Tre tanketeknologier om religion

Den ukrediterte illustrasjonen som spredde seg på twitter etter angrepet på Charle Hebdo spiller på René Margittes kjente kunstverk med påskriften «Ceci n'est pas une pipe». Jeg mistenker at opphavspersonen tenker dette konkret, men tolkningen kan også være at hva som er religion, og hva som ikke er religion, ligger hos øyet som ser. 

Jeg skrev denne teksten dagen før angrepet i redaksjonslokalene til det franske satire-magasinet Charlie Hebdo. Selv om slik grusom vold i seg selv knapt er noe spesielt i en global sammenheng, tvinger nærheten og det symbolske angrepet på ytringsfriheten oss til å stille spørsmål om hvordan slike ting kan skje, men også om hvem vi selv er, og hva vi står for. Som religionsviter er jeg helt avhengig av friheten til å kunne ytre meg kritisk til religion. Selv om vi holder oss til forskningsetiske prinsipper, vil vi alltid kunne risikere å utfordre, redusere og stille spørsmål ved den historiske gyldigheten til religiøse ideer. Siden religionsvitere også er samfunnsborgere med politiske og verdimessige holdninger, vil vi også med vår kunnskap om religionshistorie og religiøse perspektiver, kunne mene og ytre ting som kan oppleves krenkende. Det er en vanskelig balansegang, som jeg selv føler på hver gang jeg skriver noe i det offentlige. Når dette er sagt, i lys av massakeren i Paris, vil jeg understreke viktigheten av de perspektivene jeg fronter under. Derfor er også kommentarfeltet åpent.


Noen folk er skikkelig sure på religionsvitere. Jeg tror ikke det er særlig mange av dem, siden folk flest knapt vet at vi finnes. Jeg møter noen av disse på Religionsvitenskapelig diskusjonsgruppe på Facebook. Noen mener at vi ikke har noe å komme med, for eksempel når det kommer til religionsdialog (som har blitt et tilsynelatende popuært tema i teologifaget), og andre mener vi ikke tørr å ta stilling i verdispørsmål. Vi er så politisk korrekte at vi ikke tørr å kritisere Islam eller Engleskolen. Denne holdningen finner du også i det offentlige ordskiftet. Spaltist i Vårt Land og stipendiat i religionssosiologi ved Universitetet i Agder, Irene Aleksandra Larsen, har flere ganger ymtet frempå at de av oss som forsker på Islam[1] og nyreligiøsitet opprettholder et venstrevridd kunnskapshegemoni.

Jeg er ingen vitenskapsfilosof, men av erfaring vet jeg at dagens kunnskapsproduksjon og forskning på religion ikke enkelt lar seg bryte ned i en fløypolitisk modell. Forskere som politisk sett står hverandre nær kan fremdeles være dypt faglig uenige. Når religionsvitere nøler med å komme med veldig bastante påstander om hva Islam er eller ikke er, så kan det ha helt andre grunner. For det første er man klar over at det man sier som fagperson om et tema som vekker sterke følelser hos folk, kan blitt tatt som legitimerende for en eller annen posisjon. Ikke alle trives i den rollen, fordi man først og fremst er motivert av å forske og undervise.

Et perspektiv som jeg vet de fleste religionsvitere deler, er at de enkle religionsmodellene som vi finner i lærebøkene, stort sett står som enkle karikaturer over et vannvittig mangfold som finnes der ute i verden. Det samme gjelder det bildet av religion som vi finner i nyhetsmediene. Religiøse symboler og identiterer blir ofte signalbærende i mellommenneskelige konflikter, og konflikt er det som fenger oss både på produsent og konsumentsiden av mediene. Konsekvensen er inntrykket av at religioner er uløselig forbundet med konflikt, og om vi enten fjerner en bestemt religion, eller religion i det hele tatt, fra ligningen, så løser vi også konflikten. Så enkelt er det åpenbart ikke.

Å si at noe ikke er så enkelt har nærmest blitt fy-fy i forskningsformidlingsøyemed. Å gjøre kunnskap og faglige innsikter allment tilgjengelig gjennom forenkling er nesten mer krevende en forskningen i seg selv. Spesielt når det kommer til religion. Det er rimelig å forvente at vi religionsvitere skal bli flinkere til dette. Men da vil jeg også forvente at alle dere som finner det for godt å diskutere religion rundt middagsbordet, eller på nettet, viser en vilje til å ta formidlingen på alvor. Det betyr ikke at dere skal være enige i alt religionsvitere eller andre fagfolk sier, men at dere tester ut det jeg kaller religionsvitenskapelige tanketeknologier. Jeg kaller det en tanketeknologi fordi det ikke nødvendigvis beskriver virkeligheten som den er (eller kan oppleves), men fordi den tvinger oss til å reflektere over hvordan vi intuitivt snakker om religion og religioner. Det tvinger oss til å tenke, og tenke bedre. Her er tre dere kan begynne med.

Religion er ikke en ting.

Dette virker paradoksalt. Hvordan kan vi si at vi forsker på religion, men at «religion» ikke er noe i seg selv? Det å si at religion ikke er en ting, er en tanketeknologi som minner oss på at det vi kjenner igjen som religion blir produsert av mennesker i bestemte tider og på bestemte steder. Det samme kan vi si om begreper som islam, kristendom, wicca og reiki.

Konsekvensen av denne tanketeknologien er at påstander som «islam fører til undertrykkelse» må oversettes til «folk som identifiseres som muslimer er oftere undertrykt enn andre». Den første påstanden er enkel å kommunisere og den appellerer til løse ideer om hva «islam» er. Den siste påstanden er mer komplisert, og den understreker at det her er snakk om et kvantitativt spørsmål, som må underbygges med datamateriale. Den markerer at det å være muslim er en identitet som enten inntas eller gis av andre. Tar man dette tankeeksperimentet videre, finner man fort ut at dette er en generalisering som er komplisert å dokumentere. Det tar oss over til den andre tanketeknologien.

Religiøs identitet forklarer ikke alle handlinger.

Jeg tror de færreste som har vært i en kristent miljø har noen illusjoner om at alt kristne gjør, gjør de fordi de er kristne, og at det å være kristen utelukker at man har motivasjoner, håp og drømmer som befinner seg utenfor det å være kristen. Noen kan ha det som et ideal, eller velge å tolke seg selv inn i det man forstår som et totalt kristent meningsunivers, men det er ikke representativt. Det gjelder også muslimer, hinduer, jainer, bahaier og shintoister. Folk er også arbeidstakere, foreldre, kjærester, ambisiøse, deprimerte, de har hjerner, sinn og kropper som fungerer på ulike måter.

Det er heller ikke entydig hvordan man ender opp med en religiøs identitet, det er ikke engang særlig sannsynlig at en slik identitet er særlig statisk eller vedvarende. Hvordan vi kvantifiserer religiøse identiter har også noe å si. Med ett pennestrøk ble litt over en tredjedel av Norges befolkning «åndelig» i Religionsundersøkelsen 2008 fordi de fikk muligheten til å krysse av for dette i spørreskjemaet. I samme undersøkelse identifiserte kun tre prosent av de japanske respondentene seg som shintoister, mens man antar at opptil 80 prosent av befolkningen praktiserer shinotistiske ritualer. Det fører oss til den tredje tanketeknologien.

Religion handler ikke bare om tro.

Jeg er selv skyldig i å påpeke interne selvmotsigelser i Bibelen eller historiske påstander med tynt belegg som gjerne forfektes av folk som kaller seg kristne. Det kan være en morsom og provoserende filologisk øvelse. Men det er naivt å anta at fordi det finnes logiske brister i Bibelen, så er det rimelig å forvente at man skal gi opp den meningen man finner i det sosiale felleskapet som en kristen menighet tilbyr, i kunsten og kulturen som forbindes med kristendom eller de verdiene man gjenkjenner som kristne. Vi er alle skyldige i å ta kognitive snarveier og ikke-rasjonelle valg. De fleste av oss har på et eller annet tidspunkt deltatt i et ritual som gjøres fordi det er sånn man gjør, enten det har en referanse til en eller annen guddom, eller til «norsk kulturarv» som er en omtrent like overnaturlig størrelse. For de fleste – «til og med lutheranske kristne» – handler religion og det å være religiøs også om det man gjør, hvor man befinner seg, og hvem man er sammen med. Vi må skille mellom rituell kommunikasjon, og hverdagsfølelser. Vi må skille mellom teologiske idealer om hvordan religiøsitet bør være og hvordan folk faktisk er religiøse. Selv en prest på en øde øy kan rope for å få oppmerksomheten til sin altvitene og altomfattende guddom.

Det betyr også at de som mener de tror, vet eller har erfart at en gud finnes, eller at det noe mer mellom himmel og jord enn det vi kan umiddelbart kan fatte, må tåle å bli ufordret på hva denne oppfatningen betyr for hvordan man skal leve sammen. Du kan ha en stor Gud, en allmektig gud, mange guder, eller ikke noen gud i det hele tatt. Men mellom deg og fortellingene om det guddommelige vil du alltid finne andre mennesker. Det er de som utgjør det du kaller religion, og det er de du skal leve sammen med.

Religion er noe mennesker holder på med, og derfor må forstås innenfor og ut fra alt som det innebærer å være et menneske. Vi har ikke kun én identitet som aldri endrer seg. Alle valg eller handlinger skjer ikke fordi det står i en hellig bok. Islam er ikke en egen kraft som utfordrer Vesten. Kristendom er ikke noe du kan putte i en boks og testamentere til neste generasjon sammen med resten av kulturarvesølvet. Like lite som nyateismen fører til amoral og verdi- fattigdom. Religioner er ikke rene størrelser med harde kjerner. Det vi kaller religion har alltid med mennesker å gjøre.

Derfor: Om du mener at islam ikke hører hjemme i Norge, mener du at mennesker som identifiseres som muslimer ikke skal ha adgang. Om du mener at kristendom ikke har noe i politikken å gjøre, mener du at kristne ikke bør får delta i demokratiet. Om du hevder at ateismen er trangsynt og åndsfattig, så antar du at folk som ikke tror på en gud ikke er nysgjerrige, undrende eller kan lage stor kunst.

Det å tenke på religion ikke som en ting i seg selv, men som noe mennesker gjør, tvinger deg også til å bli mer reflektert om hva det innebærer å være religiøs. Er det noe det norske ordskiftet trenger, så er det flere som kan tenke reflektert om religion.


  1. For ordens skyld, jeg er ikke islamforsker  ↩