Hvor er du, kjære professor?

Jeg leste den kronikken din i BT.
Øh…ok?
Jeg synes den var dum. Du driver maskingevær-retorikk. Du burde tatt to poenger og utbrodert dem. Og hvilket bilde gir du egentlig av fagmiljøet ditt?

Dette er HF-bygget. Her inne sitter det mennesker.

Litt rystet, men ikke opprørt, fortsatte jeg inn i instituttets julefest etter å ha fått det som man i min vennekrets kaller en «ærlig talt». Den kom fra et professoralt forbilde. Selv om jeg ikke var veldig enig i kritikken (det vil si, jeg er skyldig i maskingevær-retorikk, men det var også poenget), er det uendelig mye enklere å forholde seg til noen som sier hva de mener, og ikke er redd for å diskutere. Bare synd at det skjedde på tomannshånd på en julefest, og ikke i plenum i et motinnlegg.

Jeg var veldig ambivalent. Blogginnlegget «Kjære professor,» lå en stund som et utkast i en tekstfil på skrivebordet. Etter å ha forhørt meg med en god stipendiatkollega, publiserte jeg det allikevel på bloggen. Etterhvert ble det til en kronikk i Forskerforum og Bergens Tidende. På veien ble brevet kortere, mer spisset og kanskje en smule mer bombastisk. Brevet ble til da jeg skulle skrive et bidrag til Samfunnsviternes festskrift, men jeg innså at det ikke oppfylte bestillingen som var å komme med suksesshistorier fra humaniora. Professorbrevet ble derfor en måte for meg å skuffe ut en del frustasjon som har bygget seg opp med hele humaniorakrise-diskusjonen. Det var egentlig litt tilfeldig at jeg begynte å skrive det som et brev, men det viste seg å være en interessant form. Ikke minst fordi det tillot meg å være mer direkte og mer polemisk. Det kan være deilig å slippe de akademiske spillereglene en gang i blant.

Mange har spurt meg om jeg har fått noen reaksjoner på det. Hva skal man si? Det virker som at teksten har blitt mye lest og mye delt (sammenlignet med de andre tekstene jeg skriver). De fleste jeg har snakket med har sagt at de kjenner igjen mange av de situasjonene som jeg beskriver. Det er jo greit å vite at man ikke er fullstendig ute på vidda (når det ikke er meningen å være der), samtidig er dette ikke en virkelighet jeg ønsker for noen.

Men det ér en virkelighet jeg formidler, men en virkelighet smørt ut over et tiår, fordelt på flere institutter og fakulteter. Den mest slående kritikken — som jeg har vært nervøs for — er at man leser brevet som representativt for mitt nære fagmiljø og mine professorale kolleger og mentorer. At for dem fremstår som en utakknemlig drittsekk. At jeg «avslører» et dysfunksjonelt arbeidsmiljø for de andre.

Det er umulig å komme utenom at brevet også drar på opplevelser jeg har hatt på mitt eget institutt. Som alle arbeidsplasser finner vi også her utfordringer og ting som ikke er så greit. På en annen side, om man går det nærmere i sømmene, finner man fort ut at dette er et institutt som stort sett gjør det veldig bra. Det får jevnlig grunner til å klappe seg selv på skulderen. Zoomer vi inn på mitt nærmeste fagmiljø finner man et knippe dedikerte, hardtarbeidende vitenskapsfolk, hvor stipendiater — til og med de som ofte kan være slitsomme på fagmøter — blir hørt, inkludert, løftet frem og tatt på alvor. Den tryggheten det skaper, er en forutsetning for å våge, å prøve seg, å kaste seg utpå, å risikere å ta feil i plenum, men ta kritikken til etterretning uten å føle det som et stort nederlag. Det er en måte å dyrke frem selvstendige og kritiske forskere i humaniora. Det har kommet mange slike fra religionsvitenskap i Bergen, og jeg håper på å en gang få bli en av dem. En slik trygghet er en menneskelig faktor som sjelden snakkes om i et bransje hvor mye dreier seg om kritiske blikk, hard konkurranse og kalde målingsparametre. Jeg skal vedde på at du finner den på de fleste steder som får stempelet «fremragende».

Jeg tar meg selv i å lure på om det er en mangel på en slik trygghet som er vår største utfordring. Stillheten som nå rår over fakultetsbygget er til å ta og føle på. Ikke kun fordi jeg ikke har fått noe svar på min utblåsning. Det er noe jeg savner i universitets- og fakultetssamfunnet. At vi snakker mer om hva det er som motiverer oss, og hva som byr oss i mot. I dag er denne praten kodet i tørre begreper som «strategi», «profilområder» og «organisasjonsutviklingprosjekt». Det virker ikke som at man forstår at bak, under og over disse begrepene, finner vi alle de små og store tingene som enten skaper friksjon eller smørning for vår nysgjerrighet og formidlingsvilje. Det gjelder også våre ledere. Selv om vi antagelivis aldri har hatt en universitets- og fakultetsledelse som har vist så mye høringsvilje, så står kommentarfeltene på bloggende deres som oftest tomme. Ser du i emneknappen #UiB2022 finner kun noen få stemmer. Hva er det som motiverer dem? Å lage «strategier»? Å bli «fremragende»? Å sørge for «kvalitet»? Å stige på «rankinger»? Dette er ikke mål, i beste fall er det forutsetninger eller biprodukter av andre mål.

Om humaniora virkelig er den institusjonen som skal dyrke kritiske, selvstendige og demokratiske stemmer i samfunnet, så kan ikke ansvaret for å ivareta vår evne til å gjøre nettopp dette kun delegeres til instituttråd og fakultetsstyrer – i lukkete rom med korte protokoller.

Brevet mitt står uadressert. Hvor er du, kjære professor?