Isaksens nye verdier

Først publisert i Klassekampen, 30/10/14, s. 3

Verdenskart fra 1883 som deler verden inn i  «Christians, Buddhists (Confucianist, Taoist, Shinto), Hindoos, Mohammedan, and Fetichists».

Kunnskapsministerens begrunnelse for å endre religionsfaget holder ikke vann.

Med forrige ukes pressekonferanse om religionsfaget i grunnskolen fikk vi fra kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksens talerstol servert en liten bit av Kristelig folkepartis utdanningspolitikk: K for kristendom skal tilføyes RLE-faget. Kravet om at det skal undervises i «om lag halvparten kristendom» legges til i læreplanen.

Religionsrelaterte tema inngår som en obligatorisk del av faget «Pedagogikk og elevkunnskap» i lærerutdanningen. Det er et tankekors at en kunnskapsminister på en pressekonferanse må forsikre oss om at et skolefag ikke bryter med menneskerettigheter og at det skal undervises på en «kritisk og objektiv måte».

I Aftenposten 27. oktober redegjør religionsdidaktiker Bengt-Ove Andreassen godt for hvorfor ikke begrunnelsene til kunnskapsministeren holder vann. Her problematiserer han ideen om «vår kristne kulturarv», og viser hvordan det å gi kristendom en særstilling går stikk i strid med målene om et inkluderende, kritisk, objektivt og pluralistisk fag. Andreassen står ikke alene i sin kritikk: Det er lite støtte for endringene i offentligheten og i fagmiljøene. Det er ingen tvil om at endringene handler om
å signalisere politiske verdier.

Altfor mange slipper unna med å mene noe om hva som bør skje i skolen, uten å måtte forholde seg til faktisk kunnskap om hva som skjer der i dag. Det er ikke nok å ha vært elev en gang. Selv om jeg til og med er gift med en lektor med undervisningskompetanse i både religion, norsk og historie, nøler jeg med å mene for mye om hvordan ting foregår i klasserommet. Jeg vil derfor være forsiktig med å overdrive den praktiske betydningen av å tilføye K-en til RLE. Læreplanen står for det meste uendret, og i den møter man uansett et idealisert bilde av både religion, kristendom og et utvalg verdensreligioner. Det vil også ta en stund før nye lærebøker hvor «om lag halvparten» av sidetallet handler om kristendom er i sirkulasjon.

Det som er spennende med denne diskusjonen, er at den avslører hvordan man tenker på religion og hvordan religioner faktisk fungerer. Bak begrepet om «vår kristne kulturarv» finner vi ideen om at religion er identitetsskapende og fungerer som et samfunnslim. I dette tilfellet knytter det oss til ideen om nasjonen Norge. Med andre ord, det å være norsk har de siste årene vært ensbetydende med det å bekjenne seg til kristendommen (som ikke nødvendigvis innebærer at man praktiserer den). Gjennom å lære om vår norske kulturarv blir vi altså mer norske og får en tettere tilhørighet til landet, og det er ikke helt på jordet for en politiker å tenke at dette er en god ting.

Tanken om religion som sosialt lim er ikke ny. Den franske sosiologen Émile Durkheim utviklet disse ideene for om lag hundre år siden. I dag forskes det på religioners samlende kraft fra psykologiske og evolusjonære perspektiv. Mye tyder på at religiøse fellesskap er mer robuste enn andre grupper.

Ulempen med måten religioner opprettholder fellesskap på, er at det nesten alltid skjer gjennom eksklusjon eller tvungen inklusjon. Ved å gi kristendom en særposisjon som «vår kulturarv», tvangsinkluderes alle de i historien som ikke har bekjent seg til denne middelhavsreligionen, og samtidig ekskluderer man dem som ikke kan eller vil bekjenne seg den, men som allikevel ønsker å ta del i vårt fellesskap. Det er dette som er bekymringsverdig med Krfs, og nå Isaksens, verdipolitikk.

Det finnes nemlig et annet utgangspunkt for religionsfaget, som gir tilgang til de kulturelle referanserammene uten tvangsinklusjon og eksklusjon: Vi må først forkaste modellen med verdensreligionene som faget bygger på. Religion bør heller presenteres som et globalt og kulturelt fenomen som alle forholder seg til. Religiøse og ikke-religiøse tradisjoner må presenteres som noe som stadig finnes opp på nytt og reforhandles. Dette må danne grunnlaget for et kritisk og objektivt religionsfag.

I praksis betyr det at vi må bygge opp læreplanen på sammenlignbare begreper, som for eksempel myter, ritualer, overmenneskelige makter, ideer om etterlivet, hellige steder, reiser og personer. Elever må også bli kjent med at religion er et begrep som forstås og brukes ulikt.

Med dette utgangspunktet kan vi utdanne nye statsborgere som står trygt i en globalisert og stadig flerkulturell hverdag.