Ekte overfladisk skraping på en avhandling, en debatt og noen kjappe refleksjoner om forskningsetikk.

Sånn ser den altså ut…

Sånn ser den altså ut…

Vi er åpenbart dritlei av døde hunder, Ferguson, IS(IS\L), Syria, lærerstreiken og Radioresepsjonen. De to siste dagene har de fleste som ikke klarer å la være å titte innom sosiale medier fått med seg at en musikkviter har skrevet en avhandling om Marit Larsen og Marion Ravn og — i følge tittelen på avhandlingen — populærmusikk og kjønn i en transkulturell kontekst (du får ikke en mer humaniora-aktig tittel enn det). Jeg tror få doktorgradskandidater innenfor humaniora kan drømme om like mye omtale som Jon Mikkel Broch Ålvik har fått de siste dagene. Selv om vi innen to uker kommer til å være mer opptatt av hvilken dings Apple lanserer, eller hvor blodig urettferdig tvungen lønnsnemd blir for lærerene. Grunnen til at Ålviks avhandling har høstet såpass mye oppmerksomhet er ikke bare det at han har tatt for seg en av Norges største popsuksesser siden a-ha, men fordi han — som man hør og bør — har drevet forskningsformidling. I flere nettaviser dras konklusjonene fra avhandlingen i litt ulike retninger. Fra et mer nøkternt intervju i framtida.no og forskning.no til de mer tabloide og konfliktorienterte nrk.no og dagbladet.no.

—Jeg har ikke lest avhandlingen, men…

Jeg mistenker at Ålvik inni seg takker sin alma mater Universitetet i Oslo for å ikke være så langt fremme i digitaliseringen at man har begynt å vise en twitterstrøm på lerretet hvor disputasen ble avholdt. I de sosiale mediers ex auditorio ble nemlig både prosjektet og avhandlingen, som ingen hadde lest (nrk.no la etterhvert ut en lenke til den, refutert og dømt enten overflødig eller grunnleggende feil. Mange av poengene ble oppsummert i Inger Merete Hobbelstads kommentar, andre påpekte at innsikten om at artisters persona er konstruert ikke er er verdt forskningsskattekronene avhandlingen er skrevet på. Noen hang seg mest opp i Ålviks ansiktshår, andre tok avhandlingen til inntekt for hvor håpløs og overflødig humanistisk forskning er. Noen ymtet frempå at dette var et resultat av Ålviks håpløse ungdomsskolelignende forelskelse (hvordan kan de konkludere med det uten å ha snakket med fyren?!). En god del av mine akademikervenner ytret frustert at folk ikke kunne kritisere en avhandling de ikke hadde lest.

–Nå har jeg bare lest avhandlingen overfladisk, men…

Hele saken er rar. I flere dimensjoner. Det eneste som faktisk ikke er rart, eller egentlig særlig kontroversielt, er de faglige rammene for avhandlingen. Det er legitimt, interessant og potensielt nødvendig å forske på hvordan kjønn representeres, forhandles og utrykkes også i musikkverden. Dette er også forholdvis billig forskning sammenlignet med alle doktorgradsprosjektene innenfor naturvitenskapene dere aldri hører noe om og som sikkert er like sært og lite «matnyttig». Det er også forsvarlig at dersom man skal kjønnsforske på musikkartister som har tatt turen utenfor landets grenser, så er man kanskje nødt til å se på artistene M2M, Marit Larsen og Marion Ravn også. Selv om en avhandling som også så på representasjoner av kjønn hos artister som Kaizers Orchestra, A-ha, Dimmu Borgir og Röyksopp ville vært vel så interessant. Ålvik argumenterer for valg av case i innledningen til avhandlingen som de færreste ha lest: «…as white suburban Norwegian artists who make pop music in an Anglo-American paradigm and with English-language lyrics, they are perfect examples of how national identity is negotiated along more, and more complex, lines than both fans and researchers may be aware of.» (11). Ålvik legger også vekt på at Marit Larsen og Marion Ravn er unike eksempler fordi de har bakgrunn som barnestjerner med en «comprehensive, complex background» (11). Det er altså ikke i deres representativitet for (kvinnelige) artister generelt, men som en unik case. Og der starter trøbbelet.

Selv om Ålvik eksplisitt på side 33 skriver at han ikke kan si noe om de virkelige personene bak artistpersonelighetene (persona), men representasjonene av artistene som blir presentert fans og publikum, så er det noe som skurrer med det teoretiske rammeverket og metodologien for avhandlingen. For det første virker det som at Ålvik er nødt til å anta at det ligger en intensjonalitet bak disse artistpersonlighetene, som han skriver i konklusjonen: «…Larsen and Ravn’s “growing up in public” started with the musical training they received from early childhood… this training… provided them with tools for shaping their personae that both have employed during their careers, together and as solo artists» (207). Med andre ord. Deres faktiske oppvekst, ikke bare den som er portrettert i media, og deres faktiske evner og mentale forutsetninger som ligger i disse «redskapene» som de har tatt i bruk senere. Om Marit Larsen skriver han: «As an artist who makes a living from constructing and ostensibly selling a version of her own life via the persona, she cannot allow herself to be trapped by any element of this construction. This engenders and informs what I see as Larsen’s near-complete control, not only of her persona, but also of how it is disseminated and comprehended via the media». Her bruker han den «fenomenologiske» logikken han har konkludert fra Larsens offentlige opptreden i media og platemateriale til å konkludere om hennes handlingsrom og intensjonalitet som en ekte person. Man finner flere slike overføringer i avhandlingen.

Mitt forhold til fenomenologisk metode innenfor musikkvitenskap er tilnærmet ikke-eksisterende. Når det er sagt, som religionsviter kjenner jeg godt til hvordan man kan studere representasjoner av ekte mennesker og trekke konklusjoner som ikke generaliserer tilbake på disse som levende mennesker, men heller viser hvordan de kan forstås i en større kulturel og sosial sammenheng, eller hvordan disse representasjonene blir forstått av andre (som man kan intervjue eller studere på andre måter). Det som jeg synes er bekymringsverdig med denne avhandlingen, både slik den er skrevet og —ikke minst— hvordan Ålvik har formidlet den, er at den mangler metodologiske refleksjoner.

Ålvik diskuterer bruk av engelsk som annenspråk, intertekstualitet, han har ett(!) avsnitt (34) som er et sitat fra Torill Moi hvor han metodologisk gjør rede for sitt kjønnsperspektiv og altså denne fenomelogiske refleksjonen om at han ikke snakker om den ekte personen, men om persona. Han har – så vidt jeg kan se – ikke gjort seg metodologiske relfeksjoner rundt kvalitativ innholdsanalyse i aviser, filmer eller platecover. At hans kjønnsperspektiv kokes ned til at Torill Moi har skrevet at vi ikke kan dra slutninger fra biologisk kjønn til det sosiale, er i mine øyne ekstremt tynt i en avhandling som har tatt «Gender» med i tittelen. For det første er det antagelivis feil. Biologisk kjønn, som kan komme til utrykk på mange måter, og som vi vet, ikke alltid i en enkel mann\kvinne dikotonomi, kan absolutt forutsi noe i det sosiale. Utgangspunktet vårt bør være at biologi, kultur og det sosiale fungerer i et komplekst samspill – som kan studeres og forskes på. For det andre, det sier egentlig ikke så mye om hvordan man metodologisk bør gå frem for å studere representasjoner av kjønn i media og i musikken (den diskusjonen kommer riktignok innimellom her og der).

Han har heller ingen forskningsetiske refleksjoner rundt hvordan forskningen eller formidlingen hans kan påvirke de personene og menneskene som bærer og kroppsliggjør «persona»-ene i forskningsprosjektet hans. Dette er kanskje den største svakheten med hele avhandlingen. Det er mye av grunnen til mediene fritt frem kan ta konfliktperspektivet og hvorfor mange misforstår problemstillingen til Ålvik. Hadde han reflektert over dette ville kanskje ikke oppgaven fått like mye oppmerksomhet, men han hadde spart offentligheten for mange unødvendige tastetrykk, et bidrag til forringing av ryktet til humanistisk forskning, og det ubehaget som jeg tror hvem som helst vil føle av å bli kalt «uekte» — uansett hvor fenomenologisk det er ment – i riksmedia.

Jeg har bare skrapt på overflaten av Ålviks avhandling, og jeg kommer til å la det være med det. For all del, det er en del interessante betraktninger der, og ja, det ser ut som et helt streit akademisk stykke arbeid (som har blitt godkjent av en fagkomité). Men med et forskningsspørsmål og en case som nok hadde fortjent litt mer varsomhet og metodologisk refleksjon.

Dette er mest av alt en lærdom i at ikke all forskningsformidling nødvendigvis er bra forskningsformidling.

Jeg er for ordens skyld nødt til å påpeke at jeg har jobbet som freelancer for Larsens plateselskap, EMI Music Norway, inkludert Marit Larsens nettsider. Med andre ord har jeg vært en bitteliten del av det maskineriet som angivelig har skapt denne «personaen». Og nei, jeg fikk aldri det memoet.