Når veilederen er på twitter

Jeg ble nylig invitert sammen med Kikki Kleiven og Walter Wehus til å holde et kort innlegg på #uibfrokost i regi av Kommunikasjonsavdelingen ved UiB. Kikki Kleiven holdt et levende innlegg om hvorfor hun som forsker synes det var verdt å bruke tiden på twitter, og kom med gode eksempler på folk det var verdt å følge. Hun la også vekt på at det var viktig med flere kvinnelige stemmer, noe jeg er helt enig i. Jeg begynner å bli litt lei av hvite menn med tastatur og en mening om alt: Meg selv inkludert.1

En hvit mann med tastatur som jeg ikke er lei av, er kommunikasjonsmedarbeider ved UiB, Walter Wehus (fra motveggen.no-fame) som er en av de få jeg vet om som klarer å snakke om sosiale medier, klikk-rater og den markedsføringsmessige delen av det, uten å virke klein eller slitsom.

For en stund siden ble jeg invitert til å snakke om sosiale medier og forskningsformidling for en forskergruppe i psykologi. Der ble jeg møtt med litt motstand fra en professor som mente at sosiale medier stort sett handlet om et behov for selvbekreftelse, var navlebeskuende og inneholdt for mange bilder av mat.

Og nå tror dere kanskje at jeg skal tilbakevise den innvendingen. Men nei, jeg tror egentlig professoren har et godt poeng (til en viss grad). Sosiale medier gir oss mulighet til å konstruere en personlighet; vi velger ut hva vi deler og hvordan vi vil ønsker å fremstå. Noen kanskje mer enn andre. Jeg gjør det i høyeste grad. På twitter prøver jeg å være en litt kul, kritisk, selvpromoterende type som kommer med skråblikk på akademia og rare referanser som bare et knippe folk forstår. Jeg bruker for eksempel byline-tegningen min fra spalten Forskningsfronten i Morgenbladet for å signalisere at, ja, jeg skriver i Morgenbladet. Cue kuturell kapital og alt det der.

Men det er ikke sånn at det er spesielt eller unikt for sosiale medier at vi går inn i slike roller. Det er nok av akademikere som inntar slike rollen i forelesningssalen, eller på konferanser. Hvor mange har ikke brukt tid på finne obskure referanser, stille foredragsholdere vanskelige spørsmål for å selv virke smartere, eller fremstå som produktive monstre som aldri sover for sine studenter?

At vi kan bygge et image ut fra det vi skriver og det vi deler, er ikke spesielt for sosiale medier. Om det er det som skal til for deg å skape entusiasme og engasjement rundt forskningen, faget ditt og det du brenner for, så kan jeg ikke se et stort problem med det.

Når man er på sosiale medier, så blir man fort en protagonist i eget teaterstykke. For mange av oss vil både Jante og Narkissos sitte på hver sin skulder og puste deg i nakken. I hvert fall om du tar sosiale medier på en smule på alvor.

Til og med det å snakke om sosiale medier, og å snakke om seg selv i sosiale medier, føles som en navlebeskuende og en smule selvpromoterende øvelse. Særlig når man er fornøyd med ting man er gjort, som jeg av og til ofte er. Jeg har derfor prøvd å gjøre noen enkle og ganske åpenbare poenger om det å være forsker og akademiker i sosiale medier. Det er rart hvordan det ofte er nødvendig å hamre inn og repetere det enkle og åpenbare.

Selv om de fleste eksemplene er fra twitter — siden det er der jeg legger mest energi — kan rådene og erfaringene tenkes uavhengig av hvilken kanal man befinner seg i. Selv om det finnes ulike usagte regler og forventninger i de forskjellige platformene.

Dette er min første tweet, fra 2007. Litt overraskende (for meg selv) så var den faktisk akademisk. Den handler om et paper jeg hadde på en undergraduate konferanse som jeg dro på. Det var dog ikke så mange som responderte eller så denne tweeten. Grunnen til at jeg var forholdvis tidlig på twitter, var at jeg lenge har vært interessert hvordan digital teknologi kan redusere avstanden mellom det vi ønsker å få til, og det vi faktisk får til. Twitter har vist seg å være nyttig på visse områder i den sammenhengen.

I 2009 tok det seg litt opp. Her snikskryter jeg om at jeg har fått et oppdrag i å klargjøre en doktorgradsavhandling til en av professorene for bokpublikasjon. Noe som for en ambisiøs bachelorstudent er et prestisje-oppdrag, men som egentlig er en form for akademisk drittarbeid (spesielt i Word) (men jeg er, og var, veldig takknemlig for å kunne gjøre det). Her signaliserer jeg også noen aspirasjoner i å ville lære LaTeX. Dette tar oss over til i dag.

Forklaring: På engelsk kalles gjerne slike overganger for en «segway».

Det er tilsynelatende ikke mye som har forandret seg de siste seks årene. Jeg prøver fremdeles å lære meg LaTeX og signaliserer fremdeles aspirasjoner på twitter. Forskjellen er at nå får jeg faktisk svar, og ikke minst, hjelp.

Den første åpenbare grunnen å være tilstede i sosiale medier, er at du kan treffe andre universitetsfolk. På kryss av fag, faggrupper, fakulteter og institusjoner. For meg har det kanskje vært den viktigste.

Bruker man for eksempel emneknagger som #phdchat og #forskerliv finner man andre som er i samme båt som en selv. Her kan man dele frustasjoner og gleder. Noen bruker til og med twitter til å avtale skriveøkter hvor man skaper en sosial forpliktelse til å bli mer produktiv.

Sakset fra På Høyden.

Gjennom sosiale medier kan man også nå frem til folk som sitter med makt over arbeidshverdagen din. På en litt mer uformell, men direkte måte. Det er skummelt, men samtidig føles det veldig egalitært. Dere må også huske på at mange av dere selv er ledere og forbilder for andre. For stipendiater og studenter. Det er også en måte å gjøre deg selv mer tilgjengelig for tilbakemeldinger og kontakt med de du skal lede, undervise eller veilede.

Twitter er også fint for små faglige utvekslinger med kollegaer. Her twitrer Torjer Olsen — religionsviter og formidlingsracer fra UiT – om hva han leser og bruker begrepet som jeg forsker på (det vil si, spiritualitetsbegrepet). Ikke stort, men et givende lite møte i den virtuelle instituttgangen.

Mye av mitt internasjonale fagnettverk har jeg takket være twitter. Her møtte jeg Chris og David som startet The Religious Studies Project, som er en internasjonal podcast og nettside for religionsvitenskap. Etter litt interaksjon om den tekniske biten av podcasten og nettsiden, ble jeg etterhvert innvolvert som «web guru». Da jeg og min veileder skrev en systematisk artikkel om hvordan religionsvitenskap presenterer seg selv på universitetsnettsider bestemte vi oss for å publisere den der fordi tidsskriftet vi var i kontakt med, ikke kunne trykke den før 2016 (dette ga meg også en mulighet til å utforske hvordan en akademisk artikkel bør se ut på nett).

Som ansatte på et universitet synes jeg vi er forpliktet til å delta i den offentlig samtalen. Samfunnet betaler oss for å bruke tid på å tenke kritisk over hvordan ting i universet (ikke) henger sammen. Mange er frusterte for at de føler at den tiden av arbeidet stadig blir mindre. Vel, den eneste måten å hindre det på, er å si fra, komme med forventninger, og kommunisere hvilke forutsetninger man trenger for å gjøre forskningen best mulig. Sosiale medier er slik plass hvor man også kan bli hørt. Er budskapet velformulert og tydelig, så kan det også bli delt og fange samfunnets oppmerksomhet – i hvert fall en liten stund.

Noen forskere er redde for å stikke seg ut, eller redd for å si noe som er feil i det offentlige. Problemet er at det er veldig mange andre som ikke tenker sånn i det hele tatt. Som universitetsansatte, og det gjelder ikke bare dere i vitenskapelige stillinger, så er sannsynligheten for at du er mer treffsikker innenfor ditt fagområde, og det at du er trent i kritisk tenkning, hakket høyere enn hos andre grupper i befolkningen (korrelasjon, ikke kausalitet). Ikke at jeg egentlig kan backe det opp med vitenskapelige studier. Her trengs det mer forskning. En «educated guess», som man sier i utlandet.

Jeg jobber en del med historisk leksikon- og avisstoff. Her deler jeg litt fra hvordan kiropraktikk har blitt forstås før i tiden, samtidig som jeg spiller inn i den offentlige samtalen om alternativ behandling (noe som religionsvitere har blitt kritisert for å ikke å gjøre vel og merke).

Å være i sosiale medier er en måte å delta i universitetsdemokratiet, uten at du trenger å gå på kjipe møter hvor alle skal lufte opp frustasjonene de har spart på det siste halvåret. Det er også en grei måte å dele leserinnlegg, og det er lettere å få til en saklig debatt i sosiale medier, enn i kommentarfeltene. Jeg tror også det er viktig å fortelle folk om det du har gjort og skrevet, dersom du vil at de skal lese det. I dagens informasjonsstrøm er det vanskelig å bryte igjennom, noe som betyr at du gjerne må fortelle hva du har gjort flere ganger (selv om det føles litt masete).

Diskusjoner i sosiale medier kan fort bli tidkrevende og frusterende. Denne tweeten er ikke det verste eksemplet på det (mest fordi @forkledama er en grei diskusjonspartner), men trådene blir fort lange. Twitter gjør det også litt vanskelig å gå i dybden og sjansen for misforståelse er definitivt til stede.

Det ganske viktig at man velger sine kamper, og prøver å være saklig. Det er slettes ikke alltid jeg klarer det selv, og det er veldig fristende å være sarkastisk og frekk.

Av og til er det lov å være en surpomp på sosiale medier.

For et år siden hisset jeg meg opp da den nye søketjenesten Oria fant det for godt å inkludere Facebook like-knapper i alle søkresultatene. Problematisk fordi det er dårlig designmessig smak, men også fordi det gir Facebook data om hva norske akademikere søker på. Surpomp ble jeg fordi jeg er veldig lei av at akademiske tjenester alltid ligger årevis etter når det kommer til brukeropplevelser – både i den analoge og digitale verden. Enda mer surpomp ble jeg da @Bibsys mente det var opp til bibliotekene å ta vekk knappene, og da det viste seg at det innebar kun å skjule dem for brukeren (= Facebook får fremdeles data).

Men det hjalp.

Skal man være surpomp på internett, er det viktig å holde seg til sak, og ikke person. Man skal huske på at man blir sett, og man blir sett av folk som kanskje ser opp til en. Spesielt når man er ledere, eller professorer, er det viktig å tenke på det. Om du er kritisk til innvandring og ofte befinner deg brisen på en restaurant, så er det kanskje greit å holde fingrene vekke fra berøringsskjermen.

Det er fremdeles behov for surpomper, spesielt for akademiske nett-tjenester. Jeg er fremdeles på denne saken. Ryktet forteller at en ny versjon er rundt hjørne. Jeg håper virkelig NetLife Research fikser den biffen.

En av de mulighetene jeg liker best med sosiale medier er det å tenke høyt i offentligheten. Av og til får man respons, av og til ikke. Det som er fint med twitter, er at du er begrenset i hvor mye du kan skrive, slik at ideer må spisses. Det er dog ikke alle ideer som er like gode, så man kan ikke ta seg selv alt for seriøst. Det vil si, jeg tar meg selv superseriøst, men på twitter prøver jeg å late som at jeg ikke gjør det.

Her har jeg for eksempel en hjernefis om forskningskommunikasjon som spiller på profit-memet.

Og denne gangen fikk jeg respons fra veilderen min, som omsider også er på twitter. Og han har selvfølgelig rett, slik som veiledere ofte har. Forskning er det viktigste, og er en forutsetning for at vi kan drive undervisning og formidling ved universitetet. Det er det som skiller oss ut.

Noen kunne kanskje blitt sure for å bli satt på plass i det offentlige, men jeg tror du kommer mye bedre ut av det, dersom du omfavner kritikk. Jeg favoriserte denne og retweeta den. Så var jeg litt flau sånn for meg selv. Det går over.

Det mest åpenbare for forskere er å bruke sosiale medier til forskningsformidling. Psykologiprofessoren som jeg nevnte innledningsvis sa noe slik som at forskningsformidling kun kunne skje fra ens egne fagfellevurderte og publiserte forskningsartikler. Jeg er ikke helt enig i det. Når det er sagt, når du har en egen publisert og fagfellevurdert artikkel, så vil man jo at folk skal lese og respondere på den. Da kan sosiale medier være en fin plass å fortelle andre om den, i tillegg til å vise at man er en smule stolt av å fått det til.

Artikkelen kan lastes ned herfra

Mange tenker nok at forskningsartikkelen ikke er så interessant for andre enn de som leser tidsskriftet, men da tror jeg dere undervurderer dere selv. Det er vanskelig få med seg alt som skjer og skrives. Og dere vil jo at forskningen skal hjelpe noen videre? Husk at du har kolleger og interesserte som følger deg.

Det er dessuten flere som ikke har den samme bibliotekstilgangen som det vi har. Da kan de kanskje ta kontakt med deg for å få artikkelen på andre måter. Academica.edu og researchgate.com er også gode platformer for å dele forskningsartikler. På twitter forsvinner det litt fort i strømmen.

Men dere kan formidle andres forskning også. For det er ikke alle som trives i formidlingsrollen, og det er greit. Vi er forskjellige. Jeg har siden 2013 drevet podcasten Udannet hvor jeg hovedsakelig intervjuer unge forskere om deres prosjekt og fagfelt. Podcast og video krever litt trening for å gjøres bra og bli vant med, men er en veldig fin måte å formidle på. Og man er helt avhengig av sosiale medier for å få folk til å finne det, og høre på det.

Dere kan også bruke sosiale medier til å løfte frem og oppmuntre studenter til faglig aktivitet. Det handler ikke nødvendigvis bare om en selv.

Digitalt skittentøy.

Nå som jeg har vist hvordan sosiale medier kan berike og være nyttig i forskerhverdagen, så er det på tide å nyansere bildet litt. Sosiale medier tar tid og oppmerksomhet. Tid og oppmerksomhet er kanskje den viktigste valutaen vi akademikere har. Vi kan klare oss med gjennomsnittelige lønninger, kjipe kontorlokaler og lange arbeidsdager dersom vi får frihet til å bestemme over egen tid og hva man ønsker å forske på og undervise i.

De fleste sosiale medier-platformene er bygget for at brukere skal bruke mest mulig tid og dele mest mulig data om seg selv der. De inneholder mekanismer som skal trigge belønningssentre (rart hvor et tall i en rød boks skal gjøre det), som trekker på oppmerksomheten vår, og som stjeler av de tomrommene hvor vi ellers ville kontemplert og kanskje kommet med en ny idé eller løsning på et problem. Det er også lett å få en følelse av å gå glipp av noe. Dette er den kontraproduktive siden av det.

Her ser dere statistikk fra rescuetime.com over en dårlig arbeidsdag for min del. Alt for mye tid har gått med på å dille i sosiale medier og på internett. Nettopp det å spore tidsbruk på denne måten, kan være en måte å eksternalisere egenvurderingen. Og det tvinger en til å stille seg spørsmålet om man er den personen man ønsker eller tror man er (se også Dunning-Kruger).

Det er også derfor jeg har tatt meg en pause. For å fokusere mer på avhandlingsskrivingen, fordi jeg er avhengig av tidstomrom hvor jeg ikke sitter frenetisk å sjekker twitter-tidslinjen, men tenker over de problemene og utfordringene som dukker opp. Og det hjelper. Og det var ikke så veldig vanskelig (jeg avinstallerte for eksempel tweetbot fra Mac og iPhonen).

Men jeg må innrømme at jeg noen ganger titter innom twitter.com i nettleseren for å se om jeg har gått glipp av noe. Og stort sett har jeg egentlig ikke det, selv om det noen ganger er veldig fristende å retweete, svare eller poste noe. Som for eksempel at man skal snakke om sosiale medier på #uibfrokost.

Det er ikke alt som er viktig å få med seg på twitter. Det er en endeløs strøm, og den forsvinner ikke med det første.

Det er ikke alt som er viktig å få med seg på twitter. Det er en endeløs strøm, og den forsvinner ikke med det første.

Den siste grunnen til at vi som forskere og akademikere bør være oppdaterte på sosiale medier, er at det forventes av oss. Dagens studenter er leie av kjipe PowerPoint™-presentasjoner og 2x45 forelesnigner (ikke at de nødvendigvis alltid har rett i hva som er den beste undervisningspraksisen). Sosiale medier har et potensiale i å tilføye undervisnings- og læringsdimensjonen noe. Men da må vi selv tørre å hoppe ut i det og lære oss hvordan det fungerer. Ikke bare det, men også være digitalt dannet nok til å kunne være kritiske til om det fungerer. Av og til er tavla bedre enn twitter.

Derfor vil jeg også invitere dere til å bidra på UiBeta som er den digiale sandkasse til Universitetet i Bergen. Om dere har tanker rundt sosiale medier som dere ønsker å lufte med mer tekst enn det twitter gir deg plass til, så er dette plassen. Vi tar også i mot videoer, lyd eller hva det måtte være. Jeg tror det er viktig for et universitet å ta igjen plassen som en premissgiver når det kommer til digitale verktøy.

Takk til kommunikasjonsavdelingen som først trodde jeg hadde noe interessant å si, og inviterte meg til å prøve å gjøre nettopp det. Your milage may vary.

.


  1. Det er kanskje et større problem i podcast-verdenen. Heldigvis har podcaster som Tusvik & Tønne utfordret hegemoniet (selv om det begynner å gå inflasjon av podcaster av folk fra Westerdals), men også de lovende nykommerne BOBcast og Popkulturtantene som lages av podcastere som ikke er menn. ↩