Humaniora uten rang?

forskning.no > Den begredelige lista over humaniora-bragder i 2011:

Derimot kom alle tre med fornuftige forklaringer hvorfor en rangering av forskningsresultater innenfor humaniora ikke har noe for seg.

Gjert Kristoffersen, dekan ved Humanistisk fakultet på Universitetet i Bergen mente at det vil være som å sammenligne epler og appelsiner. Metodepluralismen innenfor fagene gjør slike rangeringer vanskelig. Han pekte på at Nobelprisutdelingene ofte begrunnes med nytteverdien av forskningen. Det er vanskeligere å vise direkte nytteverdi av humanistisk forskning.

Einar Lie ved HF i Oslo mente at fortolkningsfagene ikke er like universelle, at det er mer allmenne metoder og mål innenfor medisin og naturvitenskap. Humaniora redder ikke verden, ifølge Lie. I alle fall ikke på kort sikt. Løsninger forskere på humanistiske fag kommer opp med, får sjelden rask anerkjennelse. Forståelser sprer seg langsommere, først til andre forskningsmiljøer – og deretter til samfunnet utenfor og til menneskenes tankemåter.

Kathrine Skretting, HF-dekan ved NTNU mente også at det tar lenger tid før dristige, nye fortolkninger får fotfeste. Det hender nye paradigmer oppstår, som får oss til å tenke nytt og Skretting mente at det er kjempespennende når det skjer.

Man kan være enig i at en rangering av forskningsbragder i humaniora i form av en liste hvor 1. er den 'beste', 2. er den 'nest beste' osv., verken er lett eller fruktbart. Når det er sagt, disse uttalelsene fra tre av landets humaniorakapteiner er noe av det mest demotiverende jeg har lest på lenge. Kanskje mest fordi uttalelsene kun bekrefter hvilke utfordringer humaniora står ovenfor i dag.

Det er riktig at vi har et stort fagmangfold i humaniora som gjør det vanskelig å sammenligne hvor ‘vellykket’ forskningen er. Det hindrer allikevel ikke ledelsen for HF-fakultetene (og Universitetene) i praksis å sammenligne fag og deres ‘vellykkethet’ i økonomiske og universitetspolitiske spørsmål. Noe som er helt nødvendig. Man kan selvsagt hevde at det er noe annet å sammenligne fagmiljø i henhold til publikasjonspoeng, studentgjennomstrømning, nettverksbygging og profilering, men det betyr også at dersom det er nødvendig, så klarer man å finne måter å gjøre det på.

Rangeringslister er sjelden et resultat av objektive målinger. Det er subjektive meningsytringer som er ment til å skape videre diskusjon og oppmerksomhet. Bare se på albumlistene som alle i musikkjournalistikken lager hvert år. De er ikke ment å være objektive målestokker for hva som er bra, men å rette oppmerksomhet til musikkbidrag man mener det er verdt å legge merke til. At det ikke har vært noen forskningsprosjekter det har vært verdt å legge merke til i 2011 nekter jeg å tro. Man har her gitt fra seg en gylden mulighet til å trekke frem forskning som fortjener å bli trukket frem i søkelyset.

Det er også bekymringsverdig at ideen om to kulturer fremdeles er så gjennomgående og trekkes frem i enhver anlendning man problematiserer humaniora. Etter å ha både lest og snakket med medlemmer av de såkalte harde, objektive, universelle, almenne og nyttige vitenskapene som rommer alt fra medisin, biologi, nevropsykologi og nanoteknologi har det blitt tydelig for meg at vi deler mer enn vi liker å tro. Det er like mye mangfold, fortolkning, konseptuelle utfordringer, faghistoriske tolkningsrammer og usikkerhet i disse fagene, selv om forskningsspørsmålene er i større grad knyttet opp mot en materiell verden (men ikke engang det er tilfelle, spør f.eks matematikerne). Naturvitenskapene slipper stadig for billig unna, og det burde ikke være humanistenes oppgave å la dem gjøre det (og vice versa).

Dette leder oss til min siste oppfordring. Det som kjennetegner alle fag ved humaniora er viljen til å ta noe virker åpenbart og vise at det slettes ikke er så åpenbart gjennom vitenskapelig og kildekritisk forskning. Nå er det på tide at man innenfor humaniora gir påstanden «det er vanskelig å vise nyttverdien med humanistisk forskning» samme behandling.

Kunnskapsløst om religionshistorie

Espen «Tversover» Andersen – teknolog, forsker, foreleser, skribent, blogger, foredragsholder og strategisk rådgiver – om religionsfaget i Aftenposten:

Dette ville også klargjort at skolen i dag er fundamentert på vitenskapelighet, om at beslutninger skal fattes og verdensbilder formes på grunnlag av fakta, helst vitenskapelige sådanne. RLE slik faget ser ut i dag representerer ikke noen sentral forskningstradisjon (utenom teologi) og har blitt redusert til en merkelig blanding av diskret misjonering (når Kr.F. har regjeringsplass) til en slags antropologisk anbudsrunde for skolebarn, der religionene kappes om å presentere seg om tolerante og fremsynte.

Flere i min fagkrets reagerte tilsynelatende negativt på Andersens kronikk som stod i gårsdagens (8. jan 2010) Aftenposten. Det ble pekt ut at Andersen her hadde tatt sine egne råd til følge («Problemet med fagfolk er at de vet for mye.»), og generaliserer utover det han gir dekning for i selve teksten. Som meldem av den sentrale forskningstradisjonen som i følge Andersen ikke finnes (over), var også min første reaksjon kritisk mysing og intens tromming med fingrene på skrivebordet. Grunnen til det er selvsagt at her er det noen som kommer inn å mener noe om 'vårt domene', religionsfaget. Men det er jo egentlig bra.

Argumentasjonen til Andersen kan brytes ned slik:

• Familiemedlemmets eksamen er anekdotisk bevis for at religionsfaget forvalter irrelevant kunnskap.
• Faget har en brokete historie; Fra misjonerende kristendomskunnskap, til pluralistisk religionslekestue.
• De fleste i Norge er egentlig sekulære, bortsett fra lærere, de har ofte en egen religiøs agenda.
• Sekulariseringsteoriene hadde rett, og religion (dersom man ser vekk fra FEM og Dagbladets forsider) har utspilt sin rolle.
• Ingar Gleditch har laget en lang liste med ting som burde vært i skolen, religion virker ikke like viktig som disse kategoriene.
• Religionsfaget bør utgå og integreres inn i historie- og samfunnsfaget. Fordi det er skikkelig vitenskapelige disipliner som forvalter metoder som kildekritikk og kritisk-analytiske perspektiver. (a.k.a. 'dannelse')
• I alle skolefag studeres fakta, og som alle vet, ‘fakta’ står i et motstridig forhold til ‘religion’, ergo religion kan ikke studeres i et skolefag.

Tenkt så flott det hadde vært en forskningstradisjon som forsøkte å belyse alle disse punktene?

Det sterkeste argumentet til Andersen er det som ligger nærmest en målbar virkelighet, nemlig eksamensspørsmålene. Dersom vi går ut fra at dette var i videregående, er jeg enig at spørsmålene virket upassende. Ikke fordi de er «like relevante som Harry Potter eller Tolkien»[1], men fordi religionsfaget også bør legge opp til kritisk refleksjon. Å ha innholdskunnskap om mytologi, ritualer, organiseringer, hieraki, historie og verdensforståelse er forutsetninger. Med tanke på hvor mye referanser det er til religiøse verdener i (populær)kultur bør også tale for et religionsfag.

Andersen problematiserer også religionsfagets historie i et forsøk på å aktualisere dens arvesynd. Hadde det bare vært en sentral forskningstradisjon som hadde studert dette[2]. Problemet er at historien om religionsfaget nettopp viser en progresjon i retning av det Andersen etterlyser. Ser vi på nyere lærebøker, samt de diskusjonene som går i fagmilljøene til religionslærerne, finner vi at det snakkes om historisk kildekritikk, religionskritikk, utfordringer forbundet med religionsmangfold i klasserommet osv. Selvsagt finner man teologer i disse diskusjonene, men også religionsvitere. Historikere og sosiologer er ikke nødvendigvis kjent for den samme teoretiske teften når det kommer til religionshistorien. Risikerer man ikke å miste en viktig didaktisk utvikling om man bare forkaster faget?

En rød linje i Andersens kronikk er at religion har utspilt sin rolle (det er historie) og dette gjør faget utdatert. Religionsvitere føler nok en forpliktelse til å påpeke at religion fremdeles er like relevant, og vi må nok være enige om at religionenes rolle i dagens samfunnet er forskjellig fra det den hadde bare for femti år siden. Dersom Andersen hadde hatt mer fagkunnskap om religion, hadde han for eksempel visst at nyreligiøsitet, spiritualitet og til-og-med tradisjonell religion fremdeles dukker opp i alle mulige sammenhenger både i det private, kommersielle og i det offentlige. Man kan ikke avskrive kanal FEM og Dagbladet som viktig indikatorer på hva folk er opptatt av, bare fordi man misliker innholdet. Oppblomstringen av den såkalte ny-ateismen er også noe som kan studeres fra et religionsvitenskapelig perspektiv, ikke minst fordi denne samtalen (eller diskursen om du vil) må forstås i kontekst av religiøse tradisjoner. Man er ikke historisk kildekritisk om man kun leser The God Delusion (en bok man selvsagt bør lese). Det er heller ikke opplest og vedtatt at fordi tradisjonelle religioner langt på vei har blitt skilt ut fra det offentlige, så vil det være slik for alltid. Bare spør opplysningsoptimistene på 1700-tallet om hvordan det prosjektet gikk. Dessuten, ser man i dag trender også innenfor 'naturvitenskapene' med klare koblinger til – nettopp – religion. Mindfullness, som de siste årene har gjort et inntog i psykologien og medisinen, er kanskje det mest åpenbare eksempelet. 

Kunnskap om religion, ikke bare som enkeltstående tradisjoner, men også som et kulturelt og menneskelig utrykk er viktig også fra et demokratisk ståpunkt. Hadde for eksempel den svenske offentligheten hatt mer kunnskap om vitenskapelige religionsdefinisjoner, hadde man tenkt seg om to ganger til før Kopimisme ble offentlig annerkjent som religion[3].

Jeg vil ikke kalle meg en «poststrukturalistisk postmodernist», men jeg har nok et mer problematisk forhold til ideen om å «studere fakta» enn det Andersen har. Paradoksalt nok av samme grunn som at Andersen er kritisk til religionsfaget. Man kan studere så mye ‘fakta’ man vil, men det er verdt nada uten å ha konseptuelle teoretiske rammeverk å sette ‘faktaen’ i. Det er evnen til å sette ting i sammenheng, se mulige forklarende relasjoner og identifisere usannsynlige sammenhenger som gjør man i stand til å være den kritiske og opplyste samfunnsborgeren som kan bære sine tversoversløyfer med en smule stolthet. Dette er et mål vi religionsvitere – etter mitt inntrykk – streber mot.

Selv om argumentasjonen i Andersens kronikk ikke er særlig overbevisende, vil jeg heller ta det som et tegn på at vi religionsvitere kan bli flinkere til å profilere den akademiske og vitenskapelige kapitalen vi sitter på. Til tross for at religionsvitere stadig gir ut populærvitenskapelige bøker, blogger, skriver kronikker og uttaler seg i media, møter man stadig på folk som enten ikke har hørt om fagfeltet eller forveksler det med teologi. Utfordringen er tatt.

…

Merk: Jeg har ikke kommet med argumentet at man religiøse tradisjoner også forvalter nyttig og reflektert kunnskap om hva det er å være menneske og det å leve sammen i fred og harmoni og at det er mer til religion enn det å tro og være ukritisk. Ei heller at religionsfaget kan være motiverende fordi det er gøy å lære om alle de rare historiene og spektakulære ritualene man har befattet seg med gjennom historien. Jeg vil jo nødig bli tatt for å være ukritisk.

---

1. Merkelig premiss. Det må jo være viktig å ha kunnskaper om to av den moderne historiens mest leste litteratære verk?  ↩

2. Det har blitt, og gjøres, en del forskning på religionsdidaktikk. For eksempel har Wanda Alberts (UiB) ut fra sin forskning skrevet en artikkel hvor hun oppfordrer til en religiondidaktikk fundert på religionsvitenskap.  ↩

3. Jeg anbefaler å lese Per-Arne Larsens blogginnlegg om temaet. Jeg er ikke nødvendigvis mot at Kopimisme er sett på som religion, men jeg mener man burde tenkt seg om to ganger for det.  ↩

Man finner ikke monografier i skyttergropene

Skyttergravskrig ved forskningsfronten - Kronikk - forskerforum.no:

Jeg har neppe klart å skjule at jeg mener skrivekursene oppfordrer til en reduksjonistisk forståelse av forskning og akademisk skriving. Etter min erfaring stenger skrivekursene ethvert rom for kreativitet og originalitet i skrivingen og gjør sjangeren «vitenskapelig artikkel» langt snevrere enn den trenger å være. Videre legger skrivekursene opp til en spesialisering og standardisering som jeg tror gjør forskningsformidling vanskeligere og forskningens relevans for samfunnet mer usynlig. Veien fra akademisk språk og interesser til legfolks tilsvarende vokser; det allmenne publikum føler avstand til forskere, og forskere føler seg misforstått – og stundom «misbrukt» – av journalister og andre utenfor akademia.

Jeg og Kristian Bjørkdahl befinner oss på hver vår kant av phd-løpet. Han er snart ferdig, jeg har så vidt begynt. I «Skyttergravskrig ved forskningsfronten» peker han elegant på visse trender innenfor de som lever av å fortelle unge forskere om hvordan de skal overleve i forskningsfronten (shoot first, ask later). I følge Bjørkdahl legges det opp til formaliserte strategier fra planleggingsfasen (identifiser forskningsfronten, og finn brister i protagonistenes argumentasjonsrekker) til hvilke sjangre man bør satse på (svaret er et rungende "ARTIKKEL"!). Disse trendene, skriver Bjørkdahl, passer hånd i hanske med tellekantsystemet som utelukkende baserer seg på publisering i poenggivene tidsskrifter. I tillegg til de mange utfordringene som dette fører med seg (burde det ikke legges opp til at bøker gir poeng?), mener Bjørkdahl at dette også fører til en forflatning av akademisk skrivning. Vi ender rett og slett opp med å bli kjedelige.

Jeg skal, ustrategisk nok, ikke lete etter brister i Bjørkdahls resonnement. Først og fremst fordi jeg er enig i kritikken. Jeg vil på en annen side hevde at slike skrivekurs også er et symtom av en annen ting. Det å fortelle folk hvordan de skal skrive er nemlig big business. Utallige forfattere har gitt ut bøker om skriveprosessen hvor man kommer med alt fra kjerringråd til A-B-C-oppskrifter. Jeg vil tørre å påstå at man i alle universitetsbyer finner forfatterverksteder og freelance konsulenter med bakgrunn fra litteraturvitenskap. Og når man praktisk talt har valgt seg en tilværelse der skriving er den mest sentrale arbeidsmetoden, hvem vil da ikke søke hjelp til å bli bedre til det?

Selv om jeg har hatt stor glede av slike bøker om skriving – Stephen Kings On Writing (2010 [1990]) og Arne Johannesens Skriv! (2009) er to gode eksempler – har jeg alltid vært skeptisk hvor blindt man stole på alle rådene og oppskriftene til skrivingen. Hovedsakelig fordi mange disse rådene kommer fra personer som faktisk skriver regelmessig og har gjort det i mange år. Mange av rådene handler om hvilken setting man foretrekker å skrive i, eller hvilke verktøy man bruker. Mye kan skrives om skriving, men det er åpenbart at det er kun én ting som egentlig gjelder: Man må faktisk skrive for å bli bedre til å skrive. Og man må gjøre det hver dag.

For å returnere til Bjørkdahls kronikk. Det å ensidig fokusere på artikkelskriving i phd-perioden virker kontra-produktivt dersom man er ute etter å utdanne fagpersoner som også er gode formidlere. Jeg har selv dilemmaet hvorvidt jeg skal gå for en artikkel- eller monografi-basert avhandling. I og med at jeg uansett kommer til å skrive tidsskriftsartikler, heller jeg mot å skrive monografibasert. Og hovedgrunnen til det er at jeg ønsker å tilegne meg de erfaringene som den prosessen vil gi, og phd-tilværelsen gir en unik mulighet til å gjøre nettopp det.

Ask2 - En forbedring av forskningsbibliotekenes søkeverktøy?

Som stipendiat er man avhengig av gode verktøy for å finne den informasjonen og de tekstressursene man trenger. Akademiske søkemotorer har en tradisjon for å være vanskelige og uintuitive å bruke. Det var derfor en lettelse når for eksempel Google Scholar for noen år siden gjorde det betydelig enklere å finne de artiklene man var ute etter. JSTOR er et annet godt eksempel. Søkemotoren Ask for forskningsbibliotekene i Norge er utviklet og driftet av BIBSYS. Ask1, som fremdeles er der man kommer dersom man bruker linken ask.bibsys.no, tilbyr et rimelig greit og oversiktelig brukergrensesnitt. De par siste årene har BIBSYS utviklet Ask2, som nå tilsynelatende er ute av BETA. Mye ser lovende ut, men det er fortsatt noen grunnleggende utfordringer for denne nye versjonen. I dette innlegget tar jeg for meg responsivitet og tilgjengelighet (selv om mye kunne blitt sagt om de visuelle og grafiske valgene som har blitt tatt på siden).

1. Innlasting av nettstedet

Ask1 laster inn og er klar for søk omtrent i det samme som du har trykket enter i adressefeltet.

BIBSYS Ask 1 vs Ask 2 - Innlasting

Til og med når jeg gir Ask2 et forsprang tar den betydelig lengre tid på å laste inn.

2. Innlasting av søkeresultat.

BIBSYS Ask1 vs Ask2 - Søk.

Ask1 er også betydelig raskere på søk. Vi skal ta i betrakning at Ask2 tilbyr en del tilleggsinformasjon. Antall søkeresultat er identitiske.

3. Tilgjengelighet vs. responsivitet

Ask2 tar i bruk store mengder med javascript (den laster inn omtrent 50 javascript-filer for hver server-forespørsel) for å fungere, der i blant javascript rammeverkene prototype og script.aculo.us (Ask2 bruker versjoner som er to til tre år gamle). Selv om de kunne tatt i bruk mer utbredt og optimaliserte javsascript-rammeverk (jQuery har blitt de facto standard i dag) kan man spørre seg hvor hensiktsmessig det er å bruke fade-in effekter på et nettsted som bør være så responsiv som mulig.

Dersom du ikke har støtte for javascript i nettleseren din, har skrudd det av i innstillingene eller bruker en plugin for å hindre at javascript laster vil du heller ikke komme særlig langt i Ask2. Man kan kan selvsagt argumentere med at Ask1 fremdeles er tilgjengelig for disse brukerene, men ansvarlig webdesign hadde sørget for at Ask2 var i stand til å (1) automatisk registere at det ikke forekommer støtte for javascript, og (2) tilby en link eller automatisk sende deg videre til Ask1 med melding om hvorfor dette skjedde. 

Der Ask1 formidler søkeforespørseler ved hjelp av en URL (det man ser i adressefeltet i nettleseren) bruker Ask2 såkalte AJAX-teknologier for å kommunisere med serveren. Det tillater en å hente inn ny informasjon uten å laste inn hele siden på nytt. Flere nettsteder har de siste årene gått over til denne metoden (blant annet twitter og Gawker-bloggene). Ideen er at sider skal bli mer responsive fordi man ikke trenger å laste alle ressurene på nytt (kun det man trenger). Problemet er at i Ask2 ser dette ut til å faktisk gjøre responstiden dårligere, og det spørs om ikke den mellomlagringen som de fleste moderne nettlesere allerede gjør er tilstrekkelig. Ask er tross alt for det meste tekst.

Et problem som ofte dukker opp når nytt innhold lastes inn ved hjelp av AJAX-teknologier er at man ikke reflekterer det skikkelig i nettleserens grafiske brukergrensesnitt (Både twitter og gawker-bloggene gjør sørger for dette). Når en bruker søker i Ask2 blir dette ikke reflektert i tittel-feltet i nettleseren, i nettleserhistorien(!), og i URL-feltet (se bilde). Dette er spesielt problematisk når man ønsker å sende noen en lenke til sine respektive søk. Ask2 tilbyr riktignok en lenke til søket, men det krever at man klikker og kopierer dette fra den anonyme teksten ovenfor resultatene. Det er heller ikke mulig å lage et bokmerke til søket via adressefeltet. Dette bryter med normale forventninger til nettsteder, og for mange brukere vil nok dette forekomme som forvirrende. Det skal dessuten nevnes at Twitter og Gawkers løsning på dette ikke heller er ansett som kosher i fagmiljøet (se også denne). Med andre ord, det å bruke dynamisk AJAX for å hente fram nytt innhold bør være velbegrunnet.

«Just because you can, does not mean you should.»

Elbow - Lippy Kids (Live at Blueprint Studios)

So good.