landskap. Den vil vise de nærmest uendelige utsiktene som åpner seg i de gamle språkenes ord, tekster og tradisjoner. (s. 15)

I døde språks selskap er en lettlest bok til tross for en del språkvitenskapelige termer (som blir forklart) og noen innslag av grammatikk. Jeg vil spesielt anbefale å lese høyt tekst-utdragene fra de forskjellige språkene – gjerne med litt mørk og sermoniell stemme – før man ser på den påfølgende oversettelsen. Da er det greit å vite at det finnes en uttale-guide (og en ordliste) bakerst i boka. Jeg begynte å lese i boka uten å først bla gjennom den, var selv ikke klar over denne før jeg var ferdig, og tenkte –feilaktig– at mangelen på en slik guide/liste var en av de få svakhetene med boka.

Jeg vil anbefale I døde språks selskap spesielt for studenter i religionsvitenskap. Mesteparten av de tekstlige kildene vi har til disse språkene faller inn under det vi i dag kaller religiøse hymner, myter og instrukser. Enhver religionsstudent bør vite at hebraisk ikke er hebraisk; hvorfor det er vanskelig å oversette Hṛṣīkeśa fra sanskrit; og hva daiva/deva & ahura/asura betyr på gammelpersisk/sanskrit. Jeg mistenker at jeg kommer til å komme tilbake til den når jeg er lei av å pugge koptiske preposisjoner og trenger litt inspirasjon

Les intervju med Ola Wikander på forskning.no
Les Willy Pedersens anmeldelse i Morgenbladet


  1. Til og med hun jeg er gift med har lest og lært en hel del koptisk, noe som kanskje gir meg en urettferdig fordel når jeg skal gjøre lekser.  ↩

  2. Jeg leste den norske oversettelsen (av Lars Nygaard). Boka ble utgitt på svensk i 2006.  ↩

  3. Jeg må innrømme at jeg gremmes litt med tanke på at Ola bare var 25 år da denne boka ble utgitt.  ↩

  4. Wikander kaller det hettitterrikets språk antagelivis for at vi ikke skal blande det med de gamle-testamentlige hettitterne som var nord-syriske folk rundt 1000 f.v.t. Det «egentlige hettitterriket» finner vi rundt dagens Tyrkia omtrent tusen år før (s. 95).  ↩