– Fremdeles er vi på jakt etter 30 millioner kroner som vil gjør det mulig å utvikle spillet enda mer, uttaler Stein Erlend Arge og Morten Døhlen i et intervju med Uniforum i februar 2008. Her forteller de at Forskningsrådet har fått en søknad om prosjektstøtte. Visjonen er å tilby spillet som et supplement til en ny webløsning for UiO. Et virtuelt universitet med et virtuelt universitetsområde, vil framstå som enestående både nasjonalt og internasjonalt, er de overbeviste om.

Denne saken er (også) et typisk eksempel på bare «fordi du kan, betyr ikke at du bør», og at 'enestående' ikke nødvendigvis betyr 'bra'.

Sommeren 2008 får World Beside imidlertid en ny stor kontrakt. For 4,9 millioner kroner skal selskapet utvikle en virtuell parallell til Institutt for informatikk, som blant annet skal brukes i arbeidet med å rekruttere nye studenter.

[…]

Oppdraget klassifiseres som forskning og utvikling, og legges derfor ikke ut på anbud. I et vedlegg til kontrakten begrunnes den direkte anskaffelsen med at det det dreier seg om et nytt produkt som ikke finnes på verdensmarkedet, en tredimensjonal modell av vår egen jordklode.

For 4,9 mill kunne man utviklet et state-of-the-art universitetsnettsted som er mye viktigere med tanke på rekruttering. For 1 mill kunne sikkert Institutt for informatikk tilgjengeliggjort interessante og spennende data gjennom APIer som potensielt fremtidige informatikkstudenter kunne lekt seg med. En generasjon som har vokst opp med spill som Counter Strike, World of Warcraft, Crysis og Halo er neppe interesserte i å vandre rundt i en virtuell universitetsbygning. Og ja, en tredimensjonal modell av vår egen jordklode som i tillegg kunne lastes ned og brukes av alle ble lansert i 2005, også kjent som Gooogle Earth.

Jeg har blitt invitert til å prate litt om (arbeids)livet etter studiet på HF og om stipendiattilværelsen. Se nærmere på arrangementet på Facebook.

Ifølge Johnson er det altså ikke tilfeldig at noen er mer kreative enn andre. Vil du bli en skaper, gjelder det å kombinere kunnskap om det eksisterende, tilgang til tilstrekkelig mange inntrykk og vilje til å utforske tilstøtende muligheter. Gå turer. Ta notater. Ha mange hobbyer. Gjør feil. Snakk med folk. La dem låne ideene dine. De låner deg sikkert noe til gjengjeld. Resirkuler. Bygg videre, ikke fra bunnen.

Sound advice.

De fleste har sikkert lest Joacim Lunds kommentar i påsken. Paradokset i Lunds kommentar er at den i seg selv ikke er særlig nyskapende hva kreativitetsskriverier angår (men det trenger den heller ikke være). For å underbygge den påstanden, et over tyve år (1991) gammelt foredrag med morromannen John Cleese.

Jeg tror de fleste av vi som får lønn hver måned for å være kreative (til tross for byråkratiseringen av akademia) kan kjenne oss igjen i situasjonene og punktene til Cleese. Som en kollega ytret ved lunsjen, Cleeses punkter for å stimulere kreativitet er egentlig bleeding obvious. Jeg tror dog at vi har godt av å minnes på dem en gang i blant. Det gir oss en mulighet til å vurdere omgivelsene og finne ut hva vi synes er viktig å gjøre.

Så er spørsmålet: hvorfor denne iveren etter å hvitvaske ethvert religiøst fenomen som ufarlig, naturlig og godt? For mye av denne type ukritisk apologetisk argumentasjon kan være med på å undergrave fagets troverdighet, og det er beklagelig. Selvsagt skal vi forskere møte religion med faglig alvor, men det har aldri vært ensbetydende med å overse de mer ubehagelige sidene.

Jeg tror det å bedrive store og feilaktige generaliseringer er mer farlig for «fagets troverdighet» enn argumentasjonen i kronikkene til Anne Kalvig, Siv Ellen Kraft og Dag Øistein Endsjø.

Religionshistoriker Alexandra Irene Larsen tar allikevel opp noen viktige og interessante utfordringer ved religionsforskniningen. Hun har observert at hele tre religionsvitere har forsøkt å nyansere diskusjonen om Engleskolen og den nyreligiøse kontekst. I følge Larsen tar ikke Anne Kalvig, Siv Ellen Kraft og Dag Øistein Endsjø det nødvendige steget og kritiserer Märtha og Elisabeth for å ta penger for åndelige helsetjenester som faller utenfor trygge sekulære og vitenskapelige rammer. Disse tre bidragene i Engleskole-debatten tar hun til inntekt for en større tendens. Slik jeg leser det mener hun at religionshistorikere/vitere har en «misforstått toleranse» som bunner ut i hykleri når man samtidig kritiserer andre religionsutøvere for å ha holdninger utenfor det politisk korrekte.

Selv om jeg kan være sympatisk til Larsens oppfatning om at nyreligiøsitetsforskningen mangler et kritisk perspektiv, så finner jeg argumentasjonen hennes en smule enkel og til dels historieløs.

Det sammenlignende kritiske premisset

Larsen, som tituleres som stipendiat i religonshistorie, ser ut til å ha glemt ut sin egen faglige kontekst. Dersom vi kan anta at Larsen og fagmiljøet i Agder identifiserer seg innenfor det som kalles religionsvitenskap/religionshistorie (evt. Religionswissenschaft) burde hun vite at hele faget bygger på et religionskritisk premiss: Vi hevder at religion og religioner kan forskes på i et sammenlignende perspektiv. Å hevde at kristendom, islam og Räel-bevegelsen kan settes i samme analytiske kategori, og at en Scientologi-tilhenger er minst like interessant som en pietistisk sørlending, er oppfatninger som langt på vei vil komme kort innenfor nevnte miljø. Jeg kjenner flere religionsvitere innenfor nyreligiøsitetsforskningen som møter på lite forståelse for hvorfor en religionsforsker skal studere det som skjer på alternativ messe eller andre kontekster: «Det er jo ikke religion». Det er den samme oppfatningen som preget faget da man for over tyve år siden begynte å interesse seg faglig for nyreligiøse bevegelser: «Det er jo ikke ‘skikkelig’ religion».

Som Siv Ellen Kraft viser i Hva er nyreligiøsitet (2011), ble man snart klar over hvordan mange av de nyreligiøse strømningene (re)aktualiserer tankegods formulert i den teosofiske bevegelsen startet på slutten av 1800-tallet, og alle som kjenner til teosofisk tankegods vet at det er en remix av den tids nye kunnskaper om religioner i øst og vest fra antikken til moderne tid. En av forskjellene mellom ‘de tradisjonelle’ religionene og nyreligiøse bevegelser er at sistnevnte hevder at å (re)aktualisere gamle religiøse tanker gir dem større legitimitet. Innenfor kristendommer kan man snakke om apostolisk suksesjon1, i nyreligiøse bevegelser om hemmelig kunnskap som er overlevert fra Mestere2 (som ofte inkluderer de påståtte grunnleggerene av verdensreligionene). Religionsvitenskapens generelle innstilling er også at alle religioner har vært ‘nyreligiøse bevegelser’ på et tidspunkt, og som nyreligiøse bevegelser flest var også kristendom og islam i sin tid inspirert, preget og satt sammen av forskjellige kulturelle strømninger i sin samtid. De er ikke gudegitte og statiske størrelser som mange autoriteter innenfor religionene kanskje vil ha det til. Fagets utgangspunkt er derfor i mange tilfeller ikke nøytralt i forhold til religiøse påstander og virkelighetsforståelser.

Jeg skriver innledningsvis at jeg er sympatisk til Larsens karakteristikk av nyreligiøsitetsforskningen som for lite kritisk. Det religionsvitenskapelige fagmiljøet i Norge er relativt lite, og det er derfor rart at Larsen glemmer at vi har flere religionsvitere som er ganske uttalt kritiske mot de oppfatningene og praksisene som man finner i nyreligiøse bevegelser. Man kan også lure på hvorfor ikke Larsen stiller det samme kritiske blikket til sitt eget universitet og forskningsprosjekter som konkluderer med at inntrykket av en streng sørlandskristendom er utdatert.3 Det er selvsagt spekulasjon, men én grunn kan være at hun ikke ønsker å skape anstrenge situasjoner på lunsjrommet. Dette er noe jeg skriver mest for å gjøre et poeng, ikke nødvendigvis fordi jeg tror det er slik.

Metodologisk innstilling

Grunnen til at religionsvitere ofte avventende til å kritisere handlingene til dem man forsker på har med en metodologisk innstilling å gjøre. Gode religionsvitere er ofte genuint interesserte i religion som et menneskelig fenomen. Vi ønsker å produsere kunnskap om hva mennesker tenker og gjør, hva som er viktig for dem, og hvordan tanker, ideer og handlinger kan forstås i en større historisk og sosial kontekst. Vi er fasinerte av de gjennomgående fellestrekkene og den store variasjonen innenfor det vi kaller religion og religiøsitet. Vi kjenner på irritasjonen når man i samfunnsdebatten kommer med feilaktige og misforståtte uttalelser om det vi forsker på. De fleste religionsviterene jeg kjenner til utrykker lite behov for å være ‘apologetikere’ for religiøse mennesker (dette klarer de flott selv). De fleste deler den samme skepsisen til religionsforskning på ‘egen religion’.

Mye av forskningen på nyreligiøse bevegelser er kontemporær og avhengig av informanter og god kontakt med feltet. Det å finne portvakter og komme innpå et felt er metodologiske forutsetninger som de fleste antropologer og sosiologer er kjent med. I tillegg har vi forskningsetiske retningslinjer i Norge som også begrenser hvor konfronterende man kan og bør være i forhold til sine informanter. Skal man forske på individers religiøs oppfatninger i Norge, regnes dette som sensitive personsopplysninger som er meldepliktige. Det stilles særlige krav til anonymisering og gjennomsiktighet ovenfor informanten4. Til sist har man det faktum at de færreste vil ønske velkommen en person som er kjent for å være spesielt kritisk ovenfor det man driver med. Dette skaper spesielle krav til religionsvitere som går inn i miljø og observerer etisk problematiske aktiviterer, men svaret er aldri gitt på forhånd. Noen ganger må man overlate til andre å være kritikere, for å kunne opprettholde sin egen rolle som forsker.

Kritikere, ikke beskyttere

Nyreligiøsitetsforskningen må også forstås i forhold til sin egen forskningshistorie. Den er preget av den store hjernevask-kontroversen og sekt-diskursen som preget spesielt USA og UK på 80- og 90-tallet. Stigmatiseringen av nyreligiøse bevegelser gikk så langt at man i religionsfaget langt på vei sluttet å omtale slike som ‘sekter’ og ‘kulter’ fordi konnotasjonene overskygget det nyanserte bildet man ønsket å formidle. Religionsvitere var nødt til å møte kristne politiske krefter som framstilte slik religiøs utfoldelse som farlig og destruktivt. Noe vi også ser tendenser til i dagens Kristen-Norge i forhold til Engleskolen. Det er her begreper som ‘folkereligion’ dukker opp, som stort sett er definert ut fra en idé om hva den religiøse eliten ser på som ikke-legitimt. Jeg er enig med Larsen om at det er problematisk å snakke om ‘folkereligion’ i Norge. Ikke fordi ‘nyreligiøsitet’ ikke er så utbredt som noen vil ha det til, men fordi den ér det, og tilsynelatende ikke bryr seg om den påståtte religionsstratifiseringen som gir Den norske kirke et religionshegemoni. Vi hører om statskirkeprester som er ute på spøkelsestokt eller klokkere som kan helbrede med hendene sine.

Nyreligiøsitetsfeltet er også preget av den mer generelle strømningen innenfor humaniora som ønsker å fremstille kultur som ekstremt fleksibel og mangfoldig. Man er interessert i det partikulære og det ensartede. Når jeg sier at religionsvitenskapen har et sammenlignende utgangspunkt er det med litt bitterhet, fordi viljen til å sammenligne har tilsynelatende blitt mindre i de siste tyve årene. En av de få store teoretiske generaliseringene innenfor nyreligiøsitetsforskningen er at nyreligiøsitet er (1) høyst individuell/indivualistisk og (2) er en motreaksjon på tidligere religiøse autoriteter. Ser man på hva mennesker innenfor disse strømningene sier, så stememr denne generaliseringen langt på vei. Mange er kritiske til f.eks kristendom (og vil derfor heller ikke kalle seg religiøse) og mange vektlegger sin egen individuelle åndelige vekst. Derfor ser jeg på en av utfordringene til nyreligiøsitetsforskningen å ta et steg videre og se hva som ligger under påstandene om individualistet og frihet. Da må vi begynne med forskning, og ikke kunnskapsløs kritikk mot merksnodige praksiser.

«Pick your fights»

Den metodologiske innstillingen er en faktor som kan sette lys på hvorfor mange religionsvitere foretrekker å holde seg tilbakeholden i forhold til skarp religionskritikk. Jeg mener ikke at det er en ansvarsfraskrivelse. Dersom kritikkverdige forhold kommer opp i religionsforskningen, så synes jeg at det i utgangspunktet bør formidles5. Når det er sagt, jeg mener også at det alltid må være opp til den individuelle religionsviteren å vurdere hvor, hvordan og hvorfor dette skal bli gjort. Et ovengående spørsmål er også hva man eventuelt ønsker å oppnå.

Felles for Anne Kalvig, Dag Øistein Endsjø og Siv Ellen Kraft i Engleskoledebatten er at de tilbyr en nyanserende og alternativ fremstilling av den allerede mye kritiserte Engleskolen. Det hadde selvsagt vært interessant med forskning som viste til hvilken grad Märthas «prinsessetittel» kunne forklare skolens oppslutning, eller hvor miserable/lykkelige Engleskolelever ender opp med å være. Vi aner nok at den påståtte implisitte autoriteten som ligger hos Märthas prinsessetittel er begrenset til å være effektiv markedsføring, og at graden av lykkelighet hos engelskoledeltakere ligger nærmere normalfordelingen enn det både tilhengere og kritikere liker å tro. Det er derfor det er mer interessant for religionsvitere å påpeke at Engleskolens verdenssyn verken er ny, særlig sensasjonell eller veldig autoritær. Samtidig er det kanskje viktigere å vise hvordan store religionsinstitusjoner med mye formell og uformell politisk makt, bryter med menneskerettigheter og utøve psykisk (og fysisk) vold mot mennesker med «feil» seksuell identitet.

De fleste religionsvitere har i kraft av sitt yrke akseptert opplysningsverdier om å tilstrebe seg et mest mulig sannferdig og sannsynlig bilde av virkeligheten, og er det noe religionsvitere vet, er det at dette idealet alltid vil være i konkuranse mot menneskers trang til å tro og handle i forhold til ideer som virker tiltrekkende, spennende, motiverende og meningsfulle. Og er det noe som religioner klarer, så er det forvalte slike ideer.

Det må gå an å si at man har lært mye utenfor Blindern uten å bli stemplet som uvitenheten selv. Jeg har alltid vært en flittig gjest på biblioteket, og ny teknologi gjør bøker og kunnskap mer tilgjengelig enn noensinne. Dermed er det også lettere å se hva universitetet mangler. Heretter håper jeg debatten vil dreie seg om det vesentlige: Hvor mange trenger vi med samme teoriutdanning fra fag som sosiologi og medievitenskap? Hvordan kan universitetet oppdatere seg for å møte arbeidslivets behov?

Kari Bu hevder at det ligger et forbedringspotensiale hos de samfunnsvitenskapelige og humanistiske faktultene i å bedre gjøre studentene klare for «arbeidslivet». Hun stiller spørsmålstegn bak fagenes teorifokus og hvilken kompetanse denne utdannelsen til syvende og sist får som er relevant for det studenter må gjøre når de ikke er studenter lengre. Bu vedkjenner at det nok alltid er fint å vite litt om hvilke ideer som ligger bak «samfunn, religioner og vitenskapelige normer», men at denne type kunnskap ikke utelukkende finnes på pensumlister, forelesninger og eksamener. Hun bruker sin erfaring med at ingen av hennes «arbeidsgivere har bedt om å se vitnemål fra øvre Blindern» generalisererende for å utrykke at formell kompetanse fra høyere utdannelse ikke blir sett på som relevant i «arbeidslivet»1. Så hva tilbyr egentlig en samfunnsvitenskapelige eller humanistisk utdannelse?

Bu fikk et ganske skarpt tilsvar fra Inger Merete Hobbelstad. For meg virker det som at Hobbelstad foreslår at Bus innledene kritikk er så ureflektert at den kan egentlig leses som et svar på seg selv. Dersom man tar en slik utdannelse på alvor så ender man ikke opp med å stille så ugjennomtenkte spørsmål. Mer spesifikt peker Hobbelstad på flere situasjoner der humanistisk kunnskap er direkte relevant og hvilke personlige egenskaper man (kan) utvikler i tilegnelsen av dem. En akademisk utdannelse gjør en mer intellektuell, den gjør deg selvstendig, den gir deg en større referanseramme. Det er ikke alltid snakk om umiddelbar pay-off, direkte nytteverdi, men en mer subtil, langsiktig og indirekte nytteverdi (a.k.a. Dannelse).

I Bus tilsvar er hun misfornøyd med det hun kaller Hobbelstads «personuthengig». Det satt til side, hun reformulerer noen av hovedpoengene og foreslår at akademisk kunnskap er i ferd med å bli så tilgjengelig at man egentlig ikke trenger å være ‘student’ på Blindern for å finne den. Bu peker på en interessant utvikling som går på en større tilgjengelighet, ikke bare av informasjon generelt, men også akademisk kunnskap. Det er spesielt tydelig når ‘Ivy Leauge’ universitetene begynner å legge ut hele forelesningsrekker på iTunes U og at flere forskere vil publisere i Open Access tidskrifter. Akademisk utdannelse er i ferd med å bli ytterligere demokratisert. Når kunnskapen likevel er der ute, spør Bu, hva skal egentlig da universitetet gjøre for å tilpasse seg tiden?

Svaret til Bu er at man må tilpasse seg arbeidslivet. Implisitt i denne påstanden finner vi en rekke premisser: (1) Universitetet (les: samfunnsvitenskapelige og humanstiske utdannelser) er ikke allerede tilpasset arbeidslivets behov; (2) Vi skal ha mange studenter, men ikke alle har bruk for den kunnskapen som formidles per i dag. (3) Yrker i «dagens arbeidsliv» forutsetter mer spesifikk kunnskap; (4) Denne spesifikke kunnskapen finnes ikke i fagtradisjonenes (klassiske) teoretiske bagasje.

For min del har min utdannelse i både humanistiske og samfunnvitenskapelige fag vært helt ideell, men det er nettopp fordi jeg (i hvert fall de fire neste årene) jobber som forsker. Jeg bruker døde menns teorier, jeg forventes å ha en bred og samtidig spesialisert teoretisk oversikt (så vel som empirisk om vi skal skille på disse kunnskapsdimensjonene). Gjennom metodefag, semesteroppgaver og seminarbasert undervisning har jeg fått kompetanse i både skrivning, formidling og i mer ‘tekniske’ ferdigheter som intervju og statistikk (det virker ikke som at Bu tar høyde for slike utviklinger i utdannelsesmetoder). Sommerjobber som butikkmedarbeider har fortont seg mer som antropologiske feltstudier enn som rene serviceyrker (noe som gjør det lettere å være blidere på jobb). Men ikke alle vil eller blir forskere i tradisjonell forstand. Selv ikke journalister forventes å gjøre skikkelig research fordi de er underlagt det tidspresset som Bu nå ønsker for universitetsutdannelsen. Det skal ha umiddelbar nytte og det skal ikke kreves noe tankearbeid i å se hvorfor. Men hva skal vi egentlig gjøre her da?

Man skal ikke nødvendigvis forventes å ha den ideele løsningen for å kunne kritisere noe. Jeg savner konkrete forslag fra Bu om hva det egentlig er vi skal gjøre i stedet for å lære om –i mitt fag– alt fra hvordan Durkheim forstod religion som ‘lim i felleskapet’ til Fitzgeralds kritikk av religionsbegrepet som vestlig intellektuell kolonisering. Hva skal man gjøre på japansk om man ikke skal lære språket og dets kulturelle kontekst? Hva skal man lære om på sosiologi i stedet for teorier som viser at økonomiske strukturer i samfunnet har sosiale begrensninger og ikke (kun) markedsrasjonalistiske? Hvilke yrker skal prioriteres når vi skal legge om den religionsvitenskapelige utdannelsen, for vi kan umulig rekke over alle?

Jeg synes Bu illusterer en viktig utfordring med dagens universiteter. Som en del av markedsføringen av høyere utdannelse velger man å appellere til ‘nyttighetsgraden’ av fagene. Man studerer for å «bli noe». I noen fagdisipliner er dette «noe» mer åpenbart, i andre mindre. Dissonansen oppstår når man prøver å representere spesielt teoretiske fag som profesjonsutdannelser, i stedet for å være tydelig på at dette er fag som krever at man selv rettferdigjør og vurderer nytten ovenfor egne ambisjoner og interesser. Og som fagmiljø bør man være flinkere til å markere at man formidler en viss type kunnskap som ikke alltid vil føles direkte relevant der-og-da, men som kan i møte med problemstillinger i «arbeidslivet» føre til andre innsikter og perspektiver en det man vanligvis ville endt opp med. Det er noe som vil gjøre unik og interessant for framtidige arbeidsgivere. Er det noe universitetene burde blitt flinkere på, så er det å vise ovenfor samfunnet og journalister som Bu at et vitnemål med gode karakterer representerer en fremtidig arbeidstaker som kan tilføre noe mer til en bedrift eller en arbeidsplass. Som Steve Jobs en gang sa, fritt fra hukommelsen: «Hvorfor ansette smarte folk for å få fortelle dem hva de skal gjøre? Du ansetter dem for at de skal fortelle deg hva du skal gjøre.» Som arbeidsgiver ville jeg uten tvil satset på en kandidat som ønsket å fortelle meg hvordan Goffmans teori om interaksjonsritualer kunne brukes for å gjøre dialogen i møterommene bedre.

Og dessuten, om universitetet (les: humaniora og samfunnsvitenskap) trapper ned den teoretiske utdannelsen, hvem skal da skrive bøkene og artiklene som Bu konsumerer på bibliotekene og på Wikipedia? Fra mitt perspektiv er det heller fristende å si at er det noe samfunnsvitenskapene og humaniorafagene burde gjort, så er det å sørge for at utdannelsene tar vare på forskerspirene og sørge for å gjøre deres fremtidsutsikter mer forutsigbar, og slutter å bruke energien opp på å motivere teori-trøtte journalister som kun møter opp på obligatoriske forelesninger.

(Jada, jeg vet at gode karaterer på et vitnemål ikke er ensbetydende eller en forutsetning for å kunne være ‘smart’. Jeg er heller ikke hundre prosent sikker på om en forståelse av Goffmans interaksjonsritualer kunne operasjonaliseres til bedre møtepraksis, men poenget er at den intellektuelle øvelsen i å gjøre ‘døde menns teorier’ relevante i en ny kontekst er noe man ofte ønsker at arbeidstakere skal være i stand til å gjøre.)

I de siste ukene har den pågående debatten om universitetsutdannelse handlet om undersøkelsene12 som foreslår at bare 10% får med seg stoffet som formidles under «den tradisjonelle forelesningen i form av at man presenterer fagstoff gjennom monolog»3. Nå vet vi altså det de fleste har visst lenge: Å sitte i 2x45min fullt konsentrert for å få med seg det én (ofte mindre spennende) fagperson sier, er –for å si det på nynorsk– tough shit. Jeg sov selv gjennom 67% av ex.phil forelesningene (som av en eller annen grunn begynte kl. 08:15).

Som aspirerende foreleser har jeg altså hatt dette i bakhodet, i tillegg til den samtalen som har dreid seg om Power-Point misbruk4, Døde menns teorier5 og «ten ways to improve your presentation skills».6 Samtidig har jeg brukt mange timer på www.ted.com hvor det er uttalige eksempler på fengende, gjennomførte og [sett inn superlativ her] presentasjoner. Jeg har til og med gått til innkjøp av Presentation Zen: Simple Ideas on Presentation Design and Delivery7, en bok jeg ble tipset om av Merlin Mann (som sier/skriver mye smart om å det å si og skrive ting). Og sist, men ikke minst, jeg jobber nå på et universitet, institutt og i en faggruppe som kan skilte med særdeles flinke og engasjerende formidlere.

Samtidig snakkes det om at humaniora er i en krise. Noen mener det er fordi vi har innført en idé om «umiddelbar nytte» og «kortsiktighet»8 som ikke helt kommer i overensetemmelse med den type kunnskap som forvaltes på HF-byggene rundt i landet. Dersom vi aksepterer påstanden, kanskje den gjelder for relasjonen mellom studenter og utdannelsesuniversitetet også? For Studenten er forelesninger tilbud (i alle fall når de ikke er obligatoriske) og studenter betaler med sin tilstedeværelse. For Læreren er forelesningen et Privilegium og tilstedeværelse er en form for respekt og annerkjennelse. Dersom tilbudet utarter seg for dårlig, gidder Studenten ikke å komme. Eller enda verre, Studenten går i pausen. Respektløst, men «Det har ingenting med ‘lærerens’ undervisning å gjøre»9. Sorry Mr. Watterson.
Educational Purposes.

Men for all del, legg den middelmådige forelesningen ut på podcast, slik at man kan bygge karakter(ene) mens man finansierer sentrumsleiligheten som lagermedarbeider.10

Det finnes sikkert, men jeg har ikke blitt tilbudt et kurs i pedagogikk eller opplæring i faglig didaktikk. Selv om jeg er omgitt av mennesker med tilsammen generasjoner av forelesningserfaring, så trenger jeg ikke spørre dem om råd, hjelp eller tips. Det får ingen særlige konsekvenser om jeg stiller opp på Auditorium C, Dragefjellet, og leser opp et sammendrag av pensumtekstene med løst formulerte refleksjoner i 2x45min. De timene jeg bruker på forelesningen og forberedelse av den kalles i systemet ‘pliktarbeid’ og inngår formelt sett ikke i tidsrammene for selve doktorgradsarbeidet. Praktisk sett viser det seg at forelesningsforberedelser stimulerer en måte å tenke på som gir direkte avkastning på prosjektet: Jeg får et større overblikk over faget og ser nye sammenhenger. Det er derfor vi prøver å legge opp til at studenter selv presenterer stoffet på litt alternative måter på teoriseminarer. En ting er å lese noe, en annen ting er å presentere det til andre.

Fordi jeg ikke har så mye erfaring å lose en gjeng studenter på 100-nivå gjennom 2x45min bestående av religionsvitenskapelig teori, må jeg ty til billige triks som Monty Python-snutter11 og bilderike lysark (a.k.a. slides). Noen føler seg kanskje snytt, fordi jeg ikke får like mye tid til å dukke lengre ned i Elanor Rosch prototype-teori eller forklare utfyllende om den vitenskapshistoriske bakgrunnen for Ludwig Wittgensteins graderte kategorier. Når man kritiserer utdannelsesuniversitetet for å sette forelesere uten opplæring (sic) på podiet, glemmer man en viktig dimensjon. Forelesningen er også en utdannelsessituasjon for foreleseren. Når jeg holdt mine første forelesninger om religionsdefinisjoner inneholdt Audiotorium C. ikke bare studenter i «Innføring i religionsvitenskap» (RELV101) der, men også én student i «Innføring i ‘Å innføre religionsvitenskap’». Jeg tror jeg får en umiddelbar og mye større nytte av å forelese enn å ta fem studiepoeng i «pedagogikk for doktorgradsstipendiater». Prisen betales i form av en god del nervøsitet, en del opplesning og bruk av vitenskapelig totem-språk som ikke alle RELV101-studenter kjenner til (ennå).

Når det viser seg at de færreste faktisk får med seg stoffet på tradisjonelle forelesninger, betyr det for meg to ting: (1) Som foreleser må jeg spille på flere sanser og flere kognitive modus i løpet av forelesningen; (2) Vi må som studenter og forelesere stille med andre forventinger til oss selv: Forelesningen er et rom for gjensidig læring, og ikke et betalt show med publikum og en entertainer.

Var det ikke ett eller annet med Sokrates (eller var det Platon) og dialektikk. Eller var det noe jeg drømte? 

På Høyden - Vil fagidioter til livs (9.2.2012):

– Jeg tror Eia kunne gjort det med et hvilket som helst fagfelt, det å se feltet fra utsiden og latterliggjøre innavlen som forekommer. Det er mange som har gravd seg ned i egen fagkultur og diskurs, og glemmer å se den videre sammenhengen, sier Jørgensen, som er forsker ved Institutt for biologi.

Point on.

For meg er Hjernevask først og fremst en demonstrasjon på det som skjer i akademiske miljøer, men som vi ikke liker å snakke så mye om. Det var når Eia spurte spørsmål som rettet seg mot de grunnleggende premissene som ble tatt for gitt ting gi i stå. Det var på mange måter som å se en filmatisering av Kuhns The Structure of Scientific Revolutions. Som Giske og Jørgensen, tror jeg at alle har godt av å utvide horisontene og reflektere over hva utvikler i andre fagdisipliner forteller om ens eget.

Når det er sagt. Jeg tror det atter en gang er snakk om et balansepunkt. Vi trenger fagidioti og egne isolerte diskurser i fagmiljøene. Det er en sandkasse hvor alle er mer eller mindre inneforstått med reglene og ikke trenger forklare hverandre hva sanden er laget av hver gang man skal lage et sandslott. Det er metode på diskursivt nivå. Men, det krever at man er klar over at det er en sandkasse, og at forskere også må stikke bort til de andre på husken, eller prate litt med de som står bak skuret og smugrøyker. Metaforen min er tatt langt nok. La oss heller stikke på Kvarteret på mandag og høre hvor langt Spier tar sin.

For noen uker siden begynte jeg å følge med på hva kronpsinsesse Mette-Marit av Norge hadde å si på Twitter. Norges kronprinsesse legger nå ut mer eller mindre hyppig små tekstsnutter om hva det er som opptar henne, eller responderer på spørsmål og kommentarer andre sender hennes vei. I feltet for selvbeskrivelse skriver hun «Proud mother of three & dedicated bookwork» og viser til Kronprinsparets Facebookside i feltet for ‘nettsted’. Kildemateriale for de fremtidige monarkhistorikerene er ikke lengre i trykket tekst, film- og lydmateriale, men ferdig digitalisert i et annerledes tekstmedium som også inneholder en resepsjonshistorie (a.k.a kommentarfelt).

Som stipendiat på AHKR består en del av mitt pliktarbeid i å jobbe med forskningsformidling på nett. Det vil si, til nå har jeg hatt ansvar for å utvikle nettsteder hvor forskere selv kan legge ut informasjon, nyheter og bilder om sitt forskningsprosjekt. Jeg tok også iniativet for å få instituttet på Twitter, som i tillegg til nettsiden skal sørge for å få ut nyheter til de som måtte være interessert. Det er også et potensiale for en enklere og bedre dialog med de som måtte være interesserte i hva som skjer på instituttet. Selv om nettstedet Twitter vil prøve å få besøkende til å lage seg en egen konto, så vil alt som legges ut der være offentlig1 og tilgjengelig for alle (så fremt ikke twitter.com er en sensurert side i brukerens land).

Universitetet i Bergen ble i november i fjor gjenstand for kritikk for å være for dårlige på å kommunisere hva som skjedde av arrangementer på Høyden. Kritikken oppsummerte at utdannings- og forskningsinstitusjonens nettsider er vanskelige å bruke, og det er promoteres ikke nok i bybildet, og til tross for tilstedeværelse i sosiale medier, var ikke kronikkforfatterne særlig fornøyd med innsatsen der. Etter å flere ganger oppleve arrangementer på UiB som hadde vært direkte relevante, eller i det minste interessante for meg selv og de i mitt fagfelt etter arrangementente hadde vært avviklet, kjente jeg meg igjen i Tetlie & Blomfeldts kritikk. Den ble forøvrig besvart av UiBs rektor Sigmund Grønmo og leder for kommunikasjonsavdelingen Ingar Myking. Jeg leser svaret som «om dere synes det er gale nå, så var det enda verre før». Og som alltid, sannheten ligger et sted i mellom. Mye er bra med UiBs formidling, men mye kan fremdeles bli bedre2.

xkcd om universitetsnettsider

Det er liten tvil om at det er mange her i landet som har en konto på Facebook, og som sjekker innom flere ganger til dagen. De fleste i marketing-industrien har forstått at dersom man ikke har en fan-side på Facebook, så eksisterer man ikke. Siden de færreste bruker RSS-lesere, er også Zuckerbergs gullkalv en ideel arena for å nå folk. Event-funksjonen i Facebook er tilsynelatende en god måte å skaple en minimal følelse av forpliktelse på for de som svarer på RVSPen. For en institusjon som UiB, og instituttet AHKR, er Fjesboka et godt verktøy som kan (1) nå folk der de er, og dermed (2) sørge for bedre oppmøte på arrangementeter.

Før eller siden er instituttet nødt til å ta stilling til hvorvidt man skal opprette en egen Facebook side. Flere institutter og studentmiljøer har allerede tatt steget3.

Og nå skal jeg samle trådene litt.

I alt surret med sosiale medier og formidling er det lett å glemme at informasjon som legges ut av Universitetet i Bergen ikke kun har en umiddelbar interesse. Det som legges ut på nettet vil også bli til historiske kilder som potensielt sett vil være interessante for oss selv og andre i fremtiden. Spesielt i studentmiljøer, hvor generasjonsskiftene er hyppigere, kan det være nyttig å slippe å finne kruttet opp på nytt ved å se hva forgjengerne har gjort. Har vi kanskje et ansvar for å ta vare på de tingene som blir lagt ut av institutter og foreninger som er relatert til Universitetet?

Dersom vi er enige i dette, så har det implikasjoner for hvor og hvordan vi velger å formidle på nettet. En lukket platform som Facebook bør aldri bli det eneste stedet hvor man er tilstede. Derfor bør UiB og kommunikasjonsavdelingen kanskje vurdere å være mer eksplisitte på at formidling først og fremst bør skje i åpne kanaler (som ikke krever oppmelding og innlogging) og legge til rette for at det er enklest mulig å få dette på plass (b.uib.no er en god start, selv om IT-avdelingen ønsker å slette(!) ubrukte blogger4 – Hva skjer med dataen?).

Når det er sagt, vi venter alle på at Mi Side skal komme ut som en egen iPhone app, og at pensum skal bli dominert av egenproduserte lærebøker på iPad.

Derimot kom alle tre med fornuftige forklaringer hvorfor en rangering av forskningsresultater innenfor humaniora ikke har noe for seg.

Gjert Kristoffersen, dekan ved Humanistisk fakultet på Universitetet i Bergen mente at det vil være som å sammenligne epler og appelsiner. Metodepluralismen innenfor fagene gjør slike rangeringer vanskelig. Han pekte på at Nobelprisutdelingene ofte begrunnes med nytteverdien av forskningen. Det er vanskeligere å vise direkte nytteverdi av humanistisk forskning.

Einar Lie ved HF i Oslo mente at fortolkningsfagene ikke er like universelle, at det er mer allmenne metoder og mål innenfor medisin og naturvitenskap. Humaniora redder ikke verden, ifølge Lie. I alle fall ikke på kort sikt. Løsninger forskere på humanistiske fag kommer opp med, får sjelden rask anerkjennelse. Forståelser sprer seg langsommere, først til andre forskningsmiljøer – og deretter til samfunnet utenfor og til menneskenes tankemåter.

Kathrine Skretting, HF-dekan ved NTNU mente også at det tar lenger tid før dristige, nye fortolkninger får fotfeste. Det hender nye paradigmer oppstår, som får oss til å tenke nytt og Skretting mente at det er kjempespennende når det skjer.

Man kan være enig i at en rangering av forskningsbragder i humaniora i form av en liste hvor 1. er den 'beste', 2. er den 'nest beste' osv., verken er lett eller fruktbart. Når det er sagt, disse uttalelsene fra tre av landets humaniorakapteiner er noe av det mest demotiverende jeg har lest på lenge. Kanskje mest fordi uttalelsene kun bekrefter hvilke utfordringer humaniora står ovenfor i dag.

Det er riktig at vi har et stort fagmangfold i humaniora som gjør det vanskelig å sammenligne hvor ‘vellykket’ forskningen er. Det hindrer allikevel ikke ledelsen for HF-fakultetene (og Universitetene) i praksis å sammenligne fag og deres ‘vellykkethet’ i økonomiske og universitetspolitiske spørsmål. Noe som er helt nødvendig. Man kan selvsagt hevde at det er noe annet å sammenligne fagmiljø i henhold til publikasjonspoeng, studentgjennomstrømning, nettverksbygging og profilering, men det betyr også at dersom det er nødvendig, så klarer man å finne måter å gjøre det på.

Rangeringslister er sjelden et resultat av objektive målinger. Det er subjektive meningsytringer som er ment til å skape videre diskusjon og oppmerksomhet. Bare se på albumlistene som alle i musikkjournalistikken lager hvert år. De er ikke ment å være objektive målestokker for hva som er bra, men å rette oppmerksomhet til musikkbidrag man mener det er verdt å legge merke til. At det ikke har vært noen forskningsprosjekter det har vært verdt å legge merke til i 2011 nekter jeg å tro. Man har her gitt fra seg en gylden mulighet til å trekke frem forskning som fortjener å bli trukket frem i søkelyset.

Det er også bekymringsverdig at ideen om to kulturer fremdeles er så gjennomgående og trekkes frem i enhver anlendning man problematiserer humaniora. Etter å ha både lest og snakket med medlemmer av de såkalte harde, objektive, universelle, almenne og nyttige vitenskapene som rommer alt fra medisin, biologi, nevropsykologi og nanoteknologi har det blitt tydelig for meg at vi deler mer enn vi liker å tro. Det er like mye mangfold, fortolkning, konseptuelle utfordringer, faghistoriske tolkningsrammer og usikkerhet i disse fagene, selv om forskningsspørsmålene er i større grad knyttet opp mot en materiell verden (men ikke engang det er tilfelle, spør f.eks matematikerne). Naturvitenskapene slipper stadig for billig unna, og det burde ikke være humanistenes oppgave å la dem gjøre det (og vice versa).

Dette leder oss til min siste oppfordring. Det som kjennetegner alle fag ved humaniora er viljen til å ta noe virker åpenbart og vise at det slettes ikke er så åpenbart gjennom vitenskapelig og kildekritisk forskning. Nå er det på tide at man innenfor humaniora gir påstanden «det er vanskelig å vise nyttverdien med humanistisk forskning» samme behandling.

Dette ville også klargjort at skolen i dag er fundamentert på vitenskapelighet, om at beslutninger skal fattes og verdensbilder formes på grunnlag av fakta, helst vitenskapelige sådanne. RLE slik faget ser ut i dag representerer ikke noen sentral forskningstradisjon (utenom teologi) og har blitt redusert til en merkelig blanding av diskret misjonering (når Kr.F. har regjeringsplass) til en slags antropologisk anbudsrunde for skolebarn, der religionene kappes om å presentere seg om tolerante og fremsynte.

Flere i min fagkrets reagerte tilsynelatende negativt på Andersens kronikk som stod i gårsdagens (8. jan 2010) Aftenposten. Det ble pekt ut at Andersen her hadde tatt sine egne råd til følge («Problemet med fagfolk er at de vet for mye.»), og generaliserer utover det han gir dekning for i selve teksten. Som meldem av den sentrale forskningstradisjonen som i følge Andersen ikke finnes (over), var også min første reaksjon kritisk mysing og intens tromming med fingrene på skrivebordet. Grunnen til det er selvsagt at her er det noen som kommer inn å mener noe om 'vårt domene', religionsfaget. Men det er jo egentlig bra.

Argumentasjonen til Andersen kan brytes ned slik:

• Familiemedlemmets eksamen er anekdotisk bevis for at religionsfaget forvalter irrelevant kunnskap.
• Faget har en brokete historie; Fra misjonerende kristendomskunnskap, til pluralistisk religionslekestue.
• De fleste i Norge er egentlig sekulære, bortsett fra lærere, de har ofte en egen religiøs agenda.
• Sekulariseringsteoriene hadde rett, og religion (dersom man ser vekk fra FEM og Dagbladets forsider) har utspilt sin rolle.
• Ingar Gleditch har laget en lang liste med ting som burde vært i skolen, religion virker ikke like viktig som disse kategoriene.
• Religionsfaget bør utgå og integreres inn i historie- og samfunnsfaget. Fordi det er skikkelig vitenskapelige disipliner som forvalter metoder som kildekritikk og kritisk-analytiske perspektiver. (a.k.a. 'dannelse')
• I alle skolefag studeres fakta, og som alle vet, ‘fakta’ står i et motstridig forhold til ‘religion’, ergo religion kan ikke studeres i et skolefag.

Tenkt så flott det hadde vært en forskningstradisjon som forsøkte å belyse alle disse punktene?

Det sterkeste argumentet til Andersen er det som ligger nærmest en målbar virkelighet, nemlig eksamensspørsmålene. Dersom vi går ut fra at dette var i videregående, er jeg enig at spørsmålene virket upassende. Ikke fordi de er «like relevante som Harry Potter eller Tolkien»[1], men fordi religionsfaget også bør legge opp til kritisk refleksjon. Å ha innholdskunnskap om mytologi, ritualer, organiseringer, hieraki, historie og verdensforståelse er forutsetninger. Med tanke på hvor mye referanser det er til religiøse verdener i (populær)kultur bør også tale for et religionsfag.

Andersen problematiserer også religionsfagets historie i et forsøk på å aktualisere dens arvesynd. Hadde det bare vært en sentral forskningstradisjon som hadde studert dette[2]. Problemet er at historien om religionsfaget nettopp viser en progresjon i retning av det Andersen etterlyser. Ser vi på nyere lærebøker, samt de diskusjonene som går i fagmilljøene til religionslærerne, finner vi at det snakkes om historisk kildekritikk, religionskritikk, utfordringer forbundet med religionsmangfold i klasserommet osv. Selvsagt finner man teologer i disse diskusjonene, men også religionsvitere. Historikere og sosiologer er ikke nødvendigvis kjent for den samme teoretiske teften når det kommer til religionshistorien. Risikerer man ikke å miste en viktig didaktisk utvikling om man bare forkaster faget?

En rød linje i Andersens kronikk er at religion har utspilt sin rolle (det er historie) og dette gjør faget utdatert. Religionsvitere føler nok en forpliktelse til å påpeke at religion fremdeles er like relevant, og vi må nok være enige om at religionenes rolle i dagens samfunnet er forskjellig fra det den hadde bare for femti år siden. Dersom Andersen hadde hatt mer fagkunnskap om religion, hadde han for eksempel visst at nyreligiøsitet, spiritualitet og til-og-med tradisjonell religion fremdeles dukker opp i alle mulige sammenhenger både i det private, kommersielle og i det offentlige. Man kan ikke avskrive kanal FEM og Dagbladet som viktig indikatorer på hva folk er opptatt av, bare fordi man misliker innholdet. Oppblomstringen av den såkalte ny-ateismen er også noe som kan studeres fra et religionsvitenskapelig perspektiv, ikke minst fordi denne samtalen (eller diskursen om du vil) må forstås i kontekst av religiøse tradisjoner. Man er ikke historisk kildekritisk om man kun leser The God Delusion (en bok man selvsagt bør lese). Det er heller ikke opplest og vedtatt at fordi tradisjonelle religioner langt på vei har blitt skilt ut fra det offentlige, så vil det være slik for alltid. Bare spør opplysningsoptimistene på 1700-tallet om hvordan det prosjektet gikk. Dessuten, ser man i dag trender også innenfor 'naturvitenskapene' med klare koblinger til – nettopp – religion. Mindfullness, som de siste årene har gjort et inntog i psykologien og medisinen, er kanskje det mest åpenbare eksempelet. 

Kunnskap om religion, ikke bare som enkeltstående tradisjoner, men også som et kulturelt og menneskelig utrykk er viktig også fra et demokratisk ståpunkt. Hadde for eksempel den svenske offentligheten hatt mer kunnskap om vitenskapelige religionsdefinisjoner, hadde man tenkt seg om to ganger til før Kopimisme ble offentlig annerkjent som religion[3].

Jeg vil ikke kalle meg en «poststrukturalistisk postmodernist», men jeg har nok et mer problematisk forhold til ideen om å «studere fakta» enn det Andersen har. Paradoksalt nok av samme grunn som at Andersen er kritisk til religionsfaget. Man kan studere så mye ‘fakta’ man vil, men det er verdt nada uten å ha konseptuelle teoretiske rammeverk å sette ‘faktaen’ i. Det er evnen til å sette ting i sammenheng, se mulige forklarende relasjoner og identifisere usannsynlige sammenhenger som gjør man i stand til å være den kritiske og opplyste samfunnsborgeren som kan bære sine tversoversløyfer med en smule stolthet. Dette er et mål vi religionsvitere – etter mitt inntrykk – streber mot.

Selv om argumentasjonen i Andersens kronikk ikke er særlig overbevisende, vil jeg heller ta det som et tegn på at vi religionsvitere kan bli flinkere til å profilere den akademiske og vitenskapelige kapitalen vi sitter på. Til tross for at religionsvitere stadig gir ut populærvitenskapelige bøker, blogger, skriver kronikker og uttaler seg i media, møter man stadig på folk som enten ikke har hørt om fagfeltet eller forveksler det med teologi. Utfordringen er tatt.

…

Merk: Jeg har ikke kommet med argumentet at man religiøse tradisjoner også forvalter nyttig og reflektert kunnskap om hva det er å være menneske og det å leve sammen i fred og harmoni og at det er mer til religion enn det å tro og være ukritisk. Ei heller at religionsfaget kan være motiverende fordi det er gøy å lære om alle de rare historiene og spektakulære ritualene man har befattet seg med gjennom historien. Jeg vil jo nødig bli tatt for å være ukritisk.

Jeg har neppe klart å skjule at jeg mener skrivekursene oppfordrer til en reduksjonistisk forståelse av forskning og akademisk skriving. Etter min erfaring stenger skrivekursene ethvert rom for kreativitet og originalitet i skrivingen og gjør sjangeren «vitenskapelig artikkel» langt snevrere enn den trenger å være. Videre legger skrivekursene opp til en spesialisering og standardisering som jeg tror gjør forskningsformidling vanskeligere og forskningens relevans for samfunnet mer usynlig. Veien fra akademisk språk og interesser til legfolks tilsvarende vokser; det allmenne publikum føler avstand til forskere, og forskere føler seg misforstått – og stundom «misbrukt» – av journalister og andre utenfor akademia.

Jeg og Kristian Bjørkdahl befinner oss på hver vår kant av phd-løpet. Han er snart ferdig, jeg har så vidt begynt. I «Skyttergravskrig ved forskningsfronten» peker han elegant på visse trender innenfor de som lever av å fortelle unge forskere om hvordan de skal overleve i forskningsfronten (shoot first, ask later). I følge Bjørkdahl legges det opp til formaliserte strategier fra planleggingsfasen (identifiser forskningsfronten, og finn brister i protagonistenes argumentasjonsrekker) til hvilke sjangre man bør satse på (svaret er et rungende "ARTIKKEL"!). Disse trendene, skriver Bjørkdahl, passer hånd i hanske med tellekantsystemet som utelukkende baserer seg på publisering i poenggivene tidsskrifter. I tillegg til de mange utfordringene som dette fører med seg (burde det ikke legges opp til at bøker gir poeng?), mener Bjørkdahl at dette også fører til en forflatning av akademisk skrivning. Vi ender rett og slett opp med å bli kjedelige.

Jeg skal, ustrategisk nok, ikke lete etter brister i Bjørkdahls resonnement. Først og fremst fordi jeg er enig i kritikken. Jeg vil på en annen side hevde at slike skrivekurs også er et symtom av en annen ting. Det å fortelle folk hvordan de skal skrive er nemlig big business. Utallige forfattere har gitt ut bøker om skriveprosessen hvor man kommer med alt fra kjerringråd til A-B-C-oppskrifter. Jeg vil tørre å påstå at man i alle universitetsbyer finner forfatterverksteder og freelance konsulenter med bakgrunn fra litteraturvitenskap. Og når man praktisk talt har valgt seg en tilværelse der skriving er den mest sentrale arbeidsmetoden, hvem vil da ikke søke hjelp til å bli bedre til det?

Selv om jeg har hatt stor glede av slike bøker om skriving – Stephen Kings On Writing (2010 [1990]) og Arne Johannesens Skriv! (2009) er to gode eksempler – har jeg alltid vært skeptisk hvor blindt man stole på alle rådene og oppskriftene til skrivingen. Hovedsakelig fordi mange disse rådene kommer fra personer som faktisk skriver regelmessig og har gjort det i mange år. Mange av rådene handler om hvilken setting man foretrekker å skrive i, eller hvilke verktøy man bruker. Mye kan skrives om skriving, men det er åpenbart at det er kun én ting som egentlig gjelder: Man må faktisk skrive for å bli bedre til å skrive. Og man må gjøre det hver dag.

For å returnere til Bjørkdahls kronikk. Det å ensidig fokusere på artikkelskriving i phd-perioden virker kontra-produktivt dersom man er ute etter å utdanne fagpersoner som også er gode formidlere. Jeg har selv dilemmaet hvorvidt jeg skal gå for en artikkel- eller monografi-basert avhandling. I og med at jeg uansett kommer til å skrive tidsskriftsartikler, heller jeg mot å skrive monografibasert. Og hovedgrunnen til det er at jeg ønsker å tilegne meg de erfaringene som den prosessen vil gi, og phd-tilværelsen gir en unik mulighet til å gjøre nettopp det.

1. Innlasting av nettstedet

Ask1 laster inn og er klar for søk omtrent i det samme som du har trykket enter i adressefeltet.

BIBSYS Ask 1 vs Ask 2 - Innlasting

Til og med når jeg gir Ask2 et forsprang tar den betydelig lengre tid på å laste inn.

2. Innlasting av søkeresultat.

BIBSYS Ask1 vs Ask2 - Søk.

Ask1 er også betydelig raskere på søk. Vi skal ta i betrakning at Ask2 tilbyr en del tilleggsinformasjon. Antall søkeresultat er identitiske.

3. Tilgjengelighet vs. responsivitet

Ask2 tar i bruk store mengder med javascript (den laster inn omtrent 50 javascript-filer for hver server-forespørsel) for å fungere, der i blant javascript rammeverkene prototype og script.aculo.us (Ask2 bruker versjoner som er to til tre år gamle). Selv om de kunne tatt i bruk mer utbredt og optimaliserte javsascript-rammeverk (jQuery har blitt de facto standard i dag) kan man spørre seg hvor hensiktsmessig det er å bruke fade-in effekter på et nettsted som bør være så responsiv som mulig.

Dersom du ikke har støtte for javascript i nettleseren din, har skrudd det av i innstillingene eller bruker en plugin for å hindre at javascript laster vil du heller ikke komme særlig langt i Ask2. Man kan kan selvsagt argumentere med at Ask1 fremdeles er tilgjengelig for disse brukerene, men ansvarlig webdesign hadde sørget for at Ask2 var i stand til å (1) automatisk registere at det ikke forekommer støtte for javascript, og (2) tilby en link eller automatisk sende deg videre til Ask1 med melding om hvorfor dette skjedde. 

Der Ask1 formidler søkeforespørseler ved hjelp av en URL (det man ser i adressefeltet i nettleseren) bruker Ask2 såkalte AJAX-teknologier for å kommunisere med serveren. Det tillater en å hente inn ny informasjon uten å laste inn hele siden på nytt. Flere nettsteder har de siste årene gått over til denne metoden (blant annet twitter og Gawker-bloggene). Ideen er at sider skal bli mer responsive fordi man ikke trenger å laste alle ressurene på nytt (kun det man trenger). Problemet er at i Ask2 ser dette ut til å faktisk gjøre responstiden dårligere, og det spørs om ikke den mellomlagringen som de fleste moderne nettlesere allerede gjør er tilstrekkelig. Ask er tross alt for det meste tekst.

Et problem som ofte dukker opp når nytt innhold lastes inn ved hjelp av AJAX-teknologier er at man ikke reflekterer det skikkelig i nettleserens grafiske brukergrensesnitt (Både twitter og gawker-bloggene gjør sørger for dette). Når en bruker søker i Ask2 blir dette ikke reflektert i tittel-feltet i nettleseren, i nettleserhistorien(!), og i URL-feltet (se bilde). Dette er spesielt problematisk når man ønsker å sende noen en lenke til sine respektive søk. Ask2 tilbyr riktignok en lenke til søket, men det krever at man klikker og kopierer dette fra den anonyme teksten ovenfor resultatene. Det er heller ikke mulig å lage et bokmerke til søket via adressefeltet. Dette bryter med normale forventninger til nettsteder, og for mange brukere vil nok dette forekomme som forvirrende. Det skal dessuten nevnes at Twitter og Gawkers løsning på dette ikke heller er ansett som kosher i fagmiljøet (se også denne). Med andre ord, det å bruke dynamisk AJAX for å hente fram nytt innhold bør være velbegrunnet.

«Just because you can, does not mean you should.»

So good.

–Begreper som velvære, selvrealisering og personlig autonomi har blitt sentrale størrelser for statskirken. Psykologi er blitt den nye religionen, og vår søken har gått fra frelse til helse, sier Ole-Jacob Madsen.

Før var jeg negativt innstilt til å omtale ‘religionsvitenskap’ som ‘religionshistorie’. Grunnen var at jeg mente ‘vitenskap’ reflekterte den store bredden i faget bedre enn ‘historie’. Religionshistorie gir også assosiasjoner til å være begrenset til å kun se seg tilbake på det som skjedde, og ikke se rundt seg på det som skjer nå.

Etter at jeg for fullt alvor har returnert til studiet av nyreligiøsitet, som er et felt som absolutt ser ‘rundt seg’, begynner jeg å ane behovet for å dyrke et historisk og komparativt perspektiv. Nyreligiøstitetsfeltet er selvsagt også mangfoldig, og det finnes nok av eksempler på gode forskere som har et historisk perspektiv og redegjør for forbindelsene mellom dagens nyreligiøse tankesett til de som fantes i hellenistisk tid.

‘Ny’ i nyreligiøsitet røper at fagfeltet bygger på en historisk tese. Det er studiet av religiøsitet og religiøse felleskap som dukket opp i løpet av 1900-tallet og frem til i dag. Startpunktet for ‘ny’ varierer, Siv Ellen Kraft (UiT) setter for eksempel punktet på 1970-tallet i sin ferske bok Hva er nyreligiøsitet. I mye av faglitteraturen finner man en mer og mindre uttalt erkjennelse av at eksemplene på nyreligiøsitet identifiserer noe ‘nytt’, noe historien ikke har sett før. Paul Heelas og Linda Woodhead har satt et dypt preg på feltet med sin bok The Spiritual Revolution hvor de foreslår at tradisjonell organisert religion er på vei til å bli utfaset til fordel for individuell åndelig søken (mye av det samme som Madsen uttaler i Klassekampen intervjuet). Denne distinksjonen mellom de tradisjonelle etablert religiøse organisasjonene og laissez-faire åndelig liv er også utbredt i feltet. Og med den stadig økende individualismen, hevder man også at ny\religøsitet/spiritualitet/åndelighet har tatt fokuset vekk fra synd og etter-døden frelse, til selvrealisering og helsemessig velvære. Som psykolog Ole-Jacob Madsen sier i sitatet over: Psykologi er den nye religionen.

Denne «terapautiske vendingen» som Madsen beskriver dukker også jevnlig opp i nyreligiøsitetsstudiet. Fra stående fot virker det som en sannsynlig og rimelig hypotese. Selv om disse perspektivene stort sett begrenser seg til den vestlige kultursfæren (noe som også kan problematiseres) kan det underbygges med helsemessige tendenser på et globalt nivå. Tar vi økt levealder som et uttrykk for bedre helse er det liten tvil om at vi i de siste to hundre årene har blitt kollektivt friskere1 (den kan jo nesten virke som et paradoks at samtidig som vi blir friskere, så blir vi mer opptatt av å være friske).

Jeg tror det er et godt vitenskapelig forebehold å alltid være skeptisk til «X er den nye Y» hypoteser. Spesielt når de handler om historiske endringer i menneskers mentalitet/sinn/motivasjon/handlingshorisonter/rasjonalitet. Selv om Madsens ressonement er mer vellutviklet enn det som kommer fram i artikkelen i Klassekampen, er det å postulere at folk stort sett søkte kirken for å svar på eksistensielle spørsmål noe snevert. Dersom vi skal gå på individ-nivå for å se på hva folk er opptatt av, og hvordan religiøst liv er organisert bør man ta utgangspunkt i hvordan folk levde sine religiøse liv også utenfor kirkerommet, og ikke ta utgangspunkt i teologiske idealiserte oppfattninger («religion skjer kun innenfor kirkerommet») som en historisk modell. Religionshistorien inneholder veldig mange eksempler på at folk stadig har levd religiøse dobbeltliv som deltakere i en offentlig (ofte statlig) religion og samtidig brukere av lokal folkereligion. Skillet har vært mer og mindre tydelig. Det er for eksempel ikke ukjent at bibelvers har blitt konsumert og brukt i forbindelse med helseritualer og andre produkter.

Jeg prøver ikke å argumentere for en motsatt posisjon, at ingenting forandrer seg. Jeg stiller meg heller spørrende til hva egentlig det er som har forandret seg. At folk skal være mer opptatt av seg selv og sin egen helse nå enn før passer ikke helt inn med mitt inntrykk av (religions)historien. For eksempel har religionsosiolog Martin Riesebrodt har klart å formulere en religionsteori bygget på en globalt historisk perspektiv der han hevder at dersom man ser på religiøse diskurser gjennom tidene, så har de stort sett kokt ned til å handle om hva man skal gjøre for å oppnå verdslig og åndelig frelse. Vi kan også stille oss spørrende om hvor mye religiøst hegemoni kirken har hatt, og for hva dette hegemoniet gjaldt. Selv om innføringen Konventikkelplakaten i Norge viser at statskirken har hatt en særegen maktposisjon, hadde den ikke blitt vedtatt om det ikke var for at folk søkte alternative religiøse areaner utenfor søndagsgudstjenesten. Fra et maktperspetiv er kirkelig religiøs sanksjonering noe som oppstår fordi folk er religiøse individualister og gjør ting som ikke er kosher innenfor normative teologiske rammerverk.

Det er ikke urimelig å hevde at folk stort sett alltid, over alt, har vært opptatt av helse og individuell velstand innenfor de rammene de befinner seg i. Terapautiske og individualistiske vendinger må derfor ses på som kvantitative påstander om hvor mye av hverdagen som går til å fokusere på disse delene av livet. Dersom påstanden ikke handler om en vending fra for eksempel en kollektiv dimensjon til en individuell dimensjon, men hvor det er man søker bedre helse, må man fremdeles underbygge det med en kvantitativ påstand der handlinger og fokus reduseres i en sfære og økes i en annen sfære. Og det er ikke så enkelt som at folk går mindre i kirken og mer til psykolog. Religion, som Jonathan Z. Smith har sagt, er både her, der og hvor som helst. Med andre ord, i hjemmet, i tempelet og på markedsplassen.

Jeg må ta det på min egen kappe at jeg ikke gjorde noe særlig research på hva det var jeg egentlig fikk for 690,- kroner i året. Det er hovedsakelig to ting:

1. Tilgang på de låste artiklene på morgebladet.no
2. Tilgang på en ‘elektronisk utgave’ av papiravisen

Da jeg 2. desember fikk tilsendt en e-post fra Morgenbladet som tilbyr meg gratis tilgang (som jeg allerede har betalt for) til e-avisen i ukene fram mot jul ble jeg provosert1 nok til å skrible ned min irritasjon med nettabonnementet. Spesielt når ansvarlig redaktør Alf van der Hagen skriver:

Men NB: hvis du bare vil lese oss gratis på skjerm i adventtiden, er det også helt fint. Det viktigst [sic] er innholdet, ikke formatet.

Det oppsummerer kanskje problemet: Det formatet som ‘innholdet’ kommer i er viktig. Det er formatet som avgjør hvor lett det er å få tilgang og oversikt over innholdet, og videre, hvor behagelig og tiltalende det er å konsumere og reagere på innholdet.

Innloggingsdansen

Hvorfor betaler jeg for Morgenbladet? For å gi van der Hagen et poeng, jeg er interessert i å lese innholdet i det. God typografi sørger for å fjerne mest mulig friksjon mellom det å finne noe som er interessant og –vel– lese det. God typografi oppnås med gode fonter, riktig linjeavstand, tekstflyt, whitespace osv. Morgenbladet som papiravis, med en lekmanns øyne, holder et tilsynelatende høyt typografisk nivå.

Typografi er viktig på nettet også, men med skjerm-mediumet introduseres en mengde andre variabler som har direkte innvirkning på leseropplevelsen. Det omfatter alt som skjer fra leseren har klikket på bokmerket til hun\han faktisk leser den teksten man har funnet av interesse. Desto mer en nettside overlater til leseren å finne fram, søke, fylle ut skjemaer, eller scrolle, desto mer økes denne friksjonen, og leseropplevelsen reduseres diamentralt.

For å få tilgang på låste artikler er jeg nødt til å:

1. Finne innloggingskjema nede på siden
2. Skrive inn e-post og kundenr. i et skjema som heller ikke støttes autoutfyllingsfunksjonen i nettleseren min…
3. …finne kundenummeret (vanligvis i en e-post)
4. Logge inn.
5. Siden det ikke er en “husk meg” funksjon, må denne prosessen gjentas ofte.2

For å få tilgang på den elektroniske utgaven må jeg gjennom fire(!) sider, tre av disse med et skjema, for å så komme fram til noe med dårlig oppløsning og vanskelig å tilpasse:

1. Først finne “Min Side” lenken (jada, jeg kan bokmerke neste side)
2. Fylle ut enten «e-postadresse», «telefonnummer» eller «kundenummer» og trykke «Gå videre >>»
3. Fylle ut et passord (og her har de en “husk meg” funksjon, men jeg må allikevel innom denne siden)
4. Klikke på en link på siden ment for å administere abonnementet mitt, som tar meg videre til Morgebladets elektroniske utgave.

I en perfekt verden så hadde innloggingen fungert slik:

1. Lokalisere innloggingskjema på en sentral plass uten å måtte scrolle siden (f.eks oppe i høyre hjørne)
2. Fylle inn brukernavn og passord i et skjema som i tillegg gav deg mulighet for å bli husket
3. Fra en meny i umiddelbar nærhet til innloggingskjemaet kunne (a) logge ut (b) gå til abonnementadminstrasjon eller (c) gå til elektronisk utgave av nyeste avis

Digital artifaktisk utgave

Man kan lure på om nettabonnementet er halv pris fordi du får avisen i halv oppløsning. Den elektroniske utgaven av Morgenbladet inviterer på ingen måte til lesning. Grensesnittet til issuu.com, tredjepartløsningen som Morgbenbladet benytter, lar deg ikke bla side for side med piltaster eller mellomromtast, ei støtter den andre input-metoder som etterhvert har blitt utbredt på både mac og pc (f.eks å zoome med styreflate osv). Med zoomen på 100% er teksten for liten til å behagelig kunne leses, og det er tydelige digitale artefakter som gjør at teksten flyter ut og at bilder ser dårlige ut. Velger man å zoome inn på avis-siden, blir problemet bare værre. Den eneste nytteverdien av denne elektroniske utgaven er dersom man ønsker å søke på spesifikke ting i teksten.

Fordi Morgenbladet ikke legger ut alt innholdet, og kutter en del av artikkelene på morgenbladet.no, er denne utgaven eneste alternativ dersom man vil få en fullverdig leseropplevelse.

Derfor er det irriterende å vite at Morgenbladet faktisk distribuerer en høyoppløst .pdf-versjon. For å få tilgang på denne er du nødt til å kjøpe den gjennom tredje-part løsningen buyandread.no for 30,- hver uke. Morgenbladet tilbyr ikke en abonnement-løsning gjennom buyandread.no som kunne gjort ting, om ikke så mye, litt enklere. Dersom man går for å hver uke kjøpe Morgenbladet på denne måten ender man opp med å miste rabatten som abonnementet gir:

Det er selvfølgelig ikke sånn at det er gratis å distribuere pdf-eksemplarer over nettet heller. Det koster å ha avisen på servere og jeg vil tro at pdf-filer krever mer båndbredde (som man betaler for) enn enkle html-sider. Om kostnadene er så store at Morgebladet vil tape på gjøre prisnivået mer konsistent tviler jeg på.

Hva kan Morgenbladet tjene på å forbedre distribusjon over nettet?

En utfordring som nettet har bragt med seg for tradisjonelle media er forventningen om at innhold skal være gratis. Folk flest ser ikke ut til å forstå/ønske å vite at det er kostnader forbundet med produksjon, distribusjon og velikehold av innhold (tekst, bilder, musikk eller film). Når det er sagt, jeg tror Morgenbladets lesergruppe er mer åpne for å betale for å få tilgang på innholdet som produseres i avisen. Jeg er jo selv per definisjon et støttemedlem, siden jeg betaler, men ikke (fordi jeg synes løsningen er for dårlig) konsumerer innholdet.

At jeg ikke leser i Morgenbladet så mye som jeg i utgangspunktet ville ha gjort er også et problem. Fordi abonnement og løssalg er ikke den eneste måten avisen får inn inntekt på. Som de fleste andre aviser, selger Morgenbladet også reklame- og annonseringsplass. Det at jeg som nettabonnement ikke ser denne reklamen betyr i prinsippet tapte inntekstmuligheter for Morgenbladet. Når det er sagt, slik nettsiden er nå, er reklamen lite til bry, noe som er bra for lesere. Om Morgenbladet ønsker å være progressive kunne de også satset på å øke kvaliteten på reklamen ála reklamenettverket The Deck.

For en avis med lengre artikler og mer tekst (og det er jo nettopp derfor vi liker den) er det essensielt å ivareta leseropplevelsen. Jeg har hørt rykter om en Morgenbladet-app til iPad, men trass i at jeg kan kalles en «Apple fanboy» skulle jeg ønske at en plattformuavhengig løsning fikk første prioritet.

Mine to juleønsker til Morgenbladet

Dersom vi ser vekk fra diskusjonene om nettaviser og såkalte ‘betalingsvegger’. Så er min første oppfordring til Morgenbladet følgende:

1. Tilgjengeliggjør alle artiklene i fullstendig form på nettsidene.
2. Finn en bedre løsning for e-avisen, evt. lag en distribusjonskanal for pdf-utgaven.

Hadde et av disse punktene vært på plass, skulle jeg gladelig betalt 1390,- kr i året.

När vi i dag tillsammans med Institutet för framtidsstudier publicerar en ny rapport, ”Humanisterna och framtidssamhället”, pekar vi på forskningspolitikens långvariga försummelser i detta avseende. Men vi pekar också på hur den oartikulerade politiken har kunnat leva vidare i hägnet av inåtvändhet och ovilja att ifrågasätta gamla traditioner och discipliner. I rapporten ges flera nedslående belägg för konsekvenserna. Bolognareformen innebar till exempel möjligheter att bygga samman kunskapsområden till nya angelägna program för vår tid. I stället har vi sett humaniora krympa sig själva till en billig leverantör av ”färdigheter” som antas nyttiga inom mer lönsamma fakulteter.

Anders Ekström og Sverker Sörlin etterlyser en ny svensk universitetsreform som annerkjenner humaniora og samfunnsvitenskapenes betydning for samfunnets utfordringer nå og inn i framtiden. Den svenske kronikken, sammen med lignende bidrag her i landet, bidrar til konturene av en standard-kritikk: «De som sitter på forskningspengesekken er fanget i et markedsøkonomisk nyttespråk som er fiksert på (teknologisk) 'innovasjon' og 'vekst'. Dette er konsepter som ikke passer i humaniora og samfunnsvitenskapene og derfor kommer det heller ikke like mye midler til denne type forskning.»

Jeg har til nå ikke sett noe spørre om 'innovasjon' og 'vekst' nødvendigvis er så ønskelig innad i naturvitenskapene. Det gjøres jo grunnforskning uten umiddelbar markedsmessig nytteverdi der også. Ekström og Sörlin bidrar dog med et interessant kritisk poeng mot humaniora og samfunnsvitenskapene som spør om vi ikke er for opptatt av å beholde «gamle tradisjoner og disipliner». Bak spørsmålet ligger ideen om tverrfaglighet som har blitt, om ikke et forskningspolitisk ideal, et akademisk buzz-word. 

«Words are wind», sier Tyrion Lannister i A Song of Ice and Fire. Selv om debatten er viktig, har jeg følelsen av de som kommer godt ut denne vitenskapskulturelle reposisjoneringen er de som faktisk demonstrerer at humanistisk/samfunnsvitenskapelig tverrfaglig forskning er ønskelig ved å utføre den.

Sjølv har eg ikkje føresetnader for å vurdera dei medisinske vurderingane i dei sakkyndige sin rapport, og eg kjem heller ikkje til å gjera det. Ein del av opplysningane som utgjer bakgrunn for konklusjonen er likevel mogleg å vurdera.

Dette er en av grunnene til at Øyvind Strømmen forblir en av de det er verdt å lese. Han fokuserer på det han har peiling på, til tross for at han har fått tilgang på rapporten i sin helhet (med noen avsnitt og personnavn sladda). Det gjennomgående poenget forblir at saken er større en mannen. Uavhengig av ABBs helsetilstand.

Spørsmålet da er om de humanistiske vitenskapene nødvendigvis må kaste seg inn i kampen mot klimakrisen, det pågående euronomiske Armageddon, eller andre store utfordringer. Kanskje er disse fagene i stor grad «eksessobjekter» i kunnskapsuniverset, kanskje bør de få hvile i seg selv, slik Veiden uttrykker det? Ligger humanvitenskapenes legitimitet i at de gir oss et rikere liv, rett og slett?

Halles hovedkritikk av artikkelsamlingen er mangelen på et tydelig skille mellom humaniora og samfunnsvitenskapene: «Et humaniorabegrep som omfatter alt fra den klassiske rollesosiologien til Arendts verdensfravendte retorikk, er så utvannet at det blir helt meningsløst». Det virker som at man skal operere med idealtypiske (for å låne et begrep fra 'samfunnsvitenskapen') størrelser her. Problemet med slike dikotomier er fint lite beskrivende for hvordan mye av aktiviteten innenfor humaniora (og samfunnsvitenskapene ) faktisk er.

Det kan hende jeg som religionsviter er i en spesiel posisjon siden vår disiplin (og ja, det er legitimit å beskrive religionsvitenskap som én disiplin), utarter seg som en herlig miks av sosiologi, etnologi, psykologi, historie, antropologi, filologi, filosofi, og i senere tid, evolusjonær psykologi og kognitivist vitenskap. Helt konkret utarter dette seg i en hetereogen bruk av teorier, metoder, og perspektiver. Til tross for at religionsvitere kan arbeide på forskjellige måter og med forskjellige ting, skriver man til de samme tidskriftene, jobber sammen på de samme instituttene og underviser de samme studentene. Noe som er mulig fordi man har et felles fokuspunkt (religion og religiøsitet) og fordi man har etablert en felles diskurs. Men nok selvprisning. Jeg mistenker at religionsvitenskap ikke er alene om en viss forskningsmangfold. Jeg tror det er symptomatisk for store deler av humaniora, vi leser og bruker kunnskap og teorier som har sitt utgangspunkt i andre vitenskapsfelt. Noe annet ville vært rart.

Jeg tror ikke Halle egentlig hevder at vi i humaniora skal slutte å forholde oss til samfunnsvitenskapen i kunnskapsproduksjon, men det handler om hvordan man skal representere og legitimere de fagene som gjennom institusjonaliseringen av universitetet befinner seg på Humanistisk fakultet. Og her er jeg enig. Selv om også forskere i humaniora også bør komme på banen i diskusjoner om samtidige politiske og kulturelle utfordringer, så er det ikke dette som bør definere forskningshverdagen. Ei heller er det å bli en "metavitenskap"/"supplerende vitenskap" tilfredstillende, fordi det impliserer en slags overflødighet og indirekte nytteverdi. Dette er argumenter som kanskje passer dersom man likestiller humaniora med filosofi, men begrepet rommer jo mange flere fag enn det: Språk, lingvistikk, digital kultur, historie, arkeologi, litteraturvitenskap, kunstvitenskap, klassisk filologi, kulturvitenskap, listen kunne vært mye lengre.

For meg koker det ned til et enkelt spørsmål: Vil vi ha et samfunn der ingen har inngående og gode kunnskaper om tysk grammatikk, dialekters utvikling, opphavsrettigheter på nettet, prosesser forutliggende nasjonsdanninger, oldtidens artifakter, litterær kulturarv, utdødde språk, eller kunnskap om konteksten for Bibelens tilblivelse? Det er kanskje morsomt å tegne humanistisk forskning som nisjépreget, kompleks og innadvendt, men jeg har sett for mange eksempler på det motsatte til å kunne godta at karikaturen er representativ. Det er også grunnen til at jeg føler at humanioras legitimeringskrise er konstruert og selvoppfyllende. 

In that sense, Bellah`s work is truly interdisciplinary. He is running significant risks here, because he is difficult to classify. This is not sociology, history, or anthropology, as normally practiced; nor is it, strictly speaking, evolutionary or cognitive science. It is all of these, and none of these.

Sounds like a description of the study of religion to me. That being said, what makes Bellah's work special in this case is that all these things are integrated into one package.

Overgangen fra lagermedarbeider til stipendiat var stor på mange måter. Et eksempel på dette var å gå fra en jobb der man var i konstant bevegelse til en arbeidssituasjon der man stort sett sitter. Jeg er en veldig dårlig sitter, og kjente raskt at jeg begynte å få vondt i ryggen. Inspirert av programmereren Gina Trapani fikk jeg bestilt et skrivebord med elektrisk høydejustering, a.k.a 'ståpult'. Fra i dag skal jeg stå på jobben. 

Erfaringer så langt:

• Jeg er sliten i ryggen, men på en annen måte.
• Jeg har følt meg mer våken og konsentrert (det kan også være pga. nylig overgang til vintertid).
• Arbeidsstillingen føles mer naturlig og riktig. 
• Det er lettere å opprettholde god tastaturergonomi.
• Det er lettere å ta seg korte pauser fra arbeidet for å bevege på seg.

Merk at jeg ikke har konsultert noen lege eller fysioterapaut, og forstår det slik at det finnes forskjellige løsninger og teorier for optimal kontor-ergonomi. Uansett, jeg kommer til å poste en follow-up om én uke på hvordan det står til.

Målinger og spørreundersøkelser der målsettingen er å kartlegge om folk blir mer eller mindre religiøse publiseres jevnlig, og tildeles ofte stor spalteplass i mediene. Men hva måler man, når man måler religion?

I denne ordvekslingen påpeker Knut Melvær hvordan religionsvitenskapen, til tross for en sterk tradisjon for metodepluralisme, så langt har utvist liten interesse for statistiske undersøkelser av religion og religiøsitet. Melvær tar til orde for at religionsvitenskapen bør utvise et større engasjement rundt emnet, og trekker fram metodiske utfordringer ved eksisterende undersøkelser som eksempler på spørsmål der religionsvitenskapen kan bidra.

Melvær kommer i sitt innlegg med en del påstander om Stiftelsen kirkeforskning (KIFO) og deres arbeid med religionsstatistikk, særlig utgivelsen Religion i dagens Norge (2010). I et tilsvar fra KIFO påpeker Ulla Schmidt og Pål Ketil Botvar, som begge var delaktige i boken, at Melværs innvendinger er velkjente og til dels feilaktige, og kritiserer Melværs utkast til forbedringer av eksisterende metoder.

For dere nye studenter er det mange gode råd som kan gis, men et av de bedre jeg har lest er å starte å bygge din merkevare. Hvis man ikke foretrekker å bli omtalt som et slags objekt, er poenget ganske klart: Lag deg et navn som kan googles (ja, er ikke dette er verb nå?) uten at hjerte ditt hopper over noen slag av resultatet. Glem janteloven og konsentrer deg om hva du faktisk er flink til. Skriv det gjerne ned, på LinkedIn for eksempel. Det er skummelt å tenke på at snart er den fantastiske studenttilværelsen slutt, men samtidig så skal det bli enormt godt.

Guilty as charged.

Jeg sitter fremdeles på gjerdet når det kommer til hele denne «sosiale medier er nøkkelen til å skaffe seg jobb» teorien. Av og til virker det som om det faktisk lønner seg for jobbsøkere å være på f.eks twitter:

Utvilsomt øker sannsynligheten for å bli lagt merke til med antall web-platformer man har klart å registere under sitt eget navn. Om det øker sannsynligheten for å få jobb er en annen sak, og noe jeg gjerne skulle sett data på. Jeg er også redd for at denne misforstår denne strategien og bruker masse tid på å utforme profiler og lage nettverk når de egentlig burde gjort det de vil bli gode på. Personlig merkevare-bygging fungerer flott for sosiale medier guru Thomas Moen, fordi det er nettopp det han holder på med.

Jeg tror egentlig ikke jeg ville jobbet for noen som ansatte meg hovedsakelig på grunn av at jeg har en skryteside på LinkedIn eller about.me (jada, enormt hykleri fra min side). Jeg tviler også på at mange arbeidsgivere tenker slik, fordi det (forhåpentligvis) er andre ting som er viktigere: referanser, formell kompetanse, vandel, intervju osv. Jo mer tid man bruker på å bygge sosiale medier merkevarer, jo mindre tid og oppmerksomhet går til å bli god til å gjøre det man vil gjøre. Med andre ord, bytt ut er til vil bli i oppfordringen fra studentblogg: «konsentrer deg om hva du faktisk er flink til» 

For å relatere det til forrige innlegg: Humanister bør ikke bruke tid på å lage LinkedIn profiler når de kan bruke tid på å bli flinke humanister. Og flink humanist blir man hovedsakelig ved å forske, lese, skrive, formidle og være aktiv deltaker i relevante diskurser.

1. Kunnskapsarbeidere i humaniora og samfunnsvitenskapene har vanskelige arbeidsforhold.


2. Samfunnet forventer at kunnskapsproduksjonen skal kunne bidra til økt markedsøkonomisk verdiskapning (aka «mer penger»)


3. Det er en generell enighet i det offentlige at personer som soser rundt på humanistisk fakultet ikke bidrar til verdiskapning.


4. Universitetene legger opp til mest mulig gjennomflytning av studenter og er nå nødt til å relatere utdannelsen til karrieremuligheter. Humaniora produserer konsulenter (aka «massearbeidere som er spesialister i å reprodusere kunnskap»).


5. Arbeidsforholdene som skapes ut av disse prosessene gjør at ansvaret ovenfor samfunnet går fra institusjonene til individene.


6. Karriereveiledning og arbeidsmarkedstiltak er med på å bekrefte denne forflyttningen av ansvar.


7. Dette ansvaret får utslag i følelser av usikkerhet, angst og tidspress, personlig utilstrekkelighet og avpolitisering.


8. Man burde heller spørre hvorfor høyere utdannelse i fortolkningsfag fører til at man er diskvalifisert (eller ‘overkvalifisert’ som andre liker å si) fra stillinger som gir god lønn og gode fordeler (aka «begeistert»).


9. Humanioras rolle burde ikke (først og fremst) innlemmes i ideen om vekstsamfunnet, men ideen om samfunnet med mange utfordringer (f.eks miljøproblemer og stratifisering).

For meg virker det som at kritikken bunner ut i at humanister har et problem med sitt image (for å låne et markedsøkonomisk og «sexy» utrykk). Dette er noe man også har innsett på karrieresentré og andre arbeidsformidlings institusjoner. M&Ø vil vekk fra ideen om humanister som «konsulenter» og etablere dem som reflekterte og kritiske kunnskapsspesialister. Noe det er vanskelig å være veldig uenig i.

Problemet er at M&Ø i denne kronikken framstår som litt stakkarslige misforståtte stipendiater som ikke har noen klar jobbfremtid 1 og er snurt for at ikke samfunnet selv gjenkjenner deres nytteverdi (igjen, kommentarfeltet –om man leser dem resepsjonsanalytisk– bekrefter dette). Ja, det er kjipt som stipendiat å vite at det finnes ingen garantier for å få fortsette i samme spor etter disputas. Samtidig, man er i motsetning til mange andre arbeidsgrupper, priviligert som får en god lønn for å gjøre stort sett ting man liker å gjøre, om enn det er i tre/fire år. Etter et år som lagermedarbeider (ja, der bekrefter jeg stereotypien) finner jeg det vanskelig å klage.

Jeg tror humanister har mer å vinne på å være selvkritiske og stadig prøve å (re)formulere hva ens plass i samfunnet er, og det på en måte som kan forstått av det offentlige og de som sitter på midlene. Igjen, mange humanister er allerede ute i offentligheten og påvirker diskurser og institusjoner og gjør det bra.

Videre tror jeg humanister må blir flinkere til å ikke akseptere den stadige motsetningen mellom humaniora og naturvitenskapen(e). Vitenskapelige metoder og tenkemåter som knyttes til forståelse, forklaring, kvalitative og kvantitative perspektiver lar seg ikke fordele ut på disse institusjonelle konstruksjonene. Det er ikke sånn at all naturvitenskapelig forskning står på epistemologisk trygg grunn (kanskje heller tvert i mot?) og at humanister kun kan befatte seg med hermenutiske fortolkningsprosjekter. Dette burde ikke være kontroversielt, men jeg har flere ganger opplevd at humanister (og naturvitere) ønsker å opprettholde dette påståtte skillet (f.eks «vi holder kun på med kvalitative metoder!»).

I fare for å motsi meg selv. Det er selvfølgelig forskjeller i hvordan man driver kunnskapsproduksjon i humaniora og i naturvitenskapene. Og i denne saken tror jeg forskjellen kommer humaniora til gode. Nettopp fordi så mange humanistiske fag baserer seg på å forstå andres diskurser, så har vi et godt utgangspunkt for å forstå og formidle hvorfor kunnskap om dialektendringer i Sogn er et like legitimt prosjekter som utforsker Lie-algebraer. Dette er egentlig den samme oppfordringen som Tone Hellesund gav i paneldebatten om «Humaniora og søknadsveldet»

Dersom det virkelig er slik at humanister har et image-problem, så må første steg være å ikke fremmedgjøre ikke-humanister med et vanskelig språk i den offentlige debatten. Det er en utfordring jeg alltid gir meg selv, og denne gang, også retter mot Müftüoglu & Øyen.

I går (02.09.2011) var det duket for paneldebatt og slippfest for nyutgivelsen Humanioras Fremtid (2011). Kulturviter Nils Gilje og sosiolog Tone Hellesund1 var invitert til å diskutere «Humaniora og søknadsveldet». Nils Gilje, som sitter i FRIHUM2 og har skrevet en artikkel i boken, fortalte hvordan søknader ble behandlet i komiteen, og hevdet at humanister kunne bli flinkere til å treffe ‘generalistene’ i søknadene sine. Med andre ord, man må bli flinkere til å formidle hvorfor ens prosjekt har samfunnsmessig relevans og betydning. I FRIPRO, hevdet Gilje, er det evidensbasert forskning, det vil si forskning som benytter kvantitative metoder (les: statistiske metoder) i kunnskapsproduksjonen. Metoder som vanligvis blir forbundet med naturvitenskapene og realfagene. Utfordringen til forskere innenfor humaniora, i følge Gilje, er ikke å gå over til å kun benytte seg av mer kvantitativ metode, men å påvirke premissene for hva som er ‘evidensbasert forskning’. Historikere, kulturvitere og lingvister som forsker med et kvalitativt fokus har også metodologiske utgangspunkt som kan hevdes å handle om ‘reel kunnskap’.

Det er vanskelig å være uenig med Gilje. På en annen side er det ofte vanskelig å argumentere for hvilken samfunnsmessig nytte prosjekter innenfor humaniora har. Spesielt fordi argumentet om at ‘kunnskap er interessant for kunnskapens skyld’ ikke synes å falle i god jord blant de som holder på pengesekkene. Det virker som at samfunnet ikke er så velvillig til å ta seg råd til ‘profesjonell nysgjerrighet’, i hvert fall når det handler om kultur (og ikke om galakser, mikroorganismer eller rare stoffer). På en annen side, jeg tror de fleste vil mene at et samfunn uten noen som har peiling på gamle egyptiske tekster, dialekt-forandringer i indre Sogn, eller dødsritualer blant persere i India, er mindre spennende samfunn.

Og her tror jeg vi finner en dimensjon som manglet i gårsdagens debatt, som (naturlig nok) var fokusert på prosjektene i humanistisk forskning. Det finnes nemlig et annet insentiv for å finansiere humanistiske forskningsprosjekter, og det er for å bygge opp kompetanse som er nyttig utenfor den kunnskapen som produseres i de spesifikke prosjektene. De fleste forskningsprosjekter i humaniora krever mye reflektert kunnskap, enten det er om kompliserte diskurser, store historiske forløp, fremmede språk, etisk betente felt eller tekniske ferdigheter om utgraving og bevaring av gamle gjenstander. Forskere i humaniora viser seg også å ofte bli strålende formidlere som klarer å vekke interesse og kunnskapstørst i samfunnet generelt. Det er hovedsakelig fordi de får lov og handlingsrom til å forske på saker som interesserer dem intenst.

Jeg synes det er vanskelig å ta pulsen på humanioras plass i samfunnet. På den ene siden finner vi de som kaller det en identitetskrise, men på en annen side er det Det humanistiske fakultet som produserer mest formidlingsbidrag blant de andre fakultetene på UiB.

Akademikere må ta ansvar og konfrontere islamofobe og rasistiske debattanter på internett med forskningsbasert fakta. – Vi må på en helt annen måte ut og være aktive i samfunnsdebatten nå, mener Frank Aarebrot

Frank Aarebrot og Kristian Bjørkelo (aka @madmullah) oppforder akademikere til å være mer til stede i nettdebatten(e)1. De beskriver at rasistiske og konspiratoriske innlegg i blogger og kommentarfelt stadig har blitt verre, og at de sjelden møter motbør. Det er selvsagt ikke noe nytt, men hendelsene på Utøya har fått en del til å ta trenden med mer uro.

Det er helt uproblematisk å støtte Aarebrot og Bjørkelo sine oppfordringer. Forskningsformidling har et potensiale i alle typer medier og –heldigvis– ser vi at forskere sakte, men sikkert, adopterer såkalt ‘nye medier’. De siste årene har mange akademikere tatt i bruk blogg som en måte å delta i den offentlige diskursen på. Disse eksemplene er blogger jeg selv leser jevnlig, og som deltar i diskusjonene etter 22/7 (alle utenom sistnevnte ved UiB):

• Benedicte Irgens, førstelektor ved LLE (Japansk): Kommenterer Breiviks ønske om en japansk psykiater
• Kristian Bjørkelo, førstekonsulent ved LLE: Har lenge fulgt med på høyre-ekstreme nettdebatter
• Per-Arne Larsen, informasjonskonsulent ved Utdanningsavdelinga (Religionsvitenskap) - Ser terrorhandlingen ut fra Terror Management Theory2
• Knut S. Vikør - Professor ved AHKR (Historie / Midtausten- og Afrikastudiar): Reflekterer over hvorvidt akademikere må bli mer normative i undervisningssitusjoner
• Religionsviter Egil Asprem – Stipendiat i Amsterdam: Har tatt for seg ulike aspekter ved Breiviks manifest

Det forblir uklart i artikkelen i På Høyen om Aarebrot & Bjørkelo etterlyser mer deltagelse på nettet generelt, eller om de oppforder til mer deltagelse i kommentarfelt i nettavisene og i «tenkesmier» som document.no. Det siste, er som Aarebrot karakteriserer det, «en utfordring». Å innvolvere seg i nettdiskusjoner kan være tidkrevende, ubehagelig, frusterende, og til og med kontra-produktivt. Dersom vi skal bidra med innlegg som baserer seg på forskning og empiriske data innebærer dette betraktelig mer arbeid sammenlignet med en konspirasjonsteoretiker med lenker, caps-lock og usammenhengene syntaks. Jeg tror dette er en umiddelbar reaksjon som mange i en allerede travel hverdag kan komme med. Når det er sagt, det er utfordringer og ikke hindringer. Å ta Aarebrot & Bjørkelo sin oppfordring alvorlig betyr ikke at man må slippe alt og kaste seg over kommentarfeltene i Dagbladet, men at vi kan bli flinkere til å legge igjen nyanserende innlegg når vi ser behovet. Det er ikke konspirasjonsteoretikerene man prøver å overbevise, men alle de andre som måtte lese kommentarene. Vi skylder framtidens diskursanalytikere og nettarkeologer at nettdebattene gir et mer representativt bilde av ideene og meningene som florerer i samtiden.

Nå gjenstår det å se om Aarebrot selv vil bli en aktiv deltaker i kommentarfeltene (når det er sagt, han kan knapt kritiseres for å ikke drive med nok forskningsformidling).

Fra forskning.no:

I dette spennet mellom kornsirklar som eit ureint naturvitskapleg objekt, i randsona av den etablerte vitskapen, og kornsirklar slik dei opptrer i den kulturfaglege forskinga, som stort sett har redusert fenomenet til eit spørsmål om ufo-teoriar, prøver Anne Kalvig å bidra med nye vinklingar.

Kalvig hevder at kornsirkler er nok et eksempel på nyreligiøse fenomen som ikke blitt tatt seriøst verken innenfor vitenskapen eller den i offentlige diskursen.1 Selv har hun sett på kornsirkeldiskursen, både rundt det nyreligøse senteret i Glastonbury og på nettfora. Med andre ord, Kalvigs fokus er ikke på kornsirkler som empiriske fenomen, men på kulturen og handlingsrommet som omsirkler de intrikate figurene i åkerne. Religionsvitenskapelig forskning er ofte agnostisk på denne måten. I og med at fokuset er på menneskelig handling og meniningsutveksling er det ikke nødvendig å legitimere sannhetsinnholdet i religiøse påstander. At folk gjør seg opp meninger, praksiser og engasjement rundt kornsirkler er like interessant uansett om de er laget av ikke-jordiske vesener eller dedikerte og hemmelighetsfulle kornsirkel-entrepenører.

Nå kan det se ut som at noen har tatt Kalvigs kritikk til etterrettning (mer eller mindre bevisst). Professor i fysikk Richard Taylor, som lenge har forsket på fraktal og kaosteori, har lagt merke til at kornsirkler har blitt mer avanserte med årene. Han hevder at GPS, laser og mikrobølger har erstattet tau, planker og barkrakker. Presentasjonen av Taylors forskning kommer i august-nummeret av Physics World:

“It may seem odd for a physicist such as Taylor to be studying crop circles,” said Matin Durrani, editor of Physics World, “but then he is merely trying to act like any good scientist – examining the evidence for the design and construction of crop circles without getting carried away by the side-show of UFOs, hoaxes and aliens.”2

Taylor virker ikke å være motivert av skeptisisme3, men ser på kornisirkler som et kunstnerisk uttrykk, hvor kornsirkel-entrepenørene ikke er bløffmakere, men kunstnere:

Crop-circle artists are not going to give up their secrets easily. This summer, unknown artists will venture into the countryside close to your homes and carry out their craft, safe in the knowledge that they are continuing the legacy of the most science-oriented art movement in history.

Med fare for å virke høytflyvende, det virker som at kornsirkler etablerer et møte mellom religion og vitenskap på to nivå. De som lager kornsirkler, uansett om det er hemmelighetsfulle kunstnere eller kryptiske marsboere, er inspirert av vitenskapelige tema (fraktaler og geometriske figurer) og tar nytte av vitenskapelige innsikter for å lage formasjonene. Kornsirklene blir igjen fokus for nyreligiøs diskurs, enten som pilgrimsdestinasjoner, og/eller som religiøse symboler som kan tolkes. På det andre nivået har vi forskningen på kornsirkler som enten kan ta for seg hvordan disse kan konstrueres og hvilke matematiske og geometriske formler som blir lagt til grunn, eller ta for seg religiøse diskursen som har blitt inspirert av disse formasjonene.

Til slutt en video som ble vist på TV FEM av en kornsirkel-entusiast og hennes opplevelse av å være nær en kornsirkel i Wiltshire:

Akkurat denne kornsirkelen har et kjent opphav. Det var nemlig et stunt av gjengen bak BBC-serien QI. I dette klippet diskuterer de fenomenet og hvordan man kan lage slike formasjoner selv. Ikke overraskende var dette snop for skeptikere:

I det postmoderne rommet møter vi på den andre i si underfulle annleisheit og vender merksemda frå den eine etter den andre av fargerike beretningar om levd liv, kulturelle uttrykk og unike erfaringar. Her er vi ikkje lenger underlagd ein tyngjande, trykkande rasjonalitet eller universelle sanningspretensjonar. Vi er frie til å fortelje, dyrka og konstruera, til å skapa og hylla, til å dvela i ein identitet og ein kultur som er vår eigen og - djupt - ingen andre sin.

Problemet med dette 'postmoderne feltet' er berre dét at vi ikkje eigentleg synest å nå kvarandre på anna vis enn som deltakarar i ei høfleg utveksling av interessante synspunkt. Bak dette opne rommet for møte og gjensidig respekt kviler ein mindre vennlegsinna pseudotoleranse av distinkt eurosentrisk kjennemerke.

Spot on. 

Øystein Brekke, som disputerte ved Teologisk Fakultet i Oslo, har skrevet en strålende kronikk om religionsfaget i Morgenbladet. Han diskuterer for det meste religionsfagets funksjon som en inngangsport til økt flerkulturell forståelse. Det kan nok være en viktig og nødvendig funksjon for religionsfaget. 

Tanken om at kunnskap om religion også er kunnskap om den flerkulturelle verden er interessant. Den impliserer at andre kulturer, antagelivis alle, har 'religion'. Paradoksalt nok, flere som er opptatt av flerkulturell sensitivitet (aka post-kolonialisme) i religionsvitenskapen er kritiske til å bruke kategorien 'religion' i ikke-vestlige kulturer. Talad Asads Genealogies of Religion (1993), Timothy Fitzgeralds The Ideology of Religious Studies (2000), Tomoko Mazusawas The Invention of World Religions (2005) og Daniel Dubuissons The Western Construction of Religion (2007) er kanskje de mest kjente eksemplene i bokform. Inntar vi dette standpunktet vil eksempelvis det å omtale asiatisk buddhisme som en religion fort bli problematisk. Religionsfaget vil tilsvare det å se verden gjennom en Vestlig (sannsynligvis protestantisk) linse. Om man aksepterer et slikt standpunkt kan man argumentere med en lignende påstand som Brekke gir: Religionsfaget vil kun bidra til en økt pseudotoleranse («Vi ser hva Dere gjør, og det er jo interessant, så lenge det skjer der borte.»). 

Det hele hviler på hva vi egentlig mener med 'religion'. Dette er en utfordring som man jevnlig møter i religionsvitenskapen, og den omtales ofte som 'religionsdefinsjons-problematikken'. Skal religionsfaget virkelig være en nøkkel til 'flerkulturell forståelse', krever dette en fagplan som bygges rundt ideen om at religion er noe universelt (eller 'globalt' for de som rynker på nesen av U-ordet) og noe som kan studeres med vitenskapelige metoder. Dersom vi kan forvente å finne 'religion' i alle verdens diskurser (dvs. meningsutveksling gjennom kroppslig og muntlig språk/kommunikasjon), kan det bety at det er noe som bygger på fellesmennesklige egenskaper. Med andre ord, vi trenger ikke å redusere religionsfagets rolle til å kunne øke flerkulturell forståelse, men også kunnskap om menneskelige adferdsmønstre og verdensforståelser. Fordi religion ofte er engasjerende, også for oss 'sekulariserte', tror jeg religionsfaget har mye iboende potensiale for motivert læring i skolen. Det er opp til politikere, offentlige debattanter, og sist –men ikke minst– religionsvitere å gjenkjenne dette potensialet og gjøre religionsvitenskap til en relevant arena for å utvikle faget videre. 

En annen ting vi ofte glemmer, er at vi er de Andre for de andre, og at pseudotoleranse kan også noe som deles på tvers av kulturelle grenser.

Mystery and secrecy were central concepts in the ritual, rhetoric, and sociological stratification of antique Mediterranean religions. That the ultimate nature and workings of the divine were secret, and either could not or should not be revealed except as a mystery for the initiated, was widely accepted among Pagans, Jews, and then Christians, both Gnostic and otherwise. The similarities and differences in the language of mystery and secrecy across religious and cultural borders are thus crucial for understanding this important period of the history of religions.

The present anthology aims to present and analyze a wide selection of sources elucidating this theme, reflecting the correspondingly wide scholarly interests of Professor Einar Thomassen in honor of his 60th birthday.

I'm pretty much a rookie when it comes to the study of (late) antiquity, but I can recognize that this anthology is a 'must-have' if you're interested in that sort of thing. I've certainly enjoyed many of Prof. Einar Thomassen's (to whom the book is tributed) lectures through the years. And if any of his brilliancy has emanated onto his students and colleages, this publication will show for it.

That being said, BRILL isn't exactly known for selling cheap books. I would consider the "Recommend this product to your librarian" link. 

Disclosure: One of my good friends, Christian Bull, is one of the editors.

“People need to understand that the way that religious studies are being taught today is largely an outgrowth of what was called in the 1960s and 1970s the ‘scientific study of religion.’ What they meant by that was teaching religion in a way that doesn’t adopt the viewpoint of the religion. And that’s what is really needed to be thought through very, very carefully,” he said.

Howell said the concept of scientific study of religion undermines the essential nature of the religion being taught.

“(Universities) have to walk a very thin line. They’ve made a choice of teaching religion by trying to be indifferent to the religious commitment,” Howell said. “Religion is one of the deepest commitments that human beings make … It’s not clear to me that its possible to remain neutral in regard to religion.”

(Former) Professor in Religion at the University of Illinois Kenneth Howell made controversy when it became known that he had written that 'homosexuality violates natural moral law' in a e-mail correspondence with a student. Regardless of Howell's antiquated beliefs, his take on the 'neutralness' of religious studies really surprises me. It is a theme frequently discussed in journals, books and religious studies classes. Howell confuses the methodological stances of non-confessionalism and having a critical distance, with being neutral and/or indifferent. This is either polemics or just sheer ignorance of the insider/outsider problem, a topic most students in religious studied should be well versed in. 

Howell's case is a perfect demonstration of the thirteenth assertion found in Bruce Lincoln's 'Theses on Method' (2005): 

When one permits those whom one studies to define the terms in which they will be understood, suspends one’s interest in the temporal and contingent, or fails to distinguish between “truths”, “truth-claims”, and “regimes of truth”, one has ceased to function as historian or scholar. In that moment, a variety of roles are available: some perfectly respectable (amanuensis, collector, friend and advocate), and some less appealing (cheerleader, voyeur, retailer of import goods). None, however, should be confused with scholarship.

References:

1. Lincoln, Bruce. 2005. “Theses on method.” Method & Theory in the Study of Religion 8 (3) (January 1): 8–12.