En åndsforlatt debatt

FØRST PUBLISERT I KLASSEKAMPEN 02/10/14, s. 3

REFORMERTE SELSKAPSSPIRITISTER: Hulda og Arne Garborg var aktive spiritister på slutten av 1800-tallet, men tok senere avstand fra fenomenet. 

REFORMERTE SELSKAPSSPIRITISTER: Hulda og Arne Garborg var aktive spiritister på slutten av 1800-tallet, men tok senere avstand fra fenomenet. 

De regner Dem altsaa ikke for spiritist?
Nei, jeg ser med skepsis paa den.

28. august 1918 ble lesere av avisen Indtrøndelagen møtt av disse linjene i et intervju med Richard Eriksen. Intervjuet fortoner seg som en nøktern fremstilling av spiritismebevegelsen, hvorpå den vitenskapelige holdbarheten i dens aktiviteter blir problematisert.

Ifølge Eriksen kan man stort sett avskrive spiritistiske opplevelser som enten (selv)bedrag eller «taskenspiller-kunst». Journalisten spør om Eriksen selv har vært til stede på spiritistiske seanser. Han svarer at han hadde vært på noen slike i en privat leilighet i Kristiania i 1892, hvor også «Arne Garborg og fruen» var til stede.

Året etter skrev Garborg essayet «Lidt spiritisme», som åpner med strofene «Er det ikke 1893, vi skriver nu? – Og enda skal det skje, at der i et alvorligt tidsskrift for dannende mennesker skrives om spiritisme? Ja; det er for galt.» Richard Eriksen var dypt involvert i den teosofiske bevegelsen, og hadde nok sine åndelige grunner til å ta avstand fra selskapsspiritismen. Dens popularitet i det dekadente selskapslivet var nok også mye av grunnen til at Garborg tok avstand fra den.

Nå skriver vi 2014, og diskusjonen kan ikke sies å ha kommet så mye lengre.

Garborgs essay tar oss inn i spiritismens kulturelle nedslagsfelt og klinger av mye av de samme besnærende tonene man finner blant dagens skeptikere når de er i godlune. Den gang var det foreninger for «psykisk forskning» som dro land og strand rundt for å undersøke selvoppnevnte medier. De fleste av dem ble avslørt for å drive med et samspill mellom psykologiske og praktiske illusjoner og et godtroende publikum. De «psykiske forskerne» opererte på liknende vis som NRK-fysikeren Andreas Wahl gjorde i første sesong av Folkeopplysningen.

I den norske kulturarven finner vi ikke bare kristendommen, men også spiritisme og skeptisisme. Det er ikke bare gründerprinsessa Märtha Louise og Lisa Williams som stiller seg i en solid historisk tradisjon, men også for eksempel skeptiker-podkasten Saltklypa og kampanjen Ingen liker å bli lurt.

I likhet med Haavar Nilsen i denne spalta sist uke, synes jeg spiritismekritikk fra kristent hold kan virke en smule hyklersk. Paulus’ religiøse entreprenørskap bygde på en påstått kommunikasjon med den døde (og angivelig gjenoppstandne) Jesus fra Nasaret. Det er denne kommunikasjonen som gir Paulus’ moralske budskap legitimitet. Som prinsessa og Williams ble han også kritisert for å leve litt for godt på gjestfriheten til sine trosfeller, og de tidlige kristne ble faktisk beskyldt av romerne for å holde på med overtro.

Kirken ble etablert gjennom å stemple andre som kjettere, og i kirkehistorien finner du mange geistlige menn mellom de døde og de levende. De ble såpass kravstore at en irritert katolsk prest følte det nødvendig å spikre opp et protestbrev på en kirkedør i Wittenberg i 1517.

Relasjoner mellom levende og døde er et kontroversielt tema som er viktig for hvordan vi tenker og føler om døden. Det handler ikke bare om sorg og savn, men også om spenning og lek. Dette er dimensjoner skeptikere og religionskritikere ikke ser ut til å få med seg. Vi ender dermed opp med en kjedelig tror/tror ikke-diskusjon, hvor kritikken handler mer om å bekrefte sin egen posisjon enn å få innsikt i tro, kultur og religiøsitet.

Ikke ett gram i meg tror Lisa Williams kommuniserer med de døde. Og etter å ha sett Elisabeth Nordeng titte diskret ned på klokken under meditasjonsseansen på Den store alternativmessen, føler jeg meg sikker på at det er vanlige dager på jobben i Soulspring også.

Det føles rart å vandre mellom titalls båser hvor medier formidler beskjeder fra de besøkenes døde slektninger. Likevel, å kritisere dette som ren økonomisk kynisme og uvitenskapelig naivitet blir for enkelt, og det fører heller ikke noe sted hen. La oss heller ta tak i de andre etiske spørsmålene i disse aktivitetene: Hva skal ligge i ansvaret man tar på seg i møtet med sørgende personer? Hvor mye er det forsvarlig å ta for slike tjenester? Og om vi for diskusjonens skyld godtar premisset om at de døde kan kommunisere med oss – skal de døde tas hensyn til?

Det er ikke de dødes stemmer vi mangler i det offentlige ordskiftet, men stemmene til dem som søker og forvalter kontakt med dem.