Veien til himmelen

Før så vi etter gud i verdensrommet. Nå tar astronautene hem med seg dit.

MED GUD I BAGASJEN: Da Neil Armstrong tok sitt store steg, satt Buzz Aldrin i månefar- tøyet med et stykke loff og et lite beger vin og gjennomførte nattverden. (foto: NASA)

«Religion flyr deg inn i bygninger, vitenskapen flyr deg til månen» er et sitat du ofte finner på nyateistiske nettsteder. Menneskets ferd til månen forstås symbolsk som skillet mellom religion og vitenskap. Drar vi til månen og tar et blikk på den vestlige religionshistorien, blir imidlertid dette skillet mer uklart.

Det var nettopp månelyset som den egyptiske kunnskapsguden Thot gamblet til seg for å tilføre det 360 dager lange året ytterligere fem dager, som ga grunnlaget til den moderne tidsregningen. I det gamle Egypt jobbet prestene som kosmiske vaktmestere, og gjennom offer og ritualer sørget de for å opprettholde solens (Ra), og Nilens (Hapi) bevegelser gjennom året, tett koblet med livsgrunnlaget og jordbruket langs elvebredden.

Himmel og jord ble forstått som direkte relevant for livsgrunnlaget i antikkens verden. Grekerne og romerne gav planetene gudenavn som vi bruker den dag i dag.

I jødisk og kristen mytologi har stjerners og planeters guddommelighet derimot blitt tonet ned: For å nå Guds rike er menneskene nødt til å ta veien opp gjennom himmelen. I Andre kongebok hentes profeten Elia opp til himmelen i en ildvogn, Jesus svever opp i en sky. Den fysiske himmelen reduseres til et lag mellom menneskene og Gud. Det gir rom for nye tanker om solens, planetenes og stjerners bevegelser.

Denne avmytologiseringen av den fysiske himmelen skjer parallelt med akademiseringen av religiøse institusjoner i løpet av middelalderen. Galileo Galilei, den moderne vitenskapens far, skriver for eksempel i et brev at Den hellige ånd forteller oss hvordan vi skal komme til Guds himmel, men ikke hvordan himmelen over oss beveger seg. Han stolte mer på sine observasjoner som satte oss i bane rundt solen, enn tolkningen av de få bibeltekstene som satt jorden i universets sentrum. Galilei blir ofte brukt som et symbol på vitenskapens opposisjon mot religion, men ser man nærmere etter, vil man oppdage at både motstandere og tilhengere av Galileis heliosentrisme var å finne både i og utenfor kirken.

Dette tar oss over i opplysningstiden og moderniteten hvor himmeltenkningen i større grad ble gjort til vitenskapelige, populærkulturelle og politiske prosjekter. Himmelen var ikke lenger en naturgitt grense, en kosmisk flanellograf vi kunne plassere betlehemstjerner og halvmåner på, men et reisemål og et forskningslaboratorium. Den første bemannede romferden ble også gjort til religionskritikk. Blant ateistiske ikoner finner man bilder av kosmonauten Jurij Gagarin med påskriften: «Jeg ser ingen Gud». Gagarin skal riktignok aldri ha sagt dette, sitatet stammer angivelig fra en tale av Nikita Khrusjtsjov som argument for Sovjets antireligiøse politikk.

I romkappløpet gikk religion over til å være noe man måtte ta med seg i bagasjerommet. De vitenskapelige fremskrittene ble ikledd religiøs symbolikk. I et fartøy navngitt etter en gresk gud leste mannskapet i Apollo 8 de ti første versene i den kristne skapelsesberetningen og ønsket hele jorden god jul og Guds velsignelse. Da Neil Armstrong proklamerte sitt store steg for menneskeheten, satt Buzz Aldrin i månefartøyet med et stykke loff og et lite beger vin og gjennomførte nattverden. Det første månemåltidet var Jesu blod og legeme.

Nesten førti år senere kunne den malaysiske astronauten Sheikh Muszaphar Shukor gjennomføre sine muslimske ritualer i vektløs tilstand; helst mot Kabaen om praktisk mulig. Bønnen skulle helst gjøres stående, men kunne også gjøres sittende, liggende, ved bruk av øyelokket eller bare ved å forestille seg bønnesekvensene.

I dag reiser vi ikke til månen mer, og astronauter er stort sett kosmiske vaktmestere som vedlikeholder måleinstrumenter på den internasjonale romstasjonen. Men med vitenskapeliggjøringen av verdensrommet fikk vi også grobunn for nye religiøse tanker. Fra 1950-tallet blir det stadig mer snakk om Ufoer med fantastiske egenskaper og folk som blir bortført av romvesener. Fra 70-tallet rapporteres det om kornsirkler som tolkes som utenomjordiske beskjeder. Noen hevder også å kunne kommunisere med romvesener, som lover oss ny teknologi som skal fjerne behovet for fossilt brennstoff og viske ut skillene mellom nasjoner, klasser og folk.

Gjennom den vestlige religionshistorien har verdensrommet gått fra å være gudenes hjem til et sted hvor guder må tas med. Sett fra månen er det ikke selvsagt at vitenskap erstatter religion. Begge har inspirert mennesker til å søke ny kunnskap om det som ligger bak stjernene. Det var kanskje religion som inspirerte mennesker til å fly, men det var vitenskapen som gav religionen vinger.